Med Ole Bull på laget

Krimhelten Alice Bratt har fått Ole Bull med på laget på det nye omslaget av Jentene fra balletten.

Alle tre bøkene om krimjournalist Alice Bratt er nå kommet i pocket

Den karakteristiske villaen med løkkuppeltårn, som Ole Bull fikk bygget i årene 1872-1873 ligger på øyen Lysøen i Lysefjorden i Os kommune. Øyen er på 700 mål, og det er bygget et nett av gangstier over øyen som har et utsiktstårn på sitt høyeste punkt som er 72 meter over havet. Gangstiene ble i sin tid dekket med selvlysende skjellsand fordi Ole Bull ikke ville at noen skulle tråkke utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten, som ble utgitt for første gang i 2012, er det selvsagt noen som klarer å tråkke utenfor den smale sti. Jentene fra balletten er den første krimboken i serien om BA-journalist Alice Bratt, og er nå reutgitt i pocket av mitt nye forlag, Cappelen Damm. Jentene fra balletten handler ikke om tåspisser og dans, men om unge jenter som er i ferd med å ødelegge seg selv uten at noen skjønner hvorfor. Og for boken femten år gamle Mina er det altså på Lysøen det starter, utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten vant Maurits Hansen-prisen for årets beste krimdebut da den ble utgitt.

For krimjournalist Alice Bratt i BA var historien om Mina bare begynnelsen. Jentene fra balletten er ikke den eneste i serien om Alice som nå er kommet i pocket. Den får følge av Gapestokk fra 2014 og Graven fra 2018.

Gapestokk er det Alice selv som får kjørt seg. Alice vinner deg høythengende presseprisen Gullparaplyen for en sak om fyllekjøring. Bare noen timer senere blir hun selv funnet overstadig beruset bak rattet på sin egen bil. Fra fyllearresten til gapestokken er veien kort. Alice selv husker ingenting.

Gullparaplyen eksisterer også i virkeligheten. Den er en årlig pressepris som utdeles av Bergen journalistlag. Litt artig at jeg selv sitter i juryen i år, samme år som Gapestokk blir reutgitt.

Graven ble utgitt i innbundet format i februar 2018. Den er også endelig i pocket, som den foreløpig siste i serien om Alice Bratt. Men du skal være trygg på at Alices historie ikke er ferdigfortalt.

I første del av Graven møter leserne en ung Alice Bratt som prøver seg som frilanser i BA. Året er 1993,  og noe av det første som skjer er at femten år gamle Pia forsvinner på uforklarlig vis.

Sytten år senere snubler Alice over levningene av et menneske da en sprengningsulykke blåser opp døren til et gammelt tilfluktsrom på Knappenfjellet i Bergen. Utenfor tilfluktsrommet har noen tent gravlys. Er det Pia som er funnet? Hvem har i tilfelle visst om henne i alle disse årene?

Bøkene om Alice Bratt er også tilgjengelig som ebøker og lydbøker.

https://www.tanum.no/tanum/search/search.action?query=Jentene+fra+balletten%2C+Monika+N.+Yndestad

Novelle: Først på åstedet

Først på åstedet

Av Monika N. Yndestad

Ina trakk latekshanskene forsiktig på og sjekket omhyggelig at de ikke var rifter i den syltynne plasten. Små svetteperler brøt frem i hårfestet og hun måtte legge bånd på seg for ikke automatisk stryke dem vekk. Nå gjaldt det! Nå kunne hun ikke tillate seg noen feil.

Hun reiste seg brått opp fra den tynne pinnestolen ved kjøkkenbordet og gikk ubestemmelig noen skritt frem og tilbake. Blikket vandret mot bulen under det gamle blårutete kjøkkenhåndkleet som lå ytterst på kjøkkenbenken. Regningsbunken vokset stadig. Ina hadde ikke lenger noen sjanse til å komme à jour på lovlig vis.

Hun satte seg ned igjen ved kjøkkenbordet og grep besluttsomt tak i saks og avis. Begge deler var identisk med utstyret som den ordentlige onsdagsraneren brukte. Krimjournalist Ina Jensen hadde gjort hjemmeleksen sin. Papirsaks med tagger, sannsynligvis billigste type fra Ikea, og et eksemplar av Aftenpostens morgenutgave. Hun hadde kjøpt avisen i kiosken på Torgallmenningen for over en uke siden. Ingen sjanse for at noen ville huske det. Kiosken lå midt i hjertet av travle Bergen og de få bokstavene hun trengte ville aldri kunne spores tilbake dit.

Så langt var hun trygg. Ideen hadde slått ned i henne da hun sto skolerett på kontoret til sjefredaktøren for to uker siden. Ydmykelsen brant fortsatt i kinnene. Sjefen var lei alle kravene om lønnstrekk fra folk hun skyldte penger. Ina fikk i klartekst beskjed om å ordne opp ellers ville han ikke lenger ha tillit til henne som journalist.

Lønnsforhøyelse fikk hun ikke, bare beskjed om å ordne opp. Sinte tårer vellet i øyekroken ved tanken og hun måtte blunke hardt flere ganger for å klarne synet. Visst hadde hun prøvd å inngå avtaler med kreditorene, men det hjalp så lite. Nå orket hun knapt å åpne posten sin, langt mindre ringe opp de hun skyldte penger til. Hun bodde seg i hjel, verken mer eller mindre.  Det lille hiet hennes gjorde beslag på halvparten av den ynkelige lønningsposen hennes hver eneste måned. Og fjorårets USA-ferie hadde egentlig ikke vært noe sjakktrekk. Alt er stort i det forgjettede land, også regningene.

Ina sluttet å gruble og begynte å klippe ut bokstavene hun trengte fra overskriftene inne i avisen. Store halvfete trykksvarte typer. Snart hadde hun de hun trengte. Hun limte en og en bokstav på et enkelt hvitt kopiark – slike du kjøpte i tusentall hos papirgrossisten og som avishuset heldigvis var vel forsynt med.

”PENGER – har våpen pekende mot deg”

Ina mønstret kritisk den ujevne rekken med bokstaver som til sammen utgjorde en trussel . Til slutt nikket hun tilfreds.

Gode kilder i politiet hadde intetanende hjulpet henne med å utvikle ideen. For Ina var god i jobben sin, hun hadde en indre sjette sans for hvor det lønnet seg for en krimjournalist å være. Gang på gang snøt hun kolleger i konkurrerende aviser  for de beste sakene. Hun burde fått egen bonus for alle kioskvelterne på førstesiden hun egenhendig hadde skaffet avisen.

Det var også hun som hadde gitt navn til onsdagsraneren. Tre ganger denne regnvåte våren hadde en ukjent raner slått til mot et mindre avsidesliggende postkontor i bergensdistriktet. Ranet skjedde alltid på onsdager, og fremgangsmåten var alltid den samme. Den ukjente leverte et hvitt ark til postfunksjonæren med nøyaktig samme ordlyd som Ina nå hadde kopiert. Postkontorene hadde det til felles at de ikke var store nok til at Posten hadde brydd seg med å installere overvåkingskamera.

Beskrivelsen av gjerningsmannen varierte litt, men politiet sammenfattet de ulike observasjonene til at det dreide seg om en middels høy mann ikledd fullt motorsykkelutstyr, med en oransjefarget regnjakke utenpå. Veiarbeider-regntøy det gikk tretten på dusinet av. Våpenet hadde han trolig i lommen på regnjakken. Tre vettskremte postfunksjonærer forklarte politiet at mannen hele tiden holdt den ene hånden i lommen.

Og best av alt. Ina visste at politiet ikke hadde den minste peiling på hvem ransmannen var.  Han bare løp ut av postkontoret og forduftet, trolig på motorsykkel, men den hadde ingen sett.

Ina hadde mest lyst til å omfavne ransmannen som både ga henne noe å skrive om og som skulle bli redningsmannen hennes.

Hittil hadde ranene skjedd annenhver onsdag. I morgen var det en uke siden forrige ran og egentlig hvileonsdag, men Ina hadde bestemt seg for å trappe opp takten ”hans”. Da skulle hun selv løpe ut av postkontoret med en plastpose full av sedler.

Posen lå klar på gulvet i entreen, ved siden av motorsykkelutstyret Ina hadde brukt helgen på å fjerne alle kjennetegn fra. Nå var alle påsydde merker fra MC-treff borte. Skinnklærne var like sorte og anonyme som da hun kjøpte dem fem år tidligere. Ina tok lappen samme dag som Berlinmuren falt. Avdragene på Harleyen husket hun alltid å betale.

Nå nærmet kalenderen seg mai 1994. Ina var ikke lenger ung og lovende, men en av de mest erfarne i redaksjonen. Når dette var overstått burde hun kanskje søke seg til en bedre betalt Oslo-redaksjon.

Ina skalv merkbart da hun skjenket seg et breddfullt glass rødvin og mentalt gjennomgikk siste del av planen. Hun hadde vært ved postkontoret senest for noen dager siden, sammen med en av avisens fotografer. De laget en reportasje om hverdagen for de ansatte ved små postkontor  og hvilken påkjenning serien av ran var for alle.

Hun skrudde lynkjapt ned volumet på den lille stemmen som dukket opp i hodet hennes for å stoppe galskapen.  Så helte hun besluttsomt det fortsatte halvfulle rødvinsglasset ut i kjøkkenvasken. Ikke verdt å risikere å bli tatt med dagen derpå-promille på vei mot postkontoret.

”Biip-bip-bip-biip!”

Personsøkeren pep iltert. Nummeret som lyste på displayet var fra redaksjonen. Så stolt hun hadde vært da hun første gang kunne feste den lille dingsen på beltet! Hun hørte med, var en betydningsfull journalist som alltid måtte være innen rekkevidde.

Denne tirsdagskvelden hadde hun mest lyst til å overhøre pipingen, men det var viktigere enn noen gang å oppføre seg normalt. Hun kunne ikke risikere å vekke mistanke.  Anropet betydde sikkert overtid og alle i avisen visste at hun trengte de sure kronene. Enn så lenge.

Ina sjekket armbåndsuret. Klokken nærmet seg ni om kvelden da hun ringte opp nummeret på displayet.

”Du må rykke ut, Peddien plukker deg opp om noen minutter. Politiet har bevæpnet seg og er på vei til et hus oppe i Lien”

Avisens vaktsjef brydde seg ikke om å spørre om det passet. Typisk han å bare kommandere henne ut som om hun ikke hadde noe eget liv, selv om det egentlig var litt sant. Ina levde og åndet for jobben sin. 40 timers uke hadde hun aldri hatt.

Peddien var en av frilansfotografene som heller aldri hadde fri. Ina passet omhyggelig på å ikke røre ransklærne da hun trev til seg en regnjakke. Journalistblokk og penn lå alt i lommen.

De brukte ikke lang tid på å komme seg til de kommunale leilighetene som noen hadde stablet sammen på fjellsiden som utgjorde Bergens skyggeside. Her var det ofte utrykninger. Denne gang hadde politiet vært lite meddelsomme på politiradioen.

”Kan være alt eller ingenting”,  sa Ina mest til seg selv.

”Eller kanskje de skal fakke ransmannen?”

Peddien lød langt mer optimistisk i det han vrengte bilen halvveis opp på fortauet, og strakte seg mot kamerabagen i baksetet på den halvrustne Forden sin. Han gliste mot Ina og la et hjemmelaget presseskilt opp på dashbordet. Det pleide å gjøre huseiere litt mer vennligsinnet til feilparkeringer kloss opp i egen gatedør. Klart pressen måtte få gjøre jobben sin!

Ina frøs til. Bilbeltet hun var i ferd med å løsne glapp ut av hendene og smalt tilbake i dørfestet.

”Har du hørt noe om det?”

Peddien bare fortsatte å glise mens han klargjorde telelinsen. På åsteder med væpnet politiet sørget alltid overivrige tjenestemenn for å holde alle på avstand.

”Redd for at jeg har bedre kilder enn deg? Nå må du ikke bli for ivrig.”

”Helt alvorlig, vet du om det er noe på gang?”

Ina satt som fastfrosset i setet. Det brant i kinnene. Heldigvis var det halvmørkt i kupeen. Hun trakk regnhetten utstudert langsomt over hodet mens hun kjempet for å få kontroll over seg selv. Det ville passet bra med profilen på ransmannen om han bodde i en av disse nedslitte leilighetene. Kommunen plasserte alenemødre med små barn side om side med vinningskriminelle. I dette nabolaget var det mange som trengte penger og ikke alle tjente dem på like ærlig vis. Hun hadde intervjuet flere fortvilte mødre som kjente seg utrygge i sitt eget hjem.

Men Peddien bare ristet på hodet.

”Ha´kje peiling. Men det er lov å håpe?”

Et foto av pågripelse av ransmannen ville vært gull verdt for ham. Det ville garantert også bli kjøpt opp av Oslo-avisene og gi en pen ekstrainntekt til fotografen.

Konkurrenten kjørte opp bak dem da Ina og Peddien hastet mot politisperringen. Hun nikket til politimannen som stod vakt, men prøvde ikke å snakke til ham. Det ville uansett ikke nyttet. Det var alltid tjenestemennene nederst i næringskjeden som ble utplassert som vakter, ferskinger som ikke en gang våget å si sitt eget navn. Ina speidet etter åstedslederen.

Et stykke lenger oppe i gaten var det aktivitet ved en åpen inngangsdør som stod og slo i vinden. Ina talte fire-fem politifolk utenfor bygningen. Ingen av dem virket til å være i alarmberedskap. Det så mer ut som de bare ventet.

Ina ble stående ved sperringene. Ved siden av henne klikket det taktfast fra kameraene til Peddien og kollegaen fra konkurrenten. De måtte snart ha fylt flere filmruller. Ina brydde seg ikke med å ta blokken opp av lommen. Det lette regnet gjorde henne ikke særlig våt, men var døden for notatblokken. Hun visste av erfaring at det var umulig å feste et eneste ord på halvvåte papirsider. Best å stole på hukommelsen.

20 minutter senere gikk inngangsdøren opp på vid gap. En politimann gikk rolig ut og bort til de ventede kollegaene og sa noen få ord.

Det hele var over like plutselig som det startet. Ina kunne se at konstabelen ved sperringen fikk en melding over sambandet. Han kvitterte, og begynte å fjerne sperrebåndet. Ina skyndte seg bort mot inngangsdøren.

”Hva har skjedd?”, spurte hun.

”Falsk alarm”, svarte mannen som nettopp var kommet ut av leiegården.

”Noen mente å ha hørt skudd, men vi har avklart situasjonen. Det var en pakke med fyrverkeri som lå igjen fra nyttår og som noen tenåringer bestemte seg for å leke litt med. Men vi forstår at folk kan bli skremt. Helt riktig å varsle oss”, tilføyde han programmessig.

Først nå oppdaget Ina hvor lenge hun hadde holdt pusten. Stramme nakkemuskler slapp taket. Ina hadde mest lyst til å gråte av lettelse. En typisk bomtur, men dette var ikke en typisk tirsdagskveld. Ikke for henne. Alt for mye stod på spill.

Peddien var mutt under returen. Irriterte seg sikkert over rullene med film han hadde brukt på ingenting. Ina jublet innvendig. Klokken nærmet seg halv elleve da hun var hjemme igjen. Nå hadde hun et perfekt dekke for å være litt sen på jobben i morgen tidlig. Ransmenn som oppførte seg annerledes enn de pleide ble alltid tatt. Ina skulle ikke gå i den fellen.

Det var umulig å få sove. Ina vred seg urolig og sjekket for n´te gang vekkerklokken på nattbordet. Snart ti på tre. En drøy time senere satt hun seg opp i sengen med et rykk. I øyeblikket mellom søvn og våken tilstand forsøkte hun febrilsk å huske hva som var så viktig. Så demret det. Hun skulle ikke ut å fly. Hun skulle rane postkontor. Hun tvang hodet tilbake på puten og pulsen tilbake i hvilestilling. Selv om hun plutselig kjente seg lys våken var det altfor tidlig å stå opp og begynne å romstere rundt i leiligheten. Det var lytt mellom leilighetene. En nabo kunne begynne å lure.

Minuttene sneglet seg av gårde. Ina lå med foldede hender og ba innstendig til høyere makter om at hun måtte lykkes.

Teip! Hadde hun husket å kjøpe svart teip? Hvor hadde hun lagt den?

Panikken truet med å overmanne henne. Ina kjente smaken av sur galle fra halsen samtidig som magen var helt tom. Kanskje det var best å bare bli liggende. Gi faen i alt.  Hun var ingen skurk, ikke egentlig. Men hva fikk hun igjen for å slite vettet av seg annet enn sure inkassobrev og meldinger om at leiligheten ville gå på tvangssalg hvis hun ikke øyeblikkelig kom à jour med leien?

Ina bet tennene sammen, og klarte med en kraftanstrengelse å skyve dynen til side. Først måtte hun få seg noe å spise. Hun var like saltsugen som dagen etter en fuktig bytur, men kjøleskapet var bortimot tomt. Hun fikk nøye seg med en pakke nudler og heler skeie ut etterpå.

Blikket som møtte henne i speilet over vasken så ikke det minste truende ut. Hendene skalv slik at hun måtte gi opp sminkeprosjektet. Hun lot børsten gli kjapt gjennom håret. Det fikk holde.

Det var under en time til postkontoret åpnet da Ina omhyggelig begynte å kle på seg. Planen var å polstre seg under MC-dressen slik at hun skjulte kvinnekroppen. Ina var riktignok en del lavere enn beskrivelsen av ransmannen, men det kunne hun ikke gjøre noe med. Så lenge det ikke fantes overvåkningsbilder til å støtte vitneutsagnene ville sikkert politiet tro at de postansatte tok feil. Eller så ville de virkelige onsdagsraneren være så heldig at politiet trodde han var lavere enn tidligere antatt.

Perfekt! Ina mønstret seg selv kritisk.  Hun så passe uformelig ut med dobbelt sett med klær under skinndress og to nummer for stor regnjakke. Gårsdagens regn hadde ikke gitt seg. Ina sendte en takk i retning skyene. For en gang skyld passet det med gråvær. Med hjelm på hodet var hun ugjenkjennelig uten at det virket påfallende.

To naboer kjørte ut da Ina kom ned i fellesgarasjen. Hun passet på å ikke se i deres retning, konsentrerte seg om å gå rett til sykkelen i sitt eget avlukke. Kysten var klar! Ina satte seg på huk foran nummerskiltet og omgjorde F til E og tretallet til et åttetall. Riktignok et noe klossete åttetall, men Ina fikk skylde på kreative unger dersom hun ble stoppet i kontroll. Hun tok noe skritt bakover og studerte verket sitt. Tok opp litt gjørme hun hadde samlet i en pose, og gled det over det haltende åttetallet. Yes! Nå så alt tilforlatelig ut.

Hun kjørte rolig ut av garasjen. Det var ti minutters kjøring til postkontoret Ina hadde sett seg ut. Det lå i den ene enden av et lite skogholt, bare et par minutters løpetur fra der hun skulle parkere sykkelen, like ved en fotballbane som pleide å være forlatt på dagtid.

Puuh! Hun badet i varm væske på innsiden av alle klærne. Ina konsentrerte seg hardt om å holde grepet i styret. Trafikken fløt greit denne morgenen. Hun satte på blinklyset i god tid og svingte rolig av hovedveien. Grusveien opp mot fotballbanen var humpete etter vinterens tele og kom nok ikke til å bli reparert før den hadde totalhavarert. Fortsatt noen år til det.

Hun fortsatte fordi målet og svingte inn bak en fortsatt vinterpjusk rhodondendronbusk. Stoppet litt i villrede. Det stod allerede en motorsykkel der. Skulle hun ta sjansen på å parkere ved siden av den? Ina skulte mot det høye kontorbygget som raget grått mot himmelen noen hundre meter lenger borte. Sikkert mange ansatte der som benyttet området til gratis parkering i arbeidstiden.

Hun svelget nervøst og vurderte mulighetene. Postkontoret hadde akkurat åpnet. Det var nå eller en glemmesak. Den andre motorsyklisten hadde nok en A4-arbeidstid og ville sikkert ikke komme tilbake de få minuttene hennes ærend tok. Nei, risikoen for å møte ham var minimal. Ina vrengte sykkelen opp på siden av den spreke japaneren.

Nå gjaldt det! Bena kjentes som gele da hun tok sats og jogget på stien gjennom det lille skogholtet. Svetten rant i strie strømmer under hjelmen etter hvert som hun nærmet seg sitt eget åsted. Noen minutter bare. Vekten av ranslappen i lommen kjentes blytung. Skulle hun snu? Det var fortsatt ikke for sent…

Ikke faen! Hun konsentrerte seg så hardt om å skyve alle uønskede tanker vekk at hun ikke oppdaget mannen som kom mot henne før han smalt hardt inn i siden hennes. Ina skallet hjelmen i bakken og gispet etter luft. Da hun kom seg opp i knestående var mannen allerede vekk. Den andre motorsyklisten, såpass forstod hun.

Ina rettet seg møysommelig opp, melkesyren brant i bena, men hun kunne ikke stoppe nå. Postkontoret lå rett rundt svingen. Bare noen vintergrønne hekkbusker unna. Hun vaklet litt ubestemmelig videre da hun hørte den første sirenen. Stoppet litt tvilrådig før hun listet seg litt videre. Hun kunne se rett på inngangsdøren til postkontoret og på politibilen som stoppet utenfor.  Like bak fulgte enda en. Ut hoppet flere uniformskledde bevæpnet med nye sperrebånd.

Ina gikk langsomt videre på autopilot. Hvem hadde varslet politiet? Hun hadde jo ikke engang rukket tidsnok frem til sitt eget ran. Postkontoret lokket og lurte, dro henne nærmere med magnetisk kraft.

Den ene politikilden hennes smilte konspiratorisk mot henne da hun tok av seg hanskene, løftet opp geviret på hjelmen og løsnet hakestroppen.

”Først på åstedet igjen, Ina? Det ser ut til at postraneren vår har økt takten”.

Ina smilte krampaktig tilbake med stive munnviker som mest av alt kjentes som tunge deigklumper med stivnet spytt på siden. Høyrehånden beveget seg på automatgir ned i lommen på regnjakken. Opp kom journalistblokk og kulepenn. Ina kremtet flere ganger for å finne tilbake til stemmen sin. Omsider fikk hun stotret frem det gode åpne journalistspørsmålet hun alltid innledet med:

”Hva har skjedd?”

Personsøkeren i beltet pep iltert. Ina behøvde ikke en gang sjekke den for å vite at det var redaksjonen som meldte fra om at onsdagsraneren hadde slått til igjen.

***

Det brant bak øyelokkene av bitre tårer  da Ina en liten time senere gikk mot sykkelen. På blokken hadde hun nye intervjuer som ville sikre morgendagens førsteside, men det var bare avisen som tjente penger på ivrige aviskjøpere.

Ina sparket iltert i bakken, da hun brått stoppet litt vaktsom. Akkurat her var det hun hadde krasjet inn i den ordentlige raneren. Det gjorde fortsatt vondt i hodet. Hun kunne bare håpe at også han hadde fått seg en skikkelig smell.

Med ett kjente hun en voldsom trang til å bli kvitt alle spor etter nederlaget, hun satte seg på huk og fisket latekshanskene opp av lommen. Hun skulle akkurat til å la dem ubemerket gli ned på bakken da hun oppdaget plastposen som blafret i vårvinden rett ved siden av stien. Rart at den ikke bare blåste sin vei. Ina studerte den i flere øyeblikk før hun fattet hva hun faktisk så. Hjertet pumpet plutselig hardt igjen. Hun rettet seg ubevisst i ryggen og så seg vaktsomt rundt. Nei, hun var på trygg avstand fra postkontoret. Alle skuelystne stod fortsatt limt foran politisperringen i håp om mer action.

Raskt grep hun rundt plastposen med begge hender, og gjorde den så liten som mulig mens hun småløp mot sykkelen. Først da posen lå trygt ned i sidevesken tillot hun seg å trekke pusten igjen.

Ina ruset motoren til nye høyder og måtte tvinge tilbake gledesbrølene som boblet opp fra strupen.

Yes, yes YES! Det skulle bli en sann fornøyelse å finne ut hvor mye penger raneren hadde fått med seg. Ina sjekket i speilet at sidevesken var på plass og at de tykke deilige seddelbunkene ikke blåste vekk i vinden.

Nesten litt synd at hun ikke kunne skrive historien om tabberaneren som mistet pengene da han løp ned en journalist. Men bare nesten. I sidevesken fantes det sikkert mange hundretusener grunner til å utelate akkurat den detaljen …

 

Novellen var første gang publisert i Allers i februar 2014

allers-novelle.jpg

 

 

 

 

 

 

Novelle: Den enes død

Den enes død

Av Monika N. Yndestad

Det lyste fra kjøkkenvinduet i leiligheten. Lyset burde ha fått Cecilie Jensen til å skynde seg de siste meterne hjem, men i stedet stanset hun helt opp. Snøen som hadde dekket Bergen i noen timer, var i ferd med å regne vekk. Slapset på fortauet trengte gjennom skinnet i skoene, men Cecilie ble likevel stående. Lyset ønsket henne ikke velkommen, det ga henne bare lyst til å snu. Det var som et ondt forvarsel. Cecilie gjorde seg så liten hun kunne inne i den halvlange ullkåpen som heller ikke var laget for regn, og ønsket at lyset skulle slukne. Hun tenkte stadig oftere på det, drømte om å komme hjem til en mørklagt leilighet.

Skoene ble gjennomvåte før hun fortsatte. Hun hadde ikke ork til å gjøre annet. Cecilie trykket inn dørkoden og gikk inn i den hvitmalte oppgangen. Kunsten på veggene var like godt skrudd fast som på hoteller i London, selv om det var reproduksjoner. Det siste av krefter forsvant i heisen opp til toppleiligheten. Cecilie noterte seg at hun ikke kunne vente lenger. Hun måtte få bestilt time hos fastlegen.

Døren ble åpnet innenfra mens hun prøvde å huske koden. Det måtte være det at hun frøs slik som lammet tankene.

– Jeg hadde ventet deg hjem tidligere?

Stemmen til kvinnen hun delte leilighet, men ikke seng med, var mildt bebreidende, men samtidig unnskyldende. Linda formet alt hun sa som et spørsmål, men snakket gjorde hun like fullt.

– Du vet at det varierer når jeg er ferdig.

– I meldingen sa du ikke noe om at du ville bli sen?

Cecilie hadde egentlig ikke svart på meldingen, ikke annet enn med enstavelsesord. Hun mente å huske at hun hadde svart ”som vanlig” for å være hyggelig. Cecilie var sykt lei av sms-en som tikket inn i totiden hver eneste arbeidsdag. Linda forlangte å få vite når hun kom hjem. De var ikke gift. De var kun samboere av praktiske hensyn. Det hadde ikke vært meningen at de skulle ha noen felles husholdning. Likevel var det blitt slik.

Det luktet som hjemme hos farmor. Cecilie satte vesken fra seg og tok demonstrativt opp pakken med sushi som hun hadde kjøpt med seg. Syv biter. Hun håpet hun ville klare å presse dem ned. Sushi hjalp mot kvalmen.

– Jeg har laget levergryte. Du husker vel at det er retromåned? spurte Linda.

– Du vet at du ikke trenger tenke på meg.

Protesten var bare halvveis. Cecilie hadde gjentatt seg selv daglig i mange måneder. Dessuten likte hun ikke retromat. Hun kunne leve godt uten levergryte og nakkekoteletter som nesten var kokt i stykker.  Hun tok sushien med seg inn på kjøkkenet. Linda hadde dekket bordet til to og tent lys. Det dampet av glasskålen potetene lå i. I vinduene stod det tett med potteplanter, alle med hvite blomster. Lindas julefavoritt som hun fikk til å blomstre også lenge etterpå.

Cecilie la sushien på tallerkenen, og tok spisepinnene ut av plastemballasjen. Det var kjøligere på kjøkkenet enn det pleide. Hun tittet bort på termostaten som regulerte gulvvarmen. Den var skrudd ned flere grader.

– Vi må spare penger der vi kan. Som på ferdigmat.

Hun så megetsigende på sushibitene. Cecilie tok en på rent trass, men slet med å tygge og svelge den ned.

– Vi du ha litt vann?

– Jeg kan hente selv.

Linda kom tilbake med to glass. Vannet skvulpet i glasset da hun satte det ned foran Cecilie. Stolbeina skrapte mot parketten da hun satte seg tungt.

– Jeg har visst laget altfor mye mat, sa hun lidende.

Linda forsynte seg og begynte å spise. Måten hun tygget på fikk Cecilie til å gripe hardere rundt spisepinnene. Hun tok seg i å ønske å stikke dem i henne. Til hundeblikket stilnet og slafsingen opphørte. Cecilie slapp spisepinnen og tørket seg rundt munnen med den gule servietten. Hun hadde bare klart å tvinge ned tre små biter.

– Du må spise, sa Linda.

Hun hadde fortsatt munnen full av mat. Noe ble spyttet ut med ordene. Cecilie skjøv stolen så umerkelig hun kunne litt lenger bakover.  Linda kvalte et nys som tok fra henne siste rest av matlyst.

– Jeg er ikke sulten.

Cecilie smilte tvunget. Hun hadde mest lyst til å bare reise seg og gå. Det som hadde virket som en god ide for ett års tid siden, hadde utviklet seg til et mareritt. Linda oppførte seg akkurat som en ektefelle. Cecilie skjulte seg bak servietten for ikke å vise avskyen hun følte.

– Kanskje du heller vil ha levergryte likevel?

– Det er ikke det. Jeg er bare kvalm.

– Du er mye kvalm?

– Ja.

Det var sant nok. Cecilie hadde kjent seg mer og mer uvel de siste ukene, mest kvalm, men hun hadde også blødninger. Uregelmessige blødninger som hun tidde om. Men hun hadde mistet matlysten lenge før det.

Linda skrapte gaffelen over tallerkenen og fylte munnen med en ubestemmelig masse av noe brunt og grønt, sannsynligvis purreløk. Linda elsket purreløk. Cecilie pleide å plukke den vekk, men uten å si noe.

– Hva har du gjort i dag?

Cecilie tvang seg til å vise en interesse hun ikke hadde, til å fremstå som hyggelig. Linda la gaffelen ned.

– Laget mat og ordnet her, husmorting, smilte hun.

Cecilie grøsset, men var påpasselig med å ikke vise det.

– Har du vært på Nav?

– Ingen vits i.

– Du må prøve.

Linda trakk på skuldrene.

– Det blir ikke flere oljejobber av det.

– Du kan finne noe i en annen bransje. Du må i alle fall søke.

– Ja.

Det hørtes ikke ut som hun mente det. Cecilie studerte samboeren i smug. Det var ikke bare oppførselen som hadde endret seg etter at Linda ble arbeidsledig. Hun sminket seg ikke. Det så ikke engang ut som om hun vasket håret. Alt ved henne hadde forfalt. Den tidligere slanke skikkelsen hun kunne byttelåne klær med, var blitt til et fettberg. Hun brukte ikke engang BH, men lot brystene henge fritt under t-skjorten hun alltid brukte. Tunge og dissende. Joggebuksene hun var begynt å bruke måtte være minst fire størrelser større enn de hun brukte da hun faktisk trente.. Kvalmt.

Cecilie bar tallerkenen bort til utslagsvasken og passet på å skylle den grundig, selv om hun bare hadde brukt den til sushi, før hun satte den i oppvaskmaskinen. I stuen sto tv-en på, den gjorde alltid det. Hun satte seg i den ene av de to svarte skinnsofaene, de hadde hver sin som stod mot hverandre. I midten stod et ovalt bord med keramikkplate med ruter i det som engang hadde vært festlige farger. Cecilie skiftet kanal og skrudde opp lyden, men hørte likevel at Linda romsterte på kjøkkenet, akkurat som om det hastet med å rydde.  Cecilie fant hvilestillingen. Snart ble tv-bildene utydelige. Hun gjespet. Det måtte være blødningene som gjorde henne så evig trett.

Cecilie nøs opp blomsterstøv da hun flyttet på en av julerosene som stod i potter i ulike farger. Selv brydde hun seg ikke om planter, men for Linda var det en lidenskap. Cecilie hadde visst at de var ulike, men de hadde kjent hverandre i mange år, og nettopp det at de hadde så ulike interesser hadde hun trodd ville bli en styrke.

– Det var blod i trusene dine.

Linda satte ubedt en kopp med urtete foran henne. Cecilie så skarpt på henne. Skittentøyskurven stod på rommet hennes. De vasket sine egne klær, det var i alle fall det som var avtalen.

– Jeg vasket like godt dine klær også. Og skiftet på sengetøyet ditt.

Cecilie mistet taleevnen et øyeblikk. Hun trodde ikke det hun hørte, hun hadde ikke forestilt seg muligheten for at Linda også skulle begynne å snoke i hennes private ting. Det brant i kinnene av tanken på hva annet av privat karakter hun kunne ha sett, hvis hun også hadde åpnet nattbordskuffen.

– Det mener du ikke, så drøy har du ikke vært, spyttet hun ut.

Linda så på henne med hundeblikket sitt. Munnen var skjult bak et tekrus som luktet annerledes enn hennes eget. På bordet ved siden av henne lå en krimbok med bilde av vannliljer på coveret.

– Drøy? Jeg ville bare hjelpe til, jeg trodde det var meningen at vi skulle hjelpe hverandre?

Cecilie kjente hvordan knuten i magen hardnet. Hun begynte å syde av sinne og reiste seg så brått at hun svimlet. Pekefingeren skalv da hun forsøkte å understreke det siste som ville bli sagt fra hennes side denne kvelden.

– Det eneste vi har er en økonomisk avtale og løftet om at vi skulle respektere hverandres privatliv. Jeg finner meg ikke i at du tråkker over grenser, minegrenser.

Cecilie satte hendene i siden. Hun ristet på hodet.

– Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil ikke ha sms-er eller noen form for oppdekning. Jeg vil kunne ta en brødskive med makrell i tomat til middag om jeg føler for det. Du må slutte å tvinge deg på meg.

– En brødskive er ikke middag. Du må da ha noe næringsrikt? innvendte Linda.

Hun så uforstående ut. Hundeblikket vokste, kom nærmere og nærmere. Cecilie snublet vekk, og inn på sitt eget rom. Det luktet syntetisk sommer av sengetøyet, selv om det var sludd på ruten. Cecilie låste døren før hun kledde av seg, og krøp under dynen. Det banket på døren. Hun svarte ikke. Da det banket igjen, la hun puten over hodet. Det var ikke behagelig, men det ga i alle fall en viss form for fred. Cecilie ble liggende en stund og kjenne på hvor trett hun var.

 

Cecilie geipet til det noen og tretti år gamle ansiktet i speilet i garderoben på advokatkontoret hun jobbet, og frisket opp leppene med litt mer farge. Ansiktet stirret blekt tilbake på henne. Selv de gylne stripene i det lange, blonde håret, så livløse ut. Hun strøk noen tuster vekk fra pannen, og gikk ut av garderoben og bort til arbeidsplassen sin. Det kjentes ikke som å komme på jobb, men som å slippe fri fra noe hun ikke helt klarte å sette ord på. Begge telefonene kimte. De neste timene trøstet Cecilie pårørende, berammet straffesaker og skrev innberetninger i dødsbo. Hun passet på å smile og svare adekvat på slengbemerkninger. Kontoret var ikke stort. De var tre advokater og to saksbehandlere, som også tok det nødvendige kontorarbeidet. Cecilie visste hun var heldig som hadde en sikker jobb, en jobb som ikke var avhengig av oljepriser. Nedgangstider ga ofte advokater mer å gjøre, i alle fall hvis de som arbeidsgiverne hennes, også jobbet med konkurser og dødsbo. Den enes død ga gode inntekter for andre.

Toalettbesøket rett før lunsj ble en ny påminnelse om at hun ikke lenger kunne utsette å ringe legen. Cecilie måtte støtte seg til veggen da hun reiste seg. Hun kjente seg svimmel og uvel, og svetten piplet frem fra hårfestet. Hun tørket den vekk med litt papir, og vasket ansiktet lett i kaldt vann.

– Du ser pjusk ut, Cecilie.

Hun så fortumlet på advokaten som stod ved siden av henne i unisex-garderoben. Først ville hun bare nikke og la seg lede ut av kontoret og inn i en taxi, men så husket hun hva som ventet henne hjemme.

– Jeg er bare litt kvalm. Det må ha vært noe galt med sushien jeg spiste i går.

Hun presset frem et smil som skulle fremstå som beroligende. Advokaten så ikke overbevist ut.

– Det er ikke omgangssyke, da?

– Det kjennes ikke slik ut. Det hjalp med litt vann i ansiktet.

Hun smilte falskt. Cecilie ville ikke si at hun hadde kjent seg kvalm i ukesvis, om ikke enda lenger. Kvalmen hadde kommet snikende. Først hadde hun bortforklart den med noe hun hadde spist, som i dag.

– Blir du verre, synes jeg du skal gå hjem.

– Det lover jeg.

Cecilie gikk inn på spiserommet, som var like overdådig innredet som resepsjonsområdet der hun selv satt, med massive møbler i mørkt treverk. Det hang tre portretter på veggen. Mennene var de første sakførerne på kontoret, fra en tid der advokater var noe opphøyd.

– Romvenninnen din ringte. Hun hadde sendt melding, men ikke fått svar.

Den andre saksbehandler skjøv en rosa post-it-lapp bort til henne. Cecilie stirret lamslått på den. Det måtte være Linda hun mente. Hun sjekket mobilen. Linda hadde ganske riktig sendt melding, og det enda tidligere enn den vanlige sms-en. På post-it-lappen hadde kollegaen skriblet ordet kruspersille. Cecilie så spørrende på henne.

– Det var visst noe hun hadde glemt å kjøpe, men som var en viktig ingrediens i dagens middag. Skal si du blir stelt godt med, humret  kollegaen mens hun åpnet matpakken.

Knitringen av papiret skar mot ørene. Cecilie fornemmet en begynnende hodepine, men mest av alt kjente hun på et sinne mer glødende enn noen gang før. Hun hadde først forsvart Linda, så forsøkt å snakke med henne. Cecilie hadde ikke tall på alle samtalene hun hadde tatt initiativet til, der hun hadde påpekt hva som var den opprinnelige avtalen. De skulle ikke ha felles husholdning eller felles forpliktelser overfor hverandre. Alt hadde endret seg da Linda mistet jobben.

Cecilie skulle til å svare at hun såvisst kunne vært Linda foruten, men hun hentet seg inn akkurat i tide.

– Ja, hun er omsorgsfull som få, sa hun sukkersøtt.

Cecilie beholdt pokerfjeset gjennom resten av lunsjen, mens en plan begynte å ta form. Straks hun satte seg bak dataskjermen igjen, begynte hun å google. De kunne selvsagt selge leiligheten, men da måtte de være enige om det, det stod i kontrakten, og det kom ikke Linda til å gå med på. Cecilie var sikker på det. Linda muret seg inne og tok opp all plass, all luft, i deres felles hjem. Dessuten orket ikke Cecilie tanken på leiemarkedet igjen. Da måtte hun på ny ta til takke med noe mye mindre og mer usikkert.

Hun smilte. Samboerkontrakten hadde også et annet punkt.

 

Cecilie skrek ut mot skyggen som ruvet foran henne, foran sengen hun hvilte middag i. Noe rispet henne i huden. Det kjentes ut som klør. Taggede, uklippede klør. Hun slo dem vekk før hun rakk å våkne ordentlig. Skyggen forsvant, men ikke før den hadde satt nok et uønsket tekrus på nattbordet hennes.

Cecilie stormet ut på badet og sank sammen foran toalett. Det lille hun hadde fått i seg av middag, kom rett opp, men magekrampene ga seg ikke. Hun kjente seg fuktig mellom beina, og trengte ikke engang se for å skjønne at hun blødde enda mer enn før. De uregelmessige blødningene bare økte, og det uten at hun hadde fått bestilt legetime.

Etter at hun hadde kledd av seg, stupte Cecilie inn i dusjen og lot seg skålde i noen minutter før hun såpet inn hver eneste centimeter av kroppen. Vannet fjernet dusjsåpen, men ikke ubehaget.

Hun følte seg ikke ren da hun vaklet tilbake på soverommet. Med ett så hun noe som ikke stemte. Nøkkelen lå på gulvet. Hun hadde vært sikker på at hun hadde låst døren da hun la seg til å hvile etter middagen med kruspersille, og at nøkkelen hadde stått i låsen på innsiden. Med ustø ben bøyde Cecilie seg og plukket den opp, og låste døren på nytt.

Alt Cecilie lengtet etter, var å få sove i fred, men selv om puten var myk og urteteen var blitt så kald at den ikke lenger duftet, ble hun liggende våken. Hun kjente på et altoppslukende hat, en avsky som vokste for hvert åndedrag. Linda måtte dø. Det var bare slik hun kunne bli kvitt henne og samtidig beholde leiligheten. De hadde tegnet gjensidig gjeldsforsikring i tilfelle noe skulle skje med en av dem. Cecilie ville ikke bare bli kvitt halve gjelden, hun ville også kunne overta Lindas halvdel til inngangsprisen. Leiligheten var nok allerede verdt flere millioner mer nå enn da de hadde kjøpt den. Hun kunne klare å beholde den hvis hun refinansierte.

Spørsmålet var bare hvordan. Cecilie hadde googlet drapsmetoder, men det var på jobbmaskinen. Hun hadde slettet søkefeltet etterpå, men det kunne uansett forklares med faglig interesse. Tross alt jobbet hun med kriminelle, drapsmenn også. Det kunne ikke være fysisk kamp, ikke med tanke på den tungvekteren Linda var blitt. Cecilie ville ikke ha en sjanse. Det var også utelukket å prøve å dytte henne ned fra terrassen. Det kunne bli sett av noen, og dessuten var det ikke sikkert at den digre samboeren hennes ville bli drept i fallet selv om de bodde i fjerde etasje.

Det måtte se ut som et innbrudd der de begge ble angrepet. Og det måtte skje snart. Planen kom luskende. Allerede neste kveld skulle hun prøve å skjenke Linda full, under dekke av at det var en slags forsoning. En full Linda var en forsvarsløs Linda. Cecilie likte tanken på det så godt at hun fant frem mobilen og sendte melding til en venninne som avskydde Linda nesten like intenst som henne selv, og som nektet å komme på besøk så lenge trollet, som hun kalte henne, var til stedet. Fingrene fløy over tastaturet da Cecilie inviterte henne på fredags-tapas:

”Linda kommer ikke til å være tilstede,” understreket hun i meldingen.

Svaret kom under et minutt senere: ”Gleder meg. Er du kvitt trollet for godt?”

Cecilie hadde mest lyst til å svare ja, men hun måtte besinne seg. Jublet hun for tidlig ville det bare slå tilbake til seg selv. Hun nøyde seg med å svare at Linda var bortreist, men hun skrev ikke hvor bortreist. Kanskje hun skulle pakke noen klær i ryggsekken før hun ringte politiet, si at Linda hadde planlagt å dra med Kystbussen til Stavanger eller noe for å undersøke arbeidsmarkedet der? Hun nikket til seg selv. Kroppen slappet mer av enn på lenge. Kort etter sov hun dypt.

Cecilie kjente seg helt desorientert da hun satte seg opp i sengen med en følelse av å ha forsovet seg. Mobilen lå ikke på nattbordet. Hun kunne heller ikke huske at den hadde ringt, men det måtte den ha gjort. Det var lyst ute, og det var det ikke når hun gikk på jobb om morgenen. Det var fortsatt noen uker til klokken skulle stilles til sommertid.

– Godt du endelig våknet.

Linda kom inn med et frokostbrett, dekket med hvite blomster som så ut til å være klippet av en potteplante. Det var også et telys på brettet, og kaffe og smørbrød.

– Hvordan kom du deg inn? kvekket Cecilie.

Hun prøvde å ikke være altfor uvennlig. Linda kunne få litt vennlighet den siste dagen hun levde.

– Jeg låste meg inn, sa Linda enkelt.

– Men hvordan?

Cecilie var sikker på at hun hadde husket å låse kvelden før. Hun strakte hals. Nøkkelen lå på gulvet, akkurat slik som forrige gang. Knuten i magen begynte å hardne igjen.

– Hvor er mobilen min? spurte hun.

– Jeg tok den ut slik at du ikke ble forstyrret. Du er ikke frisk, og da trenger du hvile.

Cecilie ville si at hun bestemte selv hva hun trengte, men en krampe i magen fikk henne til å tie. Hun var ikke i form, det var sikkert. Kanskje hun trengte å tilbringe dagen i sengen, det ville gi et enda bedre alibi. Hun kjente på pannen. Den var ikke varm, selv om det kjentes som om kroppen hadde en form for feber.

Linda smilte moderlig til henne.

– Du føler deg sikkert bedre når du har spist.

– Jeg må få gitt beskjed til jobben.

– Det har jeg allerede gjort.

Cecilie bet i seg et sint svar, og slo dynen vekk.

– Jeg synes ikke du skal stå opp ennå, sa Linda moderlig.

– Jeg vil hente mobilen.

– Det kan jeg gjøre.

Linda forsvant ut døren. Cecilie prøvde å spise litt av smørbrødet som så omsorgsfullt var skåret i trekanter. Hun fikk nesten litt dårlig samvittighet da hun så det. Hun svelget brødet ned med litt av kaffen, men klarte ikke mye før det begynte å brenne enda mer i magen. Hun ynket seg. Det måtte ha gått flere minutter, men Linda var ikke kommet tilbake med mobilen.

Det kjentes som om beina når som helst skulle svikte under henne, da hun klarte å stå opp. Cecilie måtte holde seg fast i sengegavlen og ta museskritt mot toalettet. Hun var gjennomsvett da hun hadde fått kledd seg i en anstendig dongeribukse og en kosegenser med julemotiv, selv om det nærmet seg påske.

Linda satt på kjøkkenet, med ryggen til. Radioen stod på. Cecilie hørte en programleder le tvunget. Hun tok et skritt frem, men klarte ikke å løfte foten over dørstokken. Tærne var som limt til gulvet, og så ga også knærne etter, slik de hadde truet med fra hun stod opp.

Lampen danset mot kjøkkentaket da hun segnet om på gulvet. Buksen kjentes mer enn fuktig, og da hun tok på den ble fingertuppene røde. Hun blunket mot ryggen til Linda som fortsatt satt ved kjøkkenbordet. Det ene benet av joggebuksen var sklidd opp og viste en legg dekket med mørke hår. Cecilie ville rope for å få Lindas oppmerksomhet, men hun klarte ikke å røre seg. Hun lot hodet hvile mot den brune parketten hun hadde vært så stolt av. I den omtåkete hjernen merket hun varmen i gulvet og husket at det hadde vært godt å gå barfot.

Da det også ble vanskelig å puste, lukket Cecilie øyene. Det kjentes som om hun var i ferd med å gå i dvale. Alt gikk saktere. Pusten. Hjerterytmen. Lydene ble dempet. Det var nesten litt deilig. Cecilie pustet ut, og ville først bare stilne stemmen som plutselig fylte hodet hennes. Hun trodde de kom fra henne selv.

– Tror du ikke jeg også ønsket deg død?

Stemmen lignet Lindas, men kunne ikke være det. Linda snerret ikke. Linda snakket i setninger formet som spørsmålstegn der toneleiet steg mot slutten, nærmest som om hun unnskyldte seg. Ikke hatsk og hardt, slik som denne stemmen. Det måtte være hennes egne tanker som hadde fått Lindas stemmedrakt.

– Tror du ikke jeg så forakten som speilet min egen, for deg? Tror du jeg trivdes med å fylle dagene med å lage middag som du bare viste avsky for?

Stemmen økte tempoet, ble høyere også. Parketten vibrerte under Cecilies øre. Noe nærmet seg. Stemmens kropp, som likevel ikke var hennes egen. Med en kraftanstrengelse  åpnet Cecilie øynene. Hun ville åpne munnen også, for å protestere. Men det klarte hun ikke.

– Trollet kan lese, visste du ikke det? Men jeg blir gjerne med på fredags-tapas, det er du som ikke vil være i stand til det.

Linda holdt opp mobilen hennes og lo. Latteren lød ondskapsfull. Cecilie kjente noe vått mellom beina som ikke var blod, noe varmt som sildret nedover lårene på innsiden av dongeribuksen. Hun måtte ha tisset på seg.

– Det tar ikke lang tid nå, sa Linda.

Noe glimtet i øynene hennes, en anelse triumf. Likevel tok det litt tid før Cecilie skjønte hva hun mente. Kroppen spente seg uvilkårlig. Hun hev etter den siste rest med pust. Skriket som fylte hodet hennes var hennes eget, og neppe hørbart for andre. Hun fektet med kraftløse fingre i tomme luften.

Linda kom nærmere. Hun holdt noe i hendene som hun drysset over henne. I sitt siste våkne øyeblikk så Cecilie at hun hadde hansker på. De hvite blomsterbladene traff henne på nesen, i øyet, i pannen. De luktet … de luktet som teen Cecilie hadde fått servert de siste ukene.

– Synd for deg at du aldri skjønte hvor giftig julerosen er, den politiet vil finne veltet på nattbordet ditt med frø strødd utover lakenet. Giftfrø som både fremkalte blødninger og stanser hjertet ditt og som jeg ikke engang visste at du hadde. Det var jo ditt soverom, og vi respekterte jo hverandres privatliv. Det var jo det som var avtalen.

Linda hørtes mer bestemt enn noen gang før, usikkerheten var borte.

– I gamle dager kurerte den også sinnssykdom, men for deg finnes det ingen bot, fortsatte Linda.

Stemmen svant hen. Cecilie tok det aller siste spørsmålet med seg inn i døden. Hun kjente allerede svaret på det. Det siste hun beklaget var at hun aldri hadde skjønt hvor lik Linda egentlig var henne selv, hvor likt de tenkte.

*