Novelle: Først på åstedet

Først på åstedet

Av Monika N. Yndestad

Ina trakk latekshanskene forsiktig på og sjekket omhyggelig at de ikke var rifter i den syltynne plasten. Små svetteperler brøt frem i hårfestet og hun måtte legge bånd på seg for ikke automatisk stryke dem vekk. Nå gjaldt det! Nå kunne hun ikke tillate seg noen feil.

Hun reiste seg brått opp fra den tynne pinnestolen ved kjøkkenbordet og gikk ubestemmelig noen skritt frem og tilbake. Blikket vandret mot bulen under det gamle blårutete kjøkkenhåndkleet som lå ytterst på kjøkkenbenken. Regningsbunken vokset stadig. Ina hadde ikke lenger noen sjanse til å komme à jour på lovlig vis.

Hun satte seg ned igjen ved kjøkkenbordet og grep besluttsomt tak i saks og avis. Begge deler var identisk med utstyret som den ordentlige onsdagsraneren brukte. Krimjournalist Ina Jensen hadde gjort hjemmeleksen sin. Papirsaks med tagger, sannsynligvis billigste type fra Ikea, og et eksemplar av Aftenpostens morgenutgave. Hun hadde kjøpt avisen i kiosken på Torgallmenningen for over en uke siden. Ingen sjanse for at noen ville huske det. Kiosken lå midt i hjertet av travle Bergen og de få bokstavene hun trengte ville aldri kunne spores tilbake dit.

Så langt var hun trygg. Ideen hadde slått ned i henne da hun sto skolerett på kontoret til sjefredaktøren for to uker siden. Ydmykelsen brant fortsatt i kinnene. Sjefen var lei alle kravene om lønnstrekk fra folk hun skyldte penger. Ina fikk i klartekst beskjed om å ordne opp ellers ville han ikke lenger ha tillit til henne som journalist.

Lønnsforhøyelse fikk hun ikke, bare beskjed om å ordne opp. Sinte tårer vellet i øyekroken ved tanken og hun måtte blunke hardt flere ganger for å klarne synet. Visst hadde hun prøvd å inngå avtaler med kreditorene, men det hjalp så lite. Nå orket hun knapt å åpne posten sin, langt mindre ringe opp de hun skyldte penger til. Hun bodde seg i hjel, verken mer eller mindre.  Det lille hiet hennes gjorde beslag på halvparten av den ynkelige lønningsposen hennes hver eneste måned. Og fjorårets USA-ferie hadde egentlig ikke vært noe sjakktrekk. Alt er stort i det forgjettede land, også regningene.

Ina sluttet å gruble og begynte å klippe ut bokstavene hun trengte fra overskriftene inne i avisen. Store halvfete trykksvarte typer. Snart hadde hun de hun trengte. Hun limte en og en bokstav på et enkelt hvitt kopiark – slike du kjøpte i tusentall hos papirgrossisten og som avishuset heldigvis var vel forsynt med.

”PENGER – har våpen pekende mot deg”

Ina mønstret kritisk den ujevne rekken med bokstaver som til sammen utgjorde en trussel . Til slutt nikket hun tilfreds.

Gode kilder i politiet hadde intetanende hjulpet henne med å utvikle ideen. For Ina var god i jobben sin, hun hadde en indre sjette sans for hvor det lønnet seg for en krimjournalist å være. Gang på gang snøt hun kolleger i konkurrerende aviser  for de beste sakene. Hun burde fått egen bonus for alle kioskvelterne på førstesiden hun egenhendig hadde skaffet avisen.

Det var også hun som hadde gitt navn til onsdagsraneren. Tre ganger denne regnvåte våren hadde en ukjent raner slått til mot et mindre avsidesliggende postkontor i bergensdistriktet. Ranet skjedde alltid på onsdager, og fremgangsmåten var alltid den samme. Den ukjente leverte et hvitt ark til postfunksjonæren med nøyaktig samme ordlyd som Ina nå hadde kopiert. Postkontorene hadde det til felles at de ikke var store nok til at Posten hadde brydd seg med å installere overvåkingskamera.

Beskrivelsen av gjerningsmannen varierte litt, men politiet sammenfattet de ulike observasjonene til at det dreide seg om en middels høy mann ikledd fullt motorsykkelutstyr, med en oransjefarget regnjakke utenpå. Veiarbeider-regntøy det gikk tretten på dusinet av. Våpenet hadde han trolig i lommen på regnjakken. Tre vettskremte postfunksjonærer forklarte politiet at mannen hele tiden holdt den ene hånden i lommen.

Og best av alt. Ina visste at politiet ikke hadde den minste peiling på hvem ransmannen var.  Han bare løp ut av postkontoret og forduftet, trolig på motorsykkel, men den hadde ingen sett.

Ina hadde mest lyst til å omfavne ransmannen som både ga henne noe å skrive om og som skulle bli redningsmannen hennes.

Hittil hadde ranene skjedd annenhver onsdag. I morgen var det en uke siden forrige ran og egentlig hvileonsdag, men Ina hadde bestemt seg for å trappe opp takten ”hans”. Da skulle hun selv løpe ut av postkontoret med en plastpose full av sedler.

Posen lå klar på gulvet i entreen, ved siden av motorsykkelutstyret Ina hadde brukt helgen på å fjerne alle kjennetegn fra. Nå var alle påsydde merker fra MC-treff borte. Skinnklærne var like sorte og anonyme som da hun kjøpte dem fem år tidligere. Ina tok lappen samme dag som Berlinmuren falt. Avdragene på Harleyen husket hun alltid å betale.

Nå nærmet kalenderen seg mai 1994. Ina var ikke lenger ung og lovende, men en av de mest erfarne i redaksjonen. Når dette var overstått burde hun kanskje søke seg til en bedre betalt Oslo-redaksjon.

Ina skalv merkbart da hun skjenket seg et breddfullt glass rødvin og mentalt gjennomgikk siste del av planen. Hun hadde vært ved postkontoret senest for noen dager siden, sammen med en av avisens fotografer. De laget en reportasje om hverdagen for de ansatte ved små postkontor  og hvilken påkjenning serien av ran var for alle.

Hun skrudde lynkjapt ned volumet på den lille stemmen som dukket opp i hodet hennes for å stoppe galskapen.  Så helte hun besluttsomt det fortsatte halvfulle rødvinsglasset ut i kjøkkenvasken. Ikke verdt å risikere å bli tatt med dagen derpå-promille på vei mot postkontoret.

”Biip-bip-bip-biip!”

Personsøkeren pep iltert. Nummeret som lyste på displayet var fra redaksjonen. Så stolt hun hadde vært da hun første gang kunne feste den lille dingsen på beltet! Hun hørte med, var en betydningsfull journalist som alltid måtte være innen rekkevidde.

Denne tirsdagskvelden hadde hun mest lyst til å overhøre pipingen, men det var viktigere enn noen gang å oppføre seg normalt. Hun kunne ikke risikere å vekke mistanke.  Anropet betydde sikkert overtid og alle i avisen visste at hun trengte de sure kronene. Enn så lenge.

Ina sjekket armbåndsuret. Klokken nærmet seg ni om kvelden da hun ringte opp nummeret på displayet.

”Du må rykke ut, Peddien plukker deg opp om noen minutter. Politiet har bevæpnet seg og er på vei til et hus oppe i Lien”

Avisens vaktsjef brydde seg ikke om å spørre om det passet. Typisk han å bare kommandere henne ut som om hun ikke hadde noe eget liv, selv om det egentlig var litt sant. Ina levde og åndet for jobben sin. 40 timers uke hadde hun aldri hatt.

Peddien var en av frilansfotografene som heller aldri hadde fri. Ina passet omhyggelig på å ikke røre ransklærne da hun trev til seg en regnjakke. Journalistblokk og penn lå alt i lommen.

De brukte ikke lang tid på å komme seg til de kommunale leilighetene som noen hadde stablet sammen på fjellsiden som utgjorde Bergens skyggeside. Her var det ofte utrykninger. Denne gang hadde politiet vært lite meddelsomme på politiradioen.

”Kan være alt eller ingenting”,  sa Ina mest til seg selv.

”Eller kanskje de skal fakke ransmannen?”

Peddien lød langt mer optimistisk i det han vrengte bilen halvveis opp på fortauet, og strakte seg mot kamerabagen i baksetet på den halvrustne Forden sin. Han gliste mot Ina og la et hjemmelaget presseskilt opp på dashbordet. Det pleide å gjøre huseiere litt mer vennligsinnet til feilparkeringer kloss opp i egen gatedør. Klart pressen måtte få gjøre jobben sin!

Ina frøs til. Bilbeltet hun var i ferd med å løsne glapp ut av hendene og smalt tilbake i dørfestet.

”Har du hørt noe om det?”

Peddien bare fortsatte å glise mens han klargjorde telelinsen. På åsteder med væpnet politiet sørget alltid overivrige tjenestemenn for å holde alle på avstand.

”Redd for at jeg har bedre kilder enn deg? Nå må du ikke bli for ivrig.”

”Helt alvorlig, vet du om det er noe på gang?”

Ina satt som fastfrosset i setet. Det brant i kinnene. Heldigvis var det halvmørkt i kupeen. Hun trakk regnhetten utstudert langsomt over hodet mens hun kjempet for å få kontroll over seg selv. Det ville passet bra med profilen på ransmannen om han bodde i en av disse nedslitte leilighetene. Kommunen plasserte alenemødre med små barn side om side med vinningskriminelle. I dette nabolaget var det mange som trengte penger og ikke alle tjente dem på like ærlig vis. Hun hadde intervjuet flere fortvilte mødre som kjente seg utrygge i sitt eget hjem.

Men Peddien bare ristet på hodet.

”Ha´kje peiling. Men det er lov å håpe?”

Et foto av pågripelse av ransmannen ville vært gull verdt for ham. Det ville garantert også bli kjøpt opp av Oslo-avisene og gi en pen ekstrainntekt til fotografen.

Konkurrenten kjørte opp bak dem da Ina og Peddien hastet mot politisperringen. Hun nikket til politimannen som stod vakt, men prøvde ikke å snakke til ham. Det ville uansett ikke nyttet. Det var alltid tjenestemennene nederst i næringskjeden som ble utplassert som vakter, ferskinger som ikke en gang våget å si sitt eget navn. Ina speidet etter åstedslederen.

Et stykke lenger oppe i gaten var det aktivitet ved en åpen inngangsdør som stod og slo i vinden. Ina talte fire-fem politifolk utenfor bygningen. Ingen av dem virket til å være i alarmberedskap. Det så mer ut som de bare ventet.

Ina ble stående ved sperringene. Ved siden av henne klikket det taktfast fra kameraene til Peddien og kollegaen fra konkurrenten. De måtte snart ha fylt flere filmruller. Ina brydde seg ikke med å ta blokken opp av lommen. Det lette regnet gjorde henne ikke særlig våt, men var døden for notatblokken. Hun visste av erfaring at det var umulig å feste et eneste ord på halvvåte papirsider. Best å stole på hukommelsen.

20 minutter senere gikk inngangsdøren opp på vid gap. En politimann gikk rolig ut og bort til de ventede kollegaene og sa noen få ord.

Det hele var over like plutselig som det startet. Ina kunne se at konstabelen ved sperringen fikk en melding over sambandet. Han kvitterte, og begynte å fjerne sperrebåndet. Ina skyndte seg bort mot inngangsdøren.

”Hva har skjedd?”, spurte hun.

”Falsk alarm”, svarte mannen som nettopp var kommet ut av leiegården.

”Noen mente å ha hørt skudd, men vi har avklart situasjonen. Det var en pakke med fyrverkeri som lå igjen fra nyttår og som noen tenåringer bestemte seg for å leke litt med. Men vi forstår at folk kan bli skremt. Helt riktig å varsle oss”, tilføyde han programmessig.

Først nå oppdaget Ina hvor lenge hun hadde holdt pusten. Stramme nakkemuskler slapp taket. Ina hadde mest lyst til å gråte av lettelse. En typisk bomtur, men dette var ikke en typisk tirsdagskveld. Ikke for henne. Alt for mye stod på spill.

Peddien var mutt under returen. Irriterte seg sikkert over rullene med film han hadde brukt på ingenting. Ina jublet innvendig. Klokken nærmet seg halv elleve da hun var hjemme igjen. Nå hadde hun et perfekt dekke for å være litt sen på jobben i morgen tidlig. Ransmenn som oppførte seg annerledes enn de pleide ble alltid tatt. Ina skulle ikke gå i den fellen.

Det var umulig å få sove. Ina vred seg urolig og sjekket for n´te gang vekkerklokken på nattbordet. Snart ti på tre. En drøy time senere satt hun seg opp i sengen med et rykk. I øyeblikket mellom søvn og våken tilstand forsøkte hun febrilsk å huske hva som var så viktig. Så demret det. Hun skulle ikke ut å fly. Hun skulle rane postkontor. Hun tvang hodet tilbake på puten og pulsen tilbake i hvilestilling. Selv om hun plutselig kjente seg lys våken var det altfor tidlig å stå opp og begynne å romstere rundt i leiligheten. Det var lytt mellom leilighetene. En nabo kunne begynne å lure.

Minuttene sneglet seg av gårde. Ina lå med foldede hender og ba innstendig til høyere makter om at hun måtte lykkes.

Teip! Hadde hun husket å kjøpe svart teip? Hvor hadde hun lagt den?

Panikken truet med å overmanne henne. Ina kjente smaken av sur galle fra halsen samtidig som magen var helt tom. Kanskje det var best å bare bli liggende. Gi faen i alt.  Hun var ingen skurk, ikke egentlig. Men hva fikk hun igjen for å slite vettet av seg annet enn sure inkassobrev og meldinger om at leiligheten ville gå på tvangssalg hvis hun ikke øyeblikkelig kom à jour med leien?

Ina bet tennene sammen, og klarte med en kraftanstrengelse å skyve dynen til side. Først måtte hun få seg noe å spise. Hun var like saltsugen som dagen etter en fuktig bytur, men kjøleskapet var bortimot tomt. Hun fikk nøye seg med en pakke nudler og heler skeie ut etterpå.

Blikket som møtte henne i speilet over vasken så ikke det minste truende ut. Hendene skalv slik at hun måtte gi opp sminkeprosjektet. Hun lot børsten gli kjapt gjennom håret. Det fikk holde.

Det var under en time til postkontoret åpnet da Ina omhyggelig begynte å kle på seg. Planen var å polstre seg under MC-dressen slik at hun skjulte kvinnekroppen. Ina var riktignok en del lavere enn beskrivelsen av ransmannen, men det kunne hun ikke gjøre noe med. Så lenge det ikke fantes overvåkningsbilder til å støtte vitneutsagnene ville sikkert politiet tro at de postansatte tok feil. Eller så ville de virkelige onsdagsraneren være så heldig at politiet trodde han var lavere enn tidligere antatt.

Perfekt! Ina mønstret seg selv kritisk.  Hun så passe uformelig ut med dobbelt sett med klær under skinndress og to nummer for stor regnjakke. Gårsdagens regn hadde ikke gitt seg. Ina sendte en takk i retning skyene. For en gang skyld passet det med gråvær. Med hjelm på hodet var hun ugjenkjennelig uten at det virket påfallende.

To naboer kjørte ut da Ina kom ned i fellesgarasjen. Hun passet på å ikke se i deres retning, konsentrerte seg om å gå rett til sykkelen i sitt eget avlukke. Kysten var klar! Ina satte seg på huk foran nummerskiltet og omgjorde F til E og tretallet til et åttetall. Riktignok et noe klossete åttetall, men Ina fikk skylde på kreative unger dersom hun ble stoppet i kontroll. Hun tok noe skritt bakover og studerte verket sitt. Tok opp litt gjørme hun hadde samlet i en pose, og gled det over det haltende åttetallet. Yes! Nå så alt tilforlatelig ut.

Hun kjørte rolig ut av garasjen. Det var ti minutters kjøring til postkontoret Ina hadde sett seg ut. Det lå i den ene enden av et lite skogholt, bare et par minutters løpetur fra der hun skulle parkere sykkelen, like ved en fotballbane som pleide å være forlatt på dagtid.

Puuh! Hun badet i varm væske på innsiden av alle klærne. Ina konsentrerte seg hardt om å holde grepet i styret. Trafikken fløt greit denne morgenen. Hun satte på blinklyset i god tid og svingte rolig av hovedveien. Grusveien opp mot fotballbanen var humpete etter vinterens tele og kom nok ikke til å bli reparert før den hadde totalhavarert. Fortsatt noen år til det.

Hun fortsatte fordi målet og svingte inn bak en fortsatt vinterpjusk rhodondendronbusk. Stoppet litt i villrede. Det stod allerede en motorsykkel der. Skulle hun ta sjansen på å parkere ved siden av den? Ina skulte mot det høye kontorbygget som raget grått mot himmelen noen hundre meter lenger borte. Sikkert mange ansatte der som benyttet området til gratis parkering i arbeidstiden.

Hun svelget nervøst og vurderte mulighetene. Postkontoret hadde akkurat åpnet. Det var nå eller en glemmesak. Den andre motorsyklisten hadde nok en A4-arbeidstid og ville sikkert ikke komme tilbake de få minuttene hennes ærend tok. Nei, risikoen for å møte ham var minimal. Ina vrengte sykkelen opp på siden av den spreke japaneren.

Nå gjaldt det! Bena kjentes som gele da hun tok sats og jogget på stien gjennom det lille skogholtet. Svetten rant i strie strømmer under hjelmen etter hvert som hun nærmet seg sitt eget åsted. Noen minutter bare. Vekten av ranslappen i lommen kjentes blytung. Skulle hun snu? Det var fortsatt ikke for sent…

Ikke faen! Hun konsentrerte seg så hardt om å skyve alle uønskede tanker vekk at hun ikke oppdaget mannen som kom mot henne før han smalt hardt inn i siden hennes. Ina skallet hjelmen i bakken og gispet etter luft. Da hun kom seg opp i knestående var mannen allerede vekk. Den andre motorsyklisten, såpass forstod hun.

Ina rettet seg møysommelig opp, melkesyren brant i bena, men hun kunne ikke stoppe nå. Postkontoret lå rett rundt svingen. Bare noen vintergrønne hekkbusker unna. Hun vaklet litt ubestemmelig videre da hun hørte den første sirenen. Stoppet litt tvilrådig før hun listet seg litt videre. Hun kunne se rett på inngangsdøren til postkontoret og på politibilen som stoppet utenfor.  Like bak fulgte enda en. Ut hoppet flere uniformskledde bevæpnet med nye sperrebånd.

Ina gikk langsomt videre på autopilot. Hvem hadde varslet politiet? Hun hadde jo ikke engang rukket tidsnok frem til sitt eget ran. Postkontoret lokket og lurte, dro henne nærmere med magnetisk kraft.

Den ene politikilden hennes smilte konspiratorisk mot henne da hun tok av seg hanskene, løftet opp geviret på hjelmen og løsnet hakestroppen.

”Først på åstedet igjen, Ina? Det ser ut til at postraneren vår har økt takten”.

Ina smilte krampaktig tilbake med stive munnviker som mest av alt kjentes som tunge deigklumper med stivnet spytt på siden. Høyrehånden beveget seg på automatgir ned i lommen på regnjakken. Opp kom journalistblokk og kulepenn. Ina kremtet flere ganger for å finne tilbake til stemmen sin. Omsider fikk hun stotret frem det gode åpne journalistspørsmålet hun alltid innledet med:

”Hva har skjedd?”

Personsøkeren i beltet pep iltert. Ina behøvde ikke en gang sjekke den for å vite at det var redaksjonen som meldte fra om at onsdagsraneren hadde slått til igjen.

***

Det brant bak øyelokkene av bitre tårer  da Ina en liten time senere gikk mot sykkelen. På blokken hadde hun nye intervjuer som ville sikre morgendagens førsteside, men det var bare avisen som tjente penger på ivrige aviskjøpere.

Ina sparket iltert i bakken, da hun brått stoppet litt vaktsom. Akkurat her var det hun hadde krasjet inn i den ordentlige raneren. Det gjorde fortsatt vondt i hodet. Hun kunne bare håpe at også han hadde fått seg en skikkelig smell.

Med ett kjente hun en voldsom trang til å bli kvitt alle spor etter nederlaget, hun satte seg på huk og fisket latekshanskene opp av lommen. Hun skulle akkurat til å la dem ubemerket gli ned på bakken da hun oppdaget plastposen som blafret i vårvinden rett ved siden av stien. Rart at den ikke bare blåste sin vei. Ina studerte den i flere øyeblikk før hun fattet hva hun faktisk så. Hjertet pumpet plutselig hardt igjen. Hun rettet seg ubevisst i ryggen og så seg vaktsomt rundt. Nei, hun var på trygg avstand fra postkontoret. Alle skuelystne stod fortsatt limt foran politisperringen i håp om mer action.

Raskt grep hun rundt plastposen med begge hender, og gjorde den så liten som mulig mens hun småløp mot sykkelen. Først da posen lå trygt ned i sidevesken tillot hun seg å trekke pusten igjen.

Ina ruset motoren til nye høyder og måtte tvinge tilbake gledesbrølene som boblet opp fra strupen.

Yes, yes YES! Det skulle bli en sann fornøyelse å finne ut hvor mye penger raneren hadde fått med seg. Ina sjekket i speilet at sidevesken var på plass og at de tykke deilige seddelbunkene ikke blåste vekk i vinden.

Nesten litt synd at hun ikke kunne skrive historien om tabberaneren som mistet pengene da han løp ned en journalist. Men bare nesten. I sidevesken fantes det sikkert mange hundretusener grunner til å utelate akkurat den detaljen …

 

Novellen var første gang publisert i Allers i februar 2014

allers-novelle.jpg

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s