Novelle: Først på åstedet

Først på åstedet

Av Monika N. Yndestad

Ina trakk latekshanskene forsiktig på og sjekket omhyggelig at de ikke var rifter i den syltynne plasten. Små svetteperler brøt frem i hårfestet og hun måtte legge bånd på seg for ikke automatisk stryke dem vekk. Nå gjaldt det! Nå kunne hun ikke tillate seg noen feil.

Hun reiste seg brått opp fra den tynne pinnestolen ved kjøkkenbordet og gikk ubestemmelig noen skritt frem og tilbake. Blikket vandret mot bulen under det gamle blårutete kjøkkenhåndkleet som lå ytterst på kjøkkenbenken. Regningsbunken vokset stadig. Ina hadde ikke lenger noen sjanse til å komme à jour på lovlig vis.

Hun satte seg ned igjen ved kjøkkenbordet og grep besluttsomt tak i saks og avis. Begge deler var identisk med utstyret som den ordentlige onsdagsraneren brukte. Krimjournalist Ina Jensen hadde gjort hjemmeleksen sin. Papirsaks med tagger, sannsynligvis billigste type fra Ikea, og et eksemplar av Aftenpostens morgenutgave. Hun hadde kjøpt avisen i kiosken på Torgallmenningen for over en uke siden. Ingen sjanse for at noen ville huske det. Kiosken lå midt i hjertet av travle Bergen og de få bokstavene hun trengte ville aldri kunne spores tilbake dit.

Så langt var hun trygg. Ideen hadde slått ned i henne da hun sto skolerett på kontoret til sjefredaktøren for to uker siden. Ydmykelsen brant fortsatt i kinnene. Sjefen var lei alle kravene om lønnstrekk fra folk hun skyldte penger. Ina fikk i klartekst beskjed om å ordne opp ellers ville han ikke lenger ha tillit til henne som journalist.

Lønnsforhøyelse fikk hun ikke, bare beskjed om å ordne opp. Sinte tårer vellet i øyekroken ved tanken og hun måtte blunke hardt flere ganger for å klarne synet. Visst hadde hun prøvd å inngå avtaler med kreditorene, men det hjalp så lite. Nå orket hun knapt å åpne posten sin, langt mindre ringe opp de hun skyldte penger til. Hun bodde seg i hjel, verken mer eller mindre.  Det lille hiet hennes gjorde beslag på halvparten av den ynkelige lønningsposen hennes hver eneste måned. Og fjorårets USA-ferie hadde egentlig ikke vært noe sjakktrekk. Alt er stort i det forgjettede land, også regningene.

Ina sluttet å gruble og begynte å klippe ut bokstavene hun trengte fra overskriftene inne i avisen. Store halvfete trykksvarte typer. Snart hadde hun de hun trengte. Hun limte en og en bokstav på et enkelt hvitt kopiark – slike du kjøpte i tusentall hos papirgrossisten og som avishuset heldigvis var vel forsynt med.

”PENGER – har våpen pekende mot deg”

Ina mønstret kritisk den ujevne rekken med bokstaver som til sammen utgjorde en trussel . Til slutt nikket hun tilfreds.

Gode kilder i politiet hadde intetanende hjulpet henne med å utvikle ideen. For Ina var god i jobben sin, hun hadde en indre sjette sans for hvor det lønnet seg for en krimjournalist å være. Gang på gang snøt hun kolleger i konkurrerende aviser  for de beste sakene. Hun burde fått egen bonus for alle kioskvelterne på førstesiden hun egenhendig hadde skaffet avisen.

Det var også hun som hadde gitt navn til onsdagsraneren. Tre ganger denne regnvåte våren hadde en ukjent raner slått til mot et mindre avsidesliggende postkontor i bergensdistriktet. Ranet skjedde alltid på onsdager, og fremgangsmåten var alltid den samme. Den ukjente leverte et hvitt ark til postfunksjonæren med nøyaktig samme ordlyd som Ina nå hadde kopiert. Postkontorene hadde det til felles at de ikke var store nok til at Posten hadde brydd seg med å installere overvåkingskamera.

Beskrivelsen av gjerningsmannen varierte litt, men politiet sammenfattet de ulike observasjonene til at det dreide seg om en middels høy mann ikledd fullt motorsykkelutstyr, med en oransjefarget regnjakke utenpå. Veiarbeider-regntøy det gikk tretten på dusinet av. Våpenet hadde han trolig i lommen på regnjakken. Tre vettskremte postfunksjonærer forklarte politiet at mannen hele tiden holdt den ene hånden i lommen.

Og best av alt. Ina visste at politiet ikke hadde den minste peiling på hvem ransmannen var.  Han bare løp ut av postkontoret og forduftet, trolig på motorsykkel, men den hadde ingen sett.

Ina hadde mest lyst til å omfavne ransmannen som både ga henne noe å skrive om og som skulle bli redningsmannen hennes.

Hittil hadde ranene skjedd annenhver onsdag. I morgen var det en uke siden forrige ran og egentlig hvileonsdag, men Ina hadde bestemt seg for å trappe opp takten ”hans”. Da skulle hun selv løpe ut av postkontoret med en plastpose full av sedler.

Posen lå klar på gulvet i entreen, ved siden av motorsykkelutstyret Ina hadde brukt helgen på å fjerne alle kjennetegn fra. Nå var alle påsydde merker fra MC-treff borte. Skinnklærne var like sorte og anonyme som da hun kjøpte dem fem år tidligere. Ina tok lappen samme dag som Berlinmuren falt. Avdragene på Harleyen husket hun alltid å betale.

Nå nærmet kalenderen seg mai 1994. Ina var ikke lenger ung og lovende, men en av de mest erfarne i redaksjonen. Når dette var overstått burde hun kanskje søke seg til en bedre betalt Oslo-redaksjon.

Ina skalv merkbart da hun skjenket seg et breddfullt glass rødvin og mentalt gjennomgikk siste del av planen. Hun hadde vært ved postkontoret senest for noen dager siden, sammen med en av avisens fotografer. De laget en reportasje om hverdagen for de ansatte ved små postkontor  og hvilken påkjenning serien av ran var for alle.

Hun skrudde lynkjapt ned volumet på den lille stemmen som dukket opp i hodet hennes for å stoppe galskapen.  Så helte hun besluttsomt det fortsatte halvfulle rødvinsglasset ut i kjøkkenvasken. Ikke verdt å risikere å bli tatt med dagen derpå-promille på vei mot postkontoret.

”Biip-bip-bip-biip!”

Personsøkeren pep iltert. Nummeret som lyste på displayet var fra redaksjonen. Så stolt hun hadde vært da hun første gang kunne feste den lille dingsen på beltet! Hun hørte med, var en betydningsfull journalist som alltid måtte være innen rekkevidde.

Denne tirsdagskvelden hadde hun mest lyst til å overhøre pipingen, men det var viktigere enn noen gang å oppføre seg normalt. Hun kunne ikke risikere å vekke mistanke.  Anropet betydde sikkert overtid og alle i avisen visste at hun trengte de sure kronene. Enn så lenge.

Ina sjekket armbåndsuret. Klokken nærmet seg ni om kvelden da hun ringte opp nummeret på displayet.

”Du må rykke ut, Peddien plukker deg opp om noen minutter. Politiet har bevæpnet seg og er på vei til et hus oppe i Lien”

Avisens vaktsjef brydde seg ikke om å spørre om det passet. Typisk han å bare kommandere henne ut som om hun ikke hadde noe eget liv, selv om det egentlig var litt sant. Ina levde og åndet for jobben sin. 40 timers uke hadde hun aldri hatt.

Peddien var en av frilansfotografene som heller aldri hadde fri. Ina passet omhyggelig på å ikke røre ransklærne da hun trev til seg en regnjakke. Journalistblokk og penn lå alt i lommen.

De brukte ikke lang tid på å komme seg til de kommunale leilighetene som noen hadde stablet sammen på fjellsiden som utgjorde Bergens skyggeside. Her var det ofte utrykninger. Denne gang hadde politiet vært lite meddelsomme på politiradioen.

”Kan være alt eller ingenting”,  sa Ina mest til seg selv.

”Eller kanskje de skal fakke ransmannen?”

Peddien lød langt mer optimistisk i det han vrengte bilen halvveis opp på fortauet, og strakte seg mot kamerabagen i baksetet på den halvrustne Forden sin. Han gliste mot Ina og la et hjemmelaget presseskilt opp på dashbordet. Det pleide å gjøre huseiere litt mer vennligsinnet til feilparkeringer kloss opp i egen gatedør. Klart pressen måtte få gjøre jobben sin!

Ina frøs til. Bilbeltet hun var i ferd med å løsne glapp ut av hendene og smalt tilbake i dørfestet.

”Har du hørt noe om det?”

Peddien bare fortsatte å glise mens han klargjorde telelinsen. På åsteder med væpnet politiet sørget alltid overivrige tjenestemenn for å holde alle på avstand.

”Redd for at jeg har bedre kilder enn deg? Nå må du ikke bli for ivrig.”

”Helt alvorlig, vet du om det er noe på gang?”

Ina satt som fastfrosset i setet. Det brant i kinnene. Heldigvis var det halvmørkt i kupeen. Hun trakk regnhetten utstudert langsomt over hodet mens hun kjempet for å få kontroll over seg selv. Det ville passet bra med profilen på ransmannen om han bodde i en av disse nedslitte leilighetene. Kommunen plasserte alenemødre med små barn side om side med vinningskriminelle. I dette nabolaget var det mange som trengte penger og ikke alle tjente dem på like ærlig vis. Hun hadde intervjuet flere fortvilte mødre som kjente seg utrygge i sitt eget hjem.

Men Peddien bare ristet på hodet.

”Ha´kje peiling. Men det er lov å håpe?”

Et foto av pågripelse av ransmannen ville vært gull verdt for ham. Det ville garantert også bli kjøpt opp av Oslo-avisene og gi en pen ekstrainntekt til fotografen.

Konkurrenten kjørte opp bak dem da Ina og Peddien hastet mot politisperringen. Hun nikket til politimannen som stod vakt, men prøvde ikke å snakke til ham. Det ville uansett ikke nyttet. Det var alltid tjenestemennene nederst i næringskjeden som ble utplassert som vakter, ferskinger som ikke en gang våget å si sitt eget navn. Ina speidet etter åstedslederen.

Et stykke lenger oppe i gaten var det aktivitet ved en åpen inngangsdør som stod og slo i vinden. Ina talte fire-fem politifolk utenfor bygningen. Ingen av dem virket til å være i alarmberedskap. Det så mer ut som de bare ventet.

Ina ble stående ved sperringene. Ved siden av henne klikket det taktfast fra kameraene til Peddien og kollegaen fra konkurrenten. De måtte snart ha fylt flere filmruller. Ina brydde seg ikke med å ta blokken opp av lommen. Det lette regnet gjorde henne ikke særlig våt, men var døden for notatblokken. Hun visste av erfaring at det var umulig å feste et eneste ord på halvvåte papirsider. Best å stole på hukommelsen.

20 minutter senere gikk inngangsdøren opp på vid gap. En politimann gikk rolig ut og bort til de ventede kollegaene og sa noen få ord.

Det hele var over like plutselig som det startet. Ina kunne se at konstabelen ved sperringen fikk en melding over sambandet. Han kvitterte, og begynte å fjerne sperrebåndet. Ina skyndte seg bort mot inngangsdøren.

”Hva har skjedd?”, spurte hun.

”Falsk alarm”, svarte mannen som nettopp var kommet ut av leiegården.

”Noen mente å ha hørt skudd, men vi har avklart situasjonen. Det var en pakke med fyrverkeri som lå igjen fra nyttår og som noen tenåringer bestemte seg for å leke litt med. Men vi forstår at folk kan bli skremt. Helt riktig å varsle oss”, tilføyde han programmessig.

Først nå oppdaget Ina hvor lenge hun hadde holdt pusten. Stramme nakkemuskler slapp taket. Ina hadde mest lyst til å gråte av lettelse. En typisk bomtur, men dette var ikke en typisk tirsdagskveld. Ikke for henne. Alt for mye stod på spill.

Peddien var mutt under returen. Irriterte seg sikkert over rullene med film han hadde brukt på ingenting. Ina jublet innvendig. Klokken nærmet seg halv elleve da hun var hjemme igjen. Nå hadde hun et perfekt dekke for å være litt sen på jobben i morgen tidlig. Ransmenn som oppførte seg annerledes enn de pleide ble alltid tatt. Ina skulle ikke gå i den fellen.

Det var umulig å få sove. Ina vred seg urolig og sjekket for n´te gang vekkerklokken på nattbordet. Snart ti på tre. En drøy time senere satt hun seg opp i sengen med et rykk. I øyeblikket mellom søvn og våken tilstand forsøkte hun febrilsk å huske hva som var så viktig. Så demret det. Hun skulle ikke ut å fly. Hun skulle rane postkontor. Hun tvang hodet tilbake på puten og pulsen tilbake i hvilestilling. Selv om hun plutselig kjente seg lys våken var det altfor tidlig å stå opp og begynne å romstere rundt i leiligheten. Det var lytt mellom leilighetene. En nabo kunne begynne å lure.

Minuttene sneglet seg av gårde. Ina lå med foldede hender og ba innstendig til høyere makter om at hun måtte lykkes.

Teip! Hadde hun husket å kjøpe svart teip? Hvor hadde hun lagt den?

Panikken truet med å overmanne henne. Ina kjente smaken av sur galle fra halsen samtidig som magen var helt tom. Kanskje det var best å bare bli liggende. Gi faen i alt.  Hun var ingen skurk, ikke egentlig. Men hva fikk hun igjen for å slite vettet av seg annet enn sure inkassobrev og meldinger om at leiligheten ville gå på tvangssalg hvis hun ikke øyeblikkelig kom à jour med leien?

Ina bet tennene sammen, og klarte med en kraftanstrengelse å skyve dynen til side. Først måtte hun få seg noe å spise. Hun var like saltsugen som dagen etter en fuktig bytur, men kjøleskapet var bortimot tomt. Hun fikk nøye seg med en pakke nudler og heler skeie ut etterpå.

Blikket som møtte henne i speilet over vasken så ikke det minste truende ut. Hendene skalv slik at hun måtte gi opp sminkeprosjektet. Hun lot børsten gli kjapt gjennom håret. Det fikk holde.

Det var under en time til postkontoret åpnet da Ina omhyggelig begynte å kle på seg. Planen var å polstre seg under MC-dressen slik at hun skjulte kvinnekroppen. Ina var riktignok en del lavere enn beskrivelsen av ransmannen, men det kunne hun ikke gjøre noe med. Så lenge det ikke fantes overvåkningsbilder til å støtte vitneutsagnene ville sikkert politiet tro at de postansatte tok feil. Eller så ville de virkelige onsdagsraneren være så heldig at politiet trodde han var lavere enn tidligere antatt.

Perfekt! Ina mønstret seg selv kritisk.  Hun så passe uformelig ut med dobbelt sett med klær under skinndress og to nummer for stor regnjakke. Gårsdagens regn hadde ikke gitt seg. Ina sendte en takk i retning skyene. For en gang skyld passet det med gråvær. Med hjelm på hodet var hun ugjenkjennelig uten at det virket påfallende.

To naboer kjørte ut da Ina kom ned i fellesgarasjen. Hun passet på å ikke se i deres retning, konsentrerte seg om å gå rett til sykkelen i sitt eget avlukke. Kysten var klar! Ina satte seg på huk foran nummerskiltet og omgjorde F til E og tretallet til et åttetall. Riktignok et noe klossete åttetall, men Ina fikk skylde på kreative unger dersom hun ble stoppet i kontroll. Hun tok noe skritt bakover og studerte verket sitt. Tok opp litt gjørme hun hadde samlet i en pose, og gled det over det haltende åttetallet. Yes! Nå så alt tilforlatelig ut.

Hun kjørte rolig ut av garasjen. Det var ti minutters kjøring til postkontoret Ina hadde sett seg ut. Det lå i den ene enden av et lite skogholt, bare et par minutters løpetur fra der hun skulle parkere sykkelen, like ved en fotballbane som pleide å være forlatt på dagtid.

Puuh! Hun badet i varm væske på innsiden av alle klærne. Ina konsentrerte seg hardt om å holde grepet i styret. Trafikken fløt greit denne morgenen. Hun satte på blinklyset i god tid og svingte rolig av hovedveien. Grusveien opp mot fotballbanen var humpete etter vinterens tele og kom nok ikke til å bli reparert før den hadde totalhavarert. Fortsatt noen år til det.

Hun fortsatte fordi målet og svingte inn bak en fortsatt vinterpjusk rhodondendronbusk. Stoppet litt i villrede. Det stod allerede en motorsykkel der. Skulle hun ta sjansen på å parkere ved siden av den? Ina skulte mot det høye kontorbygget som raget grått mot himmelen noen hundre meter lenger borte. Sikkert mange ansatte der som benyttet området til gratis parkering i arbeidstiden.

Hun svelget nervøst og vurderte mulighetene. Postkontoret hadde akkurat åpnet. Det var nå eller en glemmesak. Den andre motorsyklisten hadde nok en A4-arbeidstid og ville sikkert ikke komme tilbake de få minuttene hennes ærend tok. Nei, risikoen for å møte ham var minimal. Ina vrengte sykkelen opp på siden av den spreke japaneren.

Nå gjaldt det! Bena kjentes som gele da hun tok sats og jogget på stien gjennom det lille skogholtet. Svetten rant i strie strømmer under hjelmen etter hvert som hun nærmet seg sitt eget åsted. Noen minutter bare. Vekten av ranslappen i lommen kjentes blytung. Skulle hun snu? Det var fortsatt ikke for sent…

Ikke faen! Hun konsentrerte seg så hardt om å skyve alle uønskede tanker vekk at hun ikke oppdaget mannen som kom mot henne før han smalt hardt inn i siden hennes. Ina skallet hjelmen i bakken og gispet etter luft. Da hun kom seg opp i knestående var mannen allerede vekk. Den andre motorsyklisten, såpass forstod hun.

Ina rettet seg møysommelig opp, melkesyren brant i bena, men hun kunne ikke stoppe nå. Postkontoret lå rett rundt svingen. Bare noen vintergrønne hekkbusker unna. Hun vaklet litt ubestemmelig videre da hun hørte den første sirenen. Stoppet litt tvilrådig før hun listet seg litt videre. Hun kunne se rett på inngangsdøren til postkontoret og på politibilen som stoppet utenfor.  Like bak fulgte enda en. Ut hoppet flere uniformskledde bevæpnet med nye sperrebånd.

Ina gikk langsomt videre på autopilot. Hvem hadde varslet politiet? Hun hadde jo ikke engang rukket tidsnok frem til sitt eget ran. Postkontoret lokket og lurte, dro henne nærmere med magnetisk kraft.

Den ene politikilden hennes smilte konspiratorisk mot henne da hun tok av seg hanskene, løftet opp geviret på hjelmen og løsnet hakestroppen.

”Først på åstedet igjen, Ina? Det ser ut til at postraneren vår har økt takten”.

Ina smilte krampaktig tilbake med stive munnviker som mest av alt kjentes som tunge deigklumper med stivnet spytt på siden. Høyrehånden beveget seg på automatgir ned i lommen på regnjakken. Opp kom journalistblokk og kulepenn. Ina kremtet flere ganger for å finne tilbake til stemmen sin. Omsider fikk hun stotret frem det gode åpne journalistspørsmålet hun alltid innledet med:

”Hva har skjedd?”

Personsøkeren i beltet pep iltert. Ina behøvde ikke en gang sjekke den for å vite at det var redaksjonen som meldte fra om at onsdagsraneren hadde slått til igjen.

***

Det brant bak øyelokkene av bitre tårer  da Ina en liten time senere gikk mot sykkelen. På blokken hadde hun nye intervjuer som ville sikre morgendagens førsteside, men det var bare avisen som tjente penger på ivrige aviskjøpere.

Ina sparket iltert i bakken, da hun brått stoppet litt vaktsom. Akkurat her var det hun hadde krasjet inn i den ordentlige raneren. Det gjorde fortsatt vondt i hodet. Hun kunne bare håpe at også han hadde fått seg en skikkelig smell.

Med ett kjente hun en voldsom trang til å bli kvitt alle spor etter nederlaget, hun satte seg på huk og fisket latekshanskene opp av lommen. Hun skulle akkurat til å la dem ubemerket gli ned på bakken da hun oppdaget plastposen som blafret i vårvinden rett ved siden av stien. Rart at den ikke bare blåste sin vei. Ina studerte den i flere øyeblikk før hun fattet hva hun faktisk så. Hjertet pumpet plutselig hardt igjen. Hun rettet seg ubevisst i ryggen og så seg vaktsomt rundt. Nei, hun var på trygg avstand fra postkontoret. Alle skuelystne stod fortsatt limt foran politisperringen i håp om mer action.

Raskt grep hun rundt plastposen med begge hender, og gjorde den så liten som mulig mens hun småløp mot sykkelen. Først da posen lå trygt ned i sidevesken tillot hun seg å trekke pusten igjen.

Ina ruset motoren til nye høyder og måtte tvinge tilbake gledesbrølene som boblet opp fra strupen.

Yes, yes YES! Det skulle bli en sann fornøyelse å finne ut hvor mye penger raneren hadde fått med seg. Ina sjekket i speilet at sidevesken var på plass og at de tykke deilige seddelbunkene ikke blåste vekk i vinden.

Nesten litt synd at hun ikke kunne skrive historien om tabberaneren som mistet pengene da han løp ned en journalist. Men bare nesten. I sidevesken fantes det sikkert mange hundretusener grunner til å utelate akkurat den detaljen …

 

Novellen var første gang publisert i Allers i februar 2014

allers-novelle.jpg

 

 

 

 

 

 

Novelle: Den enes død

Den enes død

Av Monika N. Yndestad

Det lyste fra kjøkkenvinduet i leiligheten. Lyset burde ha fått Cecilie Jensen til å skynde seg de siste meterne hjem, men i stedet stanset hun helt opp. Snøen som hadde dekket Bergen i noen timer, var i ferd med å regne vekk. Slapset på fortauet trengte gjennom skinnet i skoene, men Cecilie ble likevel stående. Lyset ønsket henne ikke velkommen, det ga henne bare lyst til å snu. Det var som et ondt forvarsel. Cecilie gjorde seg så liten hun kunne inne i den halvlange ullkåpen som heller ikke var laget for regn, og ønsket at lyset skulle slukne. Hun tenkte stadig oftere på det, drømte om å komme hjem til en mørklagt leilighet.

Skoene ble gjennomvåte før hun fortsatte. Hun hadde ikke ork til å gjøre annet. Cecilie trykket inn dørkoden og gikk inn i den hvitmalte oppgangen. Kunsten på veggene var like godt skrudd fast som på hoteller i London, selv om det var reproduksjoner. Det siste av krefter forsvant i heisen opp til toppleiligheten. Cecilie noterte seg at hun ikke kunne vente lenger. Hun måtte få bestilt time hos fastlegen.

Døren ble åpnet innenfra mens hun prøvde å huske koden. Det måtte være det at hun frøs slik som lammet tankene.

– Jeg hadde ventet deg hjem tidligere?

Stemmen til kvinnen hun delte leilighet, men ikke seng med, var mildt bebreidende, men samtidig unnskyldende. Linda formet alt hun sa som et spørsmål, men snakket gjorde hun like fullt.

– Du vet at det varierer når jeg er ferdig.

– I meldingen sa du ikke noe om at du ville bli sen?

Cecilie hadde egentlig ikke svart på meldingen, ikke annet enn med enstavelsesord. Hun mente å huske at hun hadde svart ”som vanlig” for å være hyggelig. Cecilie var sykt lei av sms-en som tikket inn i totiden hver eneste arbeidsdag. Linda forlangte å få vite når hun kom hjem. De var ikke gift. De var kun samboere av praktiske hensyn. Det hadde ikke vært meningen at de skulle ha noen felles husholdning. Likevel var det blitt slik.

Det luktet som hjemme hos farmor. Cecilie satte vesken fra seg og tok demonstrativt opp pakken med sushi som hun hadde kjøpt med seg. Syv biter. Hun håpet hun ville klare å presse dem ned. Sushi hjalp mot kvalmen.

– Jeg har laget levergryte. Du husker vel at det er retromåned? spurte Linda.

– Du vet at du ikke trenger tenke på meg.

Protesten var bare halvveis. Cecilie hadde gjentatt seg selv daglig i mange måneder. Dessuten likte hun ikke retromat. Hun kunne leve godt uten levergryte og nakkekoteletter som nesten var kokt i stykker.  Hun tok sushien med seg inn på kjøkkenet. Linda hadde dekket bordet til to og tent lys. Det dampet av glasskålen potetene lå i. I vinduene stod det tett med potteplanter, alle med hvite blomster. Lindas julefavoritt som hun fikk til å blomstre også lenge etterpå.

Cecilie la sushien på tallerkenen, og tok spisepinnene ut av plastemballasjen. Det var kjøligere på kjøkkenet enn det pleide. Hun tittet bort på termostaten som regulerte gulvvarmen. Den var skrudd ned flere grader.

– Vi må spare penger der vi kan. Som på ferdigmat.

Hun så megetsigende på sushibitene. Cecilie tok en på rent trass, men slet med å tygge og svelge den ned.

– Vi du ha litt vann?

– Jeg kan hente selv.

Linda kom tilbake med to glass. Vannet skvulpet i glasset da hun satte det ned foran Cecilie. Stolbeina skrapte mot parketten da hun satte seg tungt.

– Jeg har visst laget altfor mye mat, sa hun lidende.

Linda forsynte seg og begynte å spise. Måten hun tygget på fikk Cecilie til å gripe hardere rundt spisepinnene. Hun tok seg i å ønske å stikke dem i henne. Til hundeblikket stilnet og slafsingen opphørte. Cecilie slapp spisepinnen og tørket seg rundt munnen med den gule servietten. Hun hadde bare klart å tvinge ned tre små biter.

– Du må spise, sa Linda.

Hun hadde fortsatt munnen full av mat. Noe ble spyttet ut med ordene. Cecilie skjøv stolen så umerkelig hun kunne litt lenger bakover.  Linda kvalte et nys som tok fra henne siste rest av matlyst.

– Jeg er ikke sulten.

Cecilie smilte tvunget. Hun hadde mest lyst til å bare reise seg og gå. Det som hadde virket som en god ide for ett års tid siden, hadde utviklet seg til et mareritt. Linda oppførte seg akkurat som en ektefelle. Cecilie skjulte seg bak servietten for ikke å vise avskyen hun følte.

– Kanskje du heller vil ha levergryte likevel?

– Det er ikke det. Jeg er bare kvalm.

– Du er mye kvalm?

– Ja.

Det var sant nok. Cecilie hadde kjent seg mer og mer uvel de siste ukene, mest kvalm, men hun hadde også blødninger. Uregelmessige blødninger som hun tidde om. Men hun hadde mistet matlysten lenge før det.

Linda skrapte gaffelen over tallerkenen og fylte munnen med en ubestemmelig masse av noe brunt og grønt, sannsynligvis purreløk. Linda elsket purreløk. Cecilie pleide å plukke den vekk, men uten å si noe.

– Hva har du gjort i dag?

Cecilie tvang seg til å vise en interesse hun ikke hadde, til å fremstå som hyggelig. Linda la gaffelen ned.

– Laget mat og ordnet her, husmorting, smilte hun.

Cecilie grøsset, men var påpasselig med å ikke vise det.

– Har du vært på Nav?

– Ingen vits i.

– Du må prøve.

Linda trakk på skuldrene.

– Det blir ikke flere oljejobber av det.

– Du kan finne noe i en annen bransje. Du må i alle fall søke.

– Ja.

Det hørtes ikke ut som hun mente det. Cecilie studerte samboeren i smug. Det var ikke bare oppførselen som hadde endret seg etter at Linda ble arbeidsledig. Hun sminket seg ikke. Det så ikke engang ut som om hun vasket håret. Alt ved henne hadde forfalt. Den tidligere slanke skikkelsen hun kunne byttelåne klær med, var blitt til et fettberg. Hun brukte ikke engang BH, men lot brystene henge fritt under t-skjorten hun alltid brukte. Tunge og dissende. Joggebuksene hun var begynt å bruke måtte være minst fire størrelser større enn de hun brukte da hun faktisk trente.. Kvalmt.

Cecilie bar tallerkenen bort til utslagsvasken og passet på å skylle den grundig, selv om hun bare hadde brukt den til sushi, før hun satte den i oppvaskmaskinen. I stuen sto tv-en på, den gjorde alltid det. Hun satte seg i den ene av de to svarte skinnsofaene, de hadde hver sin som stod mot hverandre. I midten stod et ovalt bord med keramikkplate med ruter i det som engang hadde vært festlige farger. Cecilie skiftet kanal og skrudde opp lyden, men hørte likevel at Linda romsterte på kjøkkenet, akkurat som om det hastet med å rydde.  Cecilie fant hvilestillingen. Snart ble tv-bildene utydelige. Hun gjespet. Det måtte være blødningene som gjorde henne så evig trett.

Cecilie nøs opp blomsterstøv da hun flyttet på en av julerosene som stod i potter i ulike farger. Selv brydde hun seg ikke om planter, men for Linda var det en lidenskap. Cecilie hadde visst at de var ulike, men de hadde kjent hverandre i mange år, og nettopp det at de hadde så ulike interesser hadde hun trodd ville bli en styrke.

– Det var blod i trusene dine.

Linda satte ubedt en kopp med urtete foran henne. Cecilie så skarpt på henne. Skittentøyskurven stod på rommet hennes. De vasket sine egne klær, det var i alle fall det som var avtalen.

– Jeg vasket like godt dine klær også. Og skiftet på sengetøyet ditt.

Cecilie mistet taleevnen et øyeblikk. Hun trodde ikke det hun hørte, hun hadde ikke forestilt seg muligheten for at Linda også skulle begynne å snoke i hennes private ting. Det brant i kinnene av tanken på hva annet av privat karakter hun kunne ha sett, hvis hun også hadde åpnet nattbordskuffen.

– Det mener du ikke, så drøy har du ikke vært, spyttet hun ut.

Linda så på henne med hundeblikket sitt. Munnen var skjult bak et tekrus som luktet annerledes enn hennes eget. På bordet ved siden av henne lå en krimbok med bilde av vannliljer på coveret.

– Drøy? Jeg ville bare hjelpe til, jeg trodde det var meningen at vi skulle hjelpe hverandre?

Cecilie kjente hvordan knuten i magen hardnet. Hun begynte å syde av sinne og reiste seg så brått at hun svimlet. Pekefingeren skalv da hun forsøkte å understreke det siste som ville bli sagt fra hennes side denne kvelden.

– Det eneste vi har er en økonomisk avtale og løftet om at vi skulle respektere hverandres privatliv. Jeg finner meg ikke i at du tråkker over grenser, minegrenser.

Cecilie satte hendene i siden. Hun ristet på hodet.

– Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil ikke ha sms-er eller noen form for oppdekning. Jeg vil kunne ta en brødskive med makrell i tomat til middag om jeg føler for det. Du må slutte å tvinge deg på meg.

– En brødskive er ikke middag. Du må da ha noe næringsrikt? innvendte Linda.

Hun så uforstående ut. Hundeblikket vokste, kom nærmere og nærmere. Cecilie snublet vekk, og inn på sitt eget rom. Det luktet syntetisk sommer av sengetøyet, selv om det var sludd på ruten. Cecilie låste døren før hun kledde av seg, og krøp under dynen. Det banket på døren. Hun svarte ikke. Da det banket igjen, la hun puten over hodet. Det var ikke behagelig, men det ga i alle fall en viss form for fred. Cecilie ble liggende en stund og kjenne på hvor trett hun var.

 

Cecilie geipet til det noen og tretti år gamle ansiktet i speilet i garderoben på advokatkontoret hun jobbet, og frisket opp leppene med litt mer farge. Ansiktet stirret blekt tilbake på henne. Selv de gylne stripene i det lange, blonde håret, så livløse ut. Hun strøk noen tuster vekk fra pannen, og gikk ut av garderoben og bort til arbeidsplassen sin. Det kjentes ikke som å komme på jobb, men som å slippe fri fra noe hun ikke helt klarte å sette ord på. Begge telefonene kimte. De neste timene trøstet Cecilie pårørende, berammet straffesaker og skrev innberetninger i dødsbo. Hun passet på å smile og svare adekvat på slengbemerkninger. Kontoret var ikke stort. De var tre advokater og to saksbehandlere, som også tok det nødvendige kontorarbeidet. Cecilie visste hun var heldig som hadde en sikker jobb, en jobb som ikke var avhengig av oljepriser. Nedgangstider ga ofte advokater mer å gjøre, i alle fall hvis de som arbeidsgiverne hennes, også jobbet med konkurser og dødsbo. Den enes død ga gode inntekter for andre.

Toalettbesøket rett før lunsj ble en ny påminnelse om at hun ikke lenger kunne utsette å ringe legen. Cecilie måtte støtte seg til veggen da hun reiste seg. Hun kjente seg svimmel og uvel, og svetten piplet frem fra hårfestet. Hun tørket den vekk med litt papir, og vasket ansiktet lett i kaldt vann.

– Du ser pjusk ut, Cecilie.

Hun så fortumlet på advokaten som stod ved siden av henne i unisex-garderoben. Først ville hun bare nikke og la seg lede ut av kontoret og inn i en taxi, men så husket hun hva som ventet henne hjemme.

– Jeg er bare litt kvalm. Det må ha vært noe galt med sushien jeg spiste i går.

Hun presset frem et smil som skulle fremstå som beroligende. Advokaten så ikke overbevist ut.

– Det er ikke omgangssyke, da?

– Det kjennes ikke slik ut. Det hjalp med litt vann i ansiktet.

Hun smilte falskt. Cecilie ville ikke si at hun hadde kjent seg kvalm i ukesvis, om ikke enda lenger. Kvalmen hadde kommet snikende. Først hadde hun bortforklart den med noe hun hadde spist, som i dag.

– Blir du verre, synes jeg du skal gå hjem.

– Det lover jeg.

Cecilie gikk inn på spiserommet, som var like overdådig innredet som resepsjonsområdet der hun selv satt, med massive møbler i mørkt treverk. Det hang tre portretter på veggen. Mennene var de første sakførerne på kontoret, fra en tid der advokater var noe opphøyd.

– Romvenninnen din ringte. Hun hadde sendt melding, men ikke fått svar.

Den andre saksbehandler skjøv en rosa post-it-lapp bort til henne. Cecilie stirret lamslått på den. Det måtte være Linda hun mente. Hun sjekket mobilen. Linda hadde ganske riktig sendt melding, og det enda tidligere enn den vanlige sms-en. På post-it-lappen hadde kollegaen skriblet ordet kruspersille. Cecilie så spørrende på henne.

– Det var visst noe hun hadde glemt å kjøpe, men som var en viktig ingrediens i dagens middag. Skal si du blir stelt godt med, humret  kollegaen mens hun åpnet matpakken.

Knitringen av papiret skar mot ørene. Cecilie fornemmet en begynnende hodepine, men mest av alt kjente hun på et sinne mer glødende enn noen gang før. Hun hadde først forsvart Linda, så forsøkt å snakke med henne. Cecilie hadde ikke tall på alle samtalene hun hadde tatt initiativet til, der hun hadde påpekt hva som var den opprinnelige avtalen. De skulle ikke ha felles husholdning eller felles forpliktelser overfor hverandre. Alt hadde endret seg da Linda mistet jobben.

Cecilie skulle til å svare at hun såvisst kunne vært Linda foruten, men hun hentet seg inn akkurat i tide.

– Ja, hun er omsorgsfull som få, sa hun sukkersøtt.

Cecilie beholdt pokerfjeset gjennom resten av lunsjen, mens en plan begynte å ta form. Straks hun satte seg bak dataskjermen igjen, begynte hun å google. De kunne selvsagt selge leiligheten, men da måtte de være enige om det, det stod i kontrakten, og det kom ikke Linda til å gå med på. Cecilie var sikker på det. Linda muret seg inne og tok opp all plass, all luft, i deres felles hjem. Dessuten orket ikke Cecilie tanken på leiemarkedet igjen. Da måtte hun på ny ta til takke med noe mye mindre og mer usikkert.

Hun smilte. Samboerkontrakten hadde også et annet punkt.

 

Cecilie skrek ut mot skyggen som ruvet foran henne, foran sengen hun hvilte middag i. Noe rispet henne i huden. Det kjentes ut som klør. Taggede, uklippede klør. Hun slo dem vekk før hun rakk å våkne ordentlig. Skyggen forsvant, men ikke før den hadde satt nok et uønsket tekrus på nattbordet hennes.

Cecilie stormet ut på badet og sank sammen foran toalett. Det lille hun hadde fått i seg av middag, kom rett opp, men magekrampene ga seg ikke. Hun kjente seg fuktig mellom beina, og trengte ikke engang se for å skjønne at hun blødde enda mer enn før. De uregelmessige blødningene bare økte, og det uten at hun hadde fått bestilt legetime.

Etter at hun hadde kledd av seg, stupte Cecilie inn i dusjen og lot seg skålde i noen minutter før hun såpet inn hver eneste centimeter av kroppen. Vannet fjernet dusjsåpen, men ikke ubehaget.

Hun følte seg ikke ren da hun vaklet tilbake på soverommet. Med ett så hun noe som ikke stemte. Nøkkelen lå på gulvet. Hun hadde vært sikker på at hun hadde låst døren da hun la seg til å hvile etter middagen med kruspersille, og at nøkkelen hadde stått i låsen på innsiden. Med ustø ben bøyde Cecilie seg og plukket den opp, og låste døren på nytt.

Alt Cecilie lengtet etter, var å få sove i fred, men selv om puten var myk og urteteen var blitt så kald at den ikke lenger duftet, ble hun liggende våken. Hun kjente på et altoppslukende hat, en avsky som vokste for hvert åndedrag. Linda måtte dø. Det var bare slik hun kunne bli kvitt henne og samtidig beholde leiligheten. De hadde tegnet gjensidig gjeldsforsikring i tilfelle noe skulle skje med en av dem. Cecilie ville ikke bare bli kvitt halve gjelden, hun ville også kunne overta Lindas halvdel til inngangsprisen. Leiligheten var nok allerede verdt flere millioner mer nå enn da de hadde kjøpt den. Hun kunne klare å beholde den hvis hun refinansierte.

Spørsmålet var bare hvordan. Cecilie hadde googlet drapsmetoder, men det var på jobbmaskinen. Hun hadde slettet søkefeltet etterpå, men det kunne uansett forklares med faglig interesse. Tross alt jobbet hun med kriminelle, drapsmenn også. Det kunne ikke være fysisk kamp, ikke med tanke på den tungvekteren Linda var blitt. Cecilie ville ikke ha en sjanse. Det var også utelukket å prøve å dytte henne ned fra terrassen. Det kunne bli sett av noen, og dessuten var det ikke sikkert at den digre samboeren hennes ville bli drept i fallet selv om de bodde i fjerde etasje.

Det måtte se ut som et innbrudd der de begge ble angrepet. Og det måtte skje snart. Planen kom luskende. Allerede neste kveld skulle hun prøve å skjenke Linda full, under dekke av at det var en slags forsoning. En full Linda var en forsvarsløs Linda. Cecilie likte tanken på det så godt at hun fant frem mobilen og sendte melding til en venninne som avskydde Linda nesten like intenst som henne selv, og som nektet å komme på besøk så lenge trollet, som hun kalte henne, var til stedet. Fingrene fløy over tastaturet da Cecilie inviterte henne på fredags-tapas:

”Linda kommer ikke til å være tilstede,” understreket hun i meldingen.

Svaret kom under et minutt senere: ”Gleder meg. Er du kvitt trollet for godt?”

Cecilie hadde mest lyst til å svare ja, men hun måtte besinne seg. Jublet hun for tidlig ville det bare slå tilbake til seg selv. Hun nøyde seg med å svare at Linda var bortreist, men hun skrev ikke hvor bortreist. Kanskje hun skulle pakke noen klær i ryggsekken før hun ringte politiet, si at Linda hadde planlagt å dra med Kystbussen til Stavanger eller noe for å undersøke arbeidsmarkedet der? Hun nikket til seg selv. Kroppen slappet mer av enn på lenge. Kort etter sov hun dypt.

Cecilie kjente seg helt desorientert da hun satte seg opp i sengen med en følelse av å ha forsovet seg. Mobilen lå ikke på nattbordet. Hun kunne heller ikke huske at den hadde ringt, men det måtte den ha gjort. Det var lyst ute, og det var det ikke når hun gikk på jobb om morgenen. Det var fortsatt noen uker til klokken skulle stilles til sommertid.

– Godt du endelig våknet.

Linda kom inn med et frokostbrett, dekket med hvite blomster som så ut til å være klippet av en potteplante. Det var også et telys på brettet, og kaffe og smørbrød.

– Hvordan kom du deg inn? kvekket Cecilie.

Hun prøvde å ikke være altfor uvennlig. Linda kunne få litt vennlighet den siste dagen hun levde.

– Jeg låste meg inn, sa Linda enkelt.

– Men hvordan?

Cecilie var sikker på at hun hadde husket å låse kvelden før. Hun strakte hals. Nøkkelen lå på gulvet, akkurat slik som forrige gang. Knuten i magen begynte å hardne igjen.

– Hvor er mobilen min? spurte hun.

– Jeg tok den ut slik at du ikke ble forstyrret. Du er ikke frisk, og da trenger du hvile.

Cecilie ville si at hun bestemte selv hva hun trengte, men en krampe i magen fikk henne til å tie. Hun var ikke i form, det var sikkert. Kanskje hun trengte å tilbringe dagen i sengen, det ville gi et enda bedre alibi. Hun kjente på pannen. Den var ikke varm, selv om det kjentes som om kroppen hadde en form for feber.

Linda smilte moderlig til henne.

– Du føler deg sikkert bedre når du har spist.

– Jeg må få gitt beskjed til jobben.

– Det har jeg allerede gjort.

Cecilie bet i seg et sint svar, og slo dynen vekk.

– Jeg synes ikke du skal stå opp ennå, sa Linda moderlig.

– Jeg vil hente mobilen.

– Det kan jeg gjøre.

Linda forsvant ut døren. Cecilie prøvde å spise litt av smørbrødet som så omsorgsfullt var skåret i trekanter. Hun fikk nesten litt dårlig samvittighet da hun så det. Hun svelget brødet ned med litt av kaffen, men klarte ikke mye før det begynte å brenne enda mer i magen. Hun ynket seg. Det måtte ha gått flere minutter, men Linda var ikke kommet tilbake med mobilen.

Det kjentes som om beina når som helst skulle svikte under henne, da hun klarte å stå opp. Cecilie måtte holde seg fast i sengegavlen og ta museskritt mot toalettet. Hun var gjennomsvett da hun hadde fått kledd seg i en anstendig dongeribukse og en kosegenser med julemotiv, selv om det nærmet seg påske.

Linda satt på kjøkkenet, med ryggen til. Radioen stod på. Cecilie hørte en programleder le tvunget. Hun tok et skritt frem, men klarte ikke å løfte foten over dørstokken. Tærne var som limt til gulvet, og så ga også knærne etter, slik de hadde truet med fra hun stod opp.

Lampen danset mot kjøkkentaket da hun segnet om på gulvet. Buksen kjentes mer enn fuktig, og da hun tok på den ble fingertuppene røde. Hun blunket mot ryggen til Linda som fortsatt satt ved kjøkkenbordet. Det ene benet av joggebuksen var sklidd opp og viste en legg dekket med mørke hår. Cecilie ville rope for å få Lindas oppmerksomhet, men hun klarte ikke å røre seg. Hun lot hodet hvile mot den brune parketten hun hadde vært så stolt av. I den omtåkete hjernen merket hun varmen i gulvet og husket at det hadde vært godt å gå barfot.

Da det også ble vanskelig å puste, lukket Cecilie øyene. Det kjentes som om hun var i ferd med å gå i dvale. Alt gikk saktere. Pusten. Hjerterytmen. Lydene ble dempet. Det var nesten litt deilig. Cecilie pustet ut, og ville først bare stilne stemmen som plutselig fylte hodet hennes. Hun trodde de kom fra henne selv.

– Tror du ikke jeg også ønsket deg død?

Stemmen lignet Lindas, men kunne ikke være det. Linda snerret ikke. Linda snakket i setninger formet som spørsmålstegn der toneleiet steg mot slutten, nærmest som om hun unnskyldte seg. Ikke hatsk og hardt, slik som denne stemmen. Det måtte være hennes egne tanker som hadde fått Lindas stemmedrakt.

– Tror du ikke jeg så forakten som speilet min egen, for deg? Tror du jeg trivdes med å fylle dagene med å lage middag som du bare viste avsky for?

Stemmen økte tempoet, ble høyere også. Parketten vibrerte under Cecilies øre. Noe nærmet seg. Stemmens kropp, som likevel ikke var hennes egen. Med en kraftanstrengelse  åpnet Cecilie øynene. Hun ville åpne munnen også, for å protestere. Men det klarte hun ikke.

– Trollet kan lese, visste du ikke det? Men jeg blir gjerne med på fredags-tapas, det er du som ikke vil være i stand til det.

Linda holdt opp mobilen hennes og lo. Latteren lød ondskapsfull. Cecilie kjente noe vått mellom beina som ikke var blod, noe varmt som sildret nedover lårene på innsiden av dongeribuksen. Hun måtte ha tisset på seg.

– Det tar ikke lang tid nå, sa Linda.

Noe glimtet i øynene hennes, en anelse triumf. Likevel tok det litt tid før Cecilie skjønte hva hun mente. Kroppen spente seg uvilkårlig. Hun hev etter den siste rest med pust. Skriket som fylte hodet hennes var hennes eget, og neppe hørbart for andre. Hun fektet med kraftløse fingre i tomme luften.

Linda kom nærmere. Hun holdt noe i hendene som hun drysset over henne. I sitt siste våkne øyeblikk så Cecilie at hun hadde hansker på. De hvite blomsterbladene traff henne på nesen, i øyet, i pannen. De luktet … de luktet som teen Cecilie hadde fått servert de siste ukene.

– Synd for deg at du aldri skjønte hvor giftig julerosen er, den politiet vil finne veltet på nattbordet ditt med frø strødd utover lakenet. Giftfrø som både fremkalte blødninger og stanser hjertet ditt og som jeg ikke engang visste at du hadde. Det var jo ditt soverom, og vi respekterte jo hverandres privatliv. Det var jo det som var avtalen.

Linda hørtes mer bestemt enn noen gang før, usikkerheten var borte.

– I gamle dager kurerte den også sinnssykdom, men for deg finnes det ingen bot, fortsatte Linda.

Stemmen svant hen. Cecilie tok det aller siste spørsmålet med seg inn i døden. Hun kjente allerede svaret på det. Det siste hun beklaget var at hun aldri hadde skjønt hvor lik Linda egentlig var henne selv, hvor likt de tenkte.

*

Novelle: Død manns bilde

Novellen Død manns bilde om krimjournalist Alice Bratt, ble skrevet for BA i 2013, og publisert i påsken samme år. Den gjengis her i sin helhet.

 

Død manns bilde

av Monika N. Yndestad

Ingen hadde spissere paraplyer enn damene som skulle kjøpe fiskekaker hos Søstrene Hagelin. Krimjournalist Alice Bratt ble dyttet nok et hakk lengre bak i køen da det pep i telefonen.

Hun tok  telefonen opp fra jakkelommen samtidig som hun voktet plassen i køen. Alice burde ha visst bedre enn å stille seg i en av byens mest populære matkøer en onsdag ettermiddag. På blokken lå det notater til flere artikler som måtte skrives ut, og hun ville ikke klare det uten å jobbe overtid igjen. Meldingen kom fra et nummer hun ikke kjente. Hun åpnet den. Ved første øyekast så det ut til å være et portrettbilde uten tekst. Alice skjøv håret vekk fra ansiktet, forstørret bildet og glemte alle ønsker om fiskekaker. Det var en død manns ansikt som møtte henne.

– Hva?

Noe spisst stakk henne i ryggen. Alice snudde seg iltert. Kvinnen som stod bak henne i køen hadde sammenpressede lepper som pekte nedover. Hun nikket mot disken.

– Glem det, mumlet Alice.

Hun presset seg gjennom køen mot utgangsdøren. Damene fikk bare lure på hvorfor hun styrtet ut da det endelig var blitt hennes tur. Hvis de som hadde best tid ikke hadde sneket i køen,ville hun for lengst ha fått seg mat.

Alice krysset Strandgaten og småløp mot inngangen til BA. Da hun endelig fant nøkkelkortet, gikk heisen opp inne i gangen. Fotografen Hassan Mouri hastet mot henne. Rett bak fulgte en journaliststudent.

– Sykkelulykke. Osbanetraséen, sa han uoppfordret.

– Jeg tar den, svarte Alice.

Hassan så spørrende på henne.  Alice rakte ham mobilen sin.

– Shit, sa Hassan.

Mannen på bildet hadde et av byens mest kjente ansikter. Han var kledd i hvit helsetrøye, og det lå en sykkelhjelm ved siden av kroppen hans. Alice trodde ikke på tilfeldigheter. Nå måtte de bare bli kvitt studenten som stod litt forsagt ved utgangsdøren.

– Det kom et tips. Jeg var allerede på saken, sa Alice så hyggelig hun klarte.

Det var flere grunner til at hun ikke ville ha studenten i bilen. Da kunne hun ikke snakke fritt med Hassan. Hun måtte også jobbe underveis for å finne ut hva i helvete som foregikk.

De stod lange minutter i ettermiddagskøene som okkuperte sentrumsgatene,før de endelig kom seg i retning Fana. Flere utrykningskjøretøy passerte. Hassan klødde etter å følge rett etter den, men det var en øvelse fotografer hadde gjort før ham. Saken var sjelden stor nok til at den forsvarte boten som fulgte. Alice skjønte hva han tenkte. Denne kunne være det.

Hun dro presseblokken opp av lommen, og søkte opp nummeret meldingen var sendt fra.

– Det er hans egen telefon, sa hun.

– Men han er død.

– Ja.

Hassan skrudde opp lyden på politiradioen som stod i askebegeret i midtkonsollen. Det skrapte høyt i den. Alice ba ham skru ned mens hun ringte operasjonsleder.

– Hva vet du om sykkelulykken? spurte hun politimannen som svarte.

– Den i Fana?

– Er det flere?

– Ja, det har vært en mindre ulykke på Danmarksplass også. En syklist kjørte på en fotgjenger, men det gikk visst bra med begge to. Mulig det kommer en anmeldelse fra fotgjengeren.

– Hva kan du si om den i Fana?

– Bare at det har skjedd et dødsfall. Jeg vet ikke stort mer. Teknikere er på vei.

– Er det mistanke om noe kriminelt?

– Ikke slik jeg ser det. Det ser ut som en sykkelvelt med tragisk utgang. Avdøde ble funnet i en skråning ned mot Apeltunvannet. Det ser ut som han kom syklende i retning Krohnåsen. Ulykken skjedde like etter gangbroen.

– Var han sammen med flere?

– Jeg har ikke sagt noe om kjønn.

– Jeg mener syklisten.

Alice forbannet seg selv lydløst. Men glippen var ikke verre enn at den lot seg reparere. Det lå til bergensdialekten å kalle ukjente for han.

– Du forstår hva jeg mener.

– Jeg har ikke opplysninger om at de var flere som syklet sammen. Den forulykkede ble funnet av en fra kommunen.

– Hvem da?

– En som var på stedet på grunn av en byggesak.

– Så han hva som skjedde?

– Nei, etter det jeg har fått opplyst, kom han til etterpå.

– Vet dere hvem syklisten er?

– Ja, men de pårørende er ikke varslet.

Alice takket og la på. Hun bet seg i underleppen. Døde menn sendte ikke bilder av seg selv.

– Hva nå?

Hassan låtett opp til bilen foran uten at det hjalp det minste. Køen langs sjøsiden opp mot Lagunen var mer eller mindre stillestående.  Hassan la seg ut i venstre felt, uten at det hjalp stort.

Osbanetraseen hadde navn fra den tiden det gikk tog mellom Bergen og Os. Den var nå en populær gang-og sykkelsti som gikk gjennom deler av Fana. På Skjold gikk traseen på vanlig bilvei frem til Krohnåsen. Alice hadde fått flere tips om bråk på gangveien. Noen mente at den burde stenges for syklister som trente til ritt.

– Vet ikke.

Alice sendte en oppdatering til nettredaksjonen, men nevnte ikke noe om bildet.

De var bare et par hundre meter unna åstedet da nyhetsredaktør Janne Nord ringte.

–  Hva skjer? Jeg sendte en student på den ulykken.

Nyhetsredaktøren var avventende. De hadde jobbet lenge nok sammen til at hun visste at Alice ikke kastet til side alt annet uten grunn. En sykkelulykke krevde i utgangspunktet ingen krimjournalist, men kunne fint dekkes av en som var mindre erfaren. En ulykke var fellesstoff, og mest for nettavisen. Folk kjøpte ikke papiravisen for å lese gårsdagens nyheter med mindre vinklingen var en helt annen. Og det var den her.

Janne Nord hadde ingen innvendinger da hun hørte hvem den døde var.

Politiet hadde sperret av åstedet på så god avstand at det var umulig å se hva de drev med. Ambulansen stod parkert i enden av bilveien, helt inntil gangbroen innerst i Bjørnevegen. Bakdørene var åpnet. De to ambulansesjåførene pakket sammen utstyret. De kom til å kjøre tom tilbake. Alice regnet med at det snart ville dukke opp en bårebil. Foran ambulansen stod en personbil merket Bergen kommune. Hun trakk glidelåsen på jakken helt opp da hun gikk mot de fem menneskene og to hundene som stod foran sperrebåndet. Rett innenfor sperrebåndet stod en mann hun gjenkjente fra spaltene. Det var byggesakssjef Knut Haakonsen fra Bergen kommune. Det måtte være ham som hadde slått alarm.

Det manglet ikke på bergensere som hadde ønsket ham død. Leif Søvik hadde hatt fast spalte i BA i en årrekke. Selv hevdet han at han utfordret sannheter, mens andre mente at det snarere var slik at han trodde han hadde monopol på den. Alice la en stabel med ark på pulten sin. Det var utskrift av spalten fra det siste halve året. Hun hadde også skrevet ut en del motinnlegg. Mange mente at den største skammen var at BA ga ham spalteplass.

Det nærmet seg deadline. Magen hadde sluttet å rumle. Nå bare knurret den, selv om hun hadde jafset i seg en hotdog på vei tilbake til redaksjonen. Hun skummet kjapt gjennom spaltene.

– Finner du noe?

Hassan dro en stol inntil pulten hennes og plukket til seg utskriften som lå øverst i bunken.

– Altfor mye, egentlig.

Alice kvalte en gjesp og strøk håret vekk fra ansiktet. De halvlange, lyse krøllene gikk alltid i veien for henne.

– Ser den. Jeg søkte ham opp i fotoarkivet. Han har stukket nesen i det meste, men det er noe vi kanskje bør se på.

Hassan dro tasturet til seg og logget seg inn i fotoarkivet. Søkeordene Leif Søvik og Krohnåsen ga tre treff.

– Det er like ved ulykkestedet, sa han og pekte.

– Åstedet, rettet Alice automatisk.

Det første bildet viste en alvorlig Leif Søvik med hendene i kors. Han stod foran et malingslitt, brunt Rødlandshus fra 1960-tallet. Venstre bildekant viste deler av en eplehage. Leifen stod i helseskjorte, og det var grønne blader på trærne. Bildet var tatt sommeren før. Alice kjente stedet igjen med det samme. The Crown Hill Project hadde irritert flere enn Kurt Oddekalv. Hun studerte ham igjen. Helseskjorten var av den typen som så ut som om noen hadde truffet med et hagleskudd, og blitt et varemerke for spaltisten. Han bodde alene. Det ryktes at hun som engang hadde vært konen hans,hadde løpt sin vei ganske fort. Leif Søvik hadde fyldig,mørkt hår med hockeysveis.

– Det gikk igjennom, gjorde det ikke?

Hassan nikket. Han hadde vært mange turer i Krohnåsen det siste året.

– De har allerede startet grunnarbeidet, svarte han.

The Crown Hill Project lå i Øvre Krohnåsen, en åsside med panoramautsikt over Lagunen. Veien som svingte seg opp gjennom boligfeltet,var så bratt at de fleste husstander hadde mer enn en bil. Inntil i fjor sommer hadde ikke stedet skilt seg nevneverdig fra andre boligfelt som var blitt bygget ut på samme tid. Hver eiendom hadde opprinnelig vært på to mål, men de snart fem tiårene som var gått siden de første husene ble bygget,hadde fortettet deler av feltet. Snart ville alt bli helt annerledes. Hjernen bak The Crown Hill Project hadde ikke nøyd seg med vanlig eplehagerydding. Tre eldre villaer skulle rives til fordel for en terrasseblokk med et inngangsparti av marmor. I fjellet under blokken skulle det bygges parkeringsanlegg, og på takterrassen var det tegnet inn svømmebasseng.

Utbyggeren var en sak for seg selv. Kvinnen var i tyveårene. Alice husket at det på et morgenmøte var blitt hevdet at det var kløften som hadde hjulpet henne å få prosjektet godkjent. Crown Hill. Alice smilte for seg selv. Det var bare på papiret dette ville være en god adresse.

Leifen hadde tatt naboenes parti. Han mente luksusbygget sjenerte mer enn det gavnet.

Alice skummet raskt gjennom spaltene fra de siste månedene. Leifen skarret på r-ene, men var motstander av buekorps. Han mente det var en militant bevegelse som oppfordret til vold. Slikt sa du ikke høyt i Bergen, og du skrev det i all fall ikke i spalten din.  BA var nok den eneste avis i verden som hadde rettelse på trykk hvis de var kommet i skade for å skrive galt antall aktive i et buekorps.

Alice noterte seg også at han ivret etter å legge ned golfbanene i området. Leif hadde skrevet flere spalter om det han kalte rikmannsporten som la beslag på store naturressurser. Han mente at golfbanene burde gjøres om til folkeparker.

I den siste spalten hånet han kvinnelige toppolitikeres bruk av rød leppestift.

Alice rakk ikke å lese hvorfor, før nyhetsredaktør Janne Nord ropte. Navnet på den døde var frigitt.  To sekunder senere hadde Alice jourhavende jurist på tråden. Hun kjente ham så godt at hun ikke gadd presentere seg.

– Betegner politiet fortsatt dødsfallet i Krohnåsen som en ulykke?

– Hvorfor skulle vi ikke det? Leif Søvik syklet av veien, sa politijuristen.

– Hadde han mobiltelefon på seg da han ble funnet?

Alice hørte at han bladde i papirer.

– Nei, det står ikke noe om det i rapporten. Hvorfor spør du?

– Fordi jeg mottok et bilde fra hans mobil. Det ble sendt etter at han døde.

– Hvordan vet du det?

– Fordi det var et bilde av liket.

 

Kapittel 2

Førstesiden til BA slo godt fra seg i løssalgsstativet.

DØD

MANNS

BILDE

Hvem sendte BA bildetav den døde Leif Søvik (47) fra hans egen mobiltelefon?

Alice var fornøyd med at det varhennes sak det ble referert til på eteren dagen etterpå. Også de andre nettavisene hadde kastet seg på. Selv ikke politiet betegnet lenger saken som en ulykke, men som et mistenkelig dødsfall. Den nyheten hadde hun også vært alene om da papiravisen kom på gaten. Fra forsiden smilte en levende Leif mot dem. De hadde selvsagt ikke brukt bildet av ham som død.

Alice hvilte seg i baksetet på taxien mens hun vurderte nye vinklinger. Hun skulle treffe Hassan på åstedet. Han kom direkte fra en annen jobb. Alice regnet med at den hadde noe med Brann å gjøre.

Hassan stod allerede og ventet da taxien stoppet ved gangbroen innerst i Bjørnevegen, der traséen fortsatte som ren gang og sykkelsti. Den fuktige allværsjakken viste at han hadde vært utendørs også da det regnet. Det var fortsatt surt da de gikk mot åstedet, men det hadde i det minste sluttet å regne. Eneste tegn til at noe hadde skjedd var rester av et sperrebånd som blafret i vinden fra festet rundt rekkverket.

Det var ingen tente lys i veikanten, eller annet som markerte ulykkesstedet. Det var heller ingen krittmarkering som viste hvordan kroppen hadde ligget.

– Det må være her.

Hassan pekte litt ubestemmelig ut i luften. Alice tok frem mobilen og slo et nummer, men hørte ingen ringelyd.

– Noen må ha tatt den.

– Eller så er batteriet flatt. Hvis den har ligget ute, er det nok ikke mye liv i den nå, svarte Hassan.

Fotografen gikk litt nedover mot Apeltunvannet og løftet på noen løse greiner uten blader. Han løftet kameraet og tok noen bilder fra stedet.

– Hva er dette? spurte han plutselig.

Hassan rotet litt under de løse greinene og dro frem noe. Alice gikk ned til ham. I hendene holdt ham noe som så ut som en gjennomsiktig tråd.

– Fiskegøtt, forklarte han. – Sterkt som bare fy.

Alice trakk på skuldrene. Det lød skritt oppe i gangveien. Hun strakte hals. Det var den samme kvinnen som hadde stått ved sperringen dagen før. Hun gikk med hunden i langt bånd. Den løp fra side til side og snuste på usynlige spor.

– Det er vel noen som har fisket da, sa hun

– Med fiskegøtt?

– Hvorfor ikke?

Hassan svarte ikke med det samme. Han dro mer gøtt frem fra buskene. Det var tykkere enn vanlig. Da han studerte det nærmere,oppdaget han at det var fire gøtt som var flettet sammen.

– Se her.

Han viste Alice linen.

– Hva så?

– Jeg har hørt at det skal være gjedde og ørret her, men de som fisker bruker vel helst fiskestang. Og dette gøttet kan ikke være brukt til å fiske med. Det ser mer ut som om noen har laget…

Han tidde brått, og gikk opp i gangveien. Alice fulgte etter.

– Hva ser du etter?

– Det er vanskelig å se en line med fiskegøtt, mumlet han.

– Ja?

Alice kjente seg litt tungnem. Hun skjønte ikke hvor han ville før Hassan pekte mot en trestamme et par meter unna.

– Snubleline, sa hun.

Rundt trestammen lå den andre delen av fiskegøttet. Det var surretflere ganger rundt trestammen, og bundet fast. Snøret var kappet like nedenfor knuten. Hassan pirket i det.

– Vi bør varsle politiet, sa han.

Da de gikk tilbake mot bilen som stod parkert innerst i Bjørnevegen, kom kvinnen med hunden mot dem.

– Jeg har ventet på at noen skulle kjøre seg i hjel her, sa hun.

– Hvorfor det?

Kvinnen dro hunden litt til seg og kommanderte den til å sitte. Den brydde seg ikke.  Kvinnen smilte litt unnskyldende.

– Det er du som er Alice Bratt, er det ikke?

Alice nikket.

– Jeg ringte deg flere ganger i fjor, men jeg tror ikke det var du som skrev saken.

– Hvilken sak?

– Den om syklistene. Om råkjøringen. Det er verst om våren. Da er det mange som trener til all verdens ritt, og de tar ikke hensyn til noen. Bare skriker til oss at vi må komme oss av veien.

Kvinnen knep munnen sammen. Alice nikket. Hun husket både saken og kvinnen.

– Men Leif Søvik trente ikke til noe ritt, den døde altså, påpekte hun.

– Han må uansett ha syklet ganske så fort.

– Fordi han havnet utenfor veien, mener du?

– Mer det at han bare hadde helsetrøye på seg. Det var ganske kaldt i går, og han må ha syklet fort for å holde varmen.

– Går du ofte på tur her?

– Flere ganger hver dag. Doffen må ut, vet du.

Hun nikket mot den svarte pelsklumpen.

– Var du her da ulykken skjedde?

Kvinnen ristet på hodet.

– Nei, vi ble stoppet. Politiet hadde akkurat sperret av da vi kom.

Noe smalt i bakken et stykke bak dem. Alice snudde seg. Fra åstedet kunne hun se starten på The Crown Hill Project. Eplehageryddingen var i gang. Det var ikke mange trær igjen å felle før grunnarbeidet kunne starte.

På pulten hennes i redaksjonen lå det nå flere solide papirstabler. Alice var ingen tilhenger av det papirløse samfunnet. Hun syntes det var lettere å lese på papir enn på skjerm. Da kunne hun også notere i margen. Alice hadde skrevet ut alt hun fant om The Crown Hill Project. Det måtte være dit Leif Søvik hadde vært underveis. Prosjektet hadde opprørt ham så sterkt at han i en av spaltene sine hadde skrevet rett ut at noen i kommunen måtte ha fått en brun konvolutt eller to. Ankepunktene var mange. Utbygger Karina Totland hadde fått dispensasjon fra utnyttelse av arealet på en måte som sprengte alle grenser. Også i høyden. Huseierne bak ville miste både utsikt og kveldssol når det åtte etasjer høye bygget stod ferdig. De hadde protestert iherdig og fått god hjelp av Leif Søvik. Alice ga naboene honnør for at de ikke sa tvert nei til leilighetene. Det de sloss for, var å få fjernet de to øverste etasjene.

Leif Søvik hadde kalt prosjektet en skandale også fordi det brøt med all etablert byggeskikk i området. Kommunens forsvar var at alle gamle boligområder måtte fortettes. Bergen trengte sårt flere boliger. Leif Søviks svar var at dette var luksus og ikke fortetning. I de to øverste etasjene gikk leilighetene over to etasjer, og hver av dem var på størrelse med en romslig enebolig. Heller ikke leilighetene i etasjene under var for folk flest. De minste var på over 100 kvadratmeter og priset til drøye fem millioner. Det kunne ikke være det planlagte bybanestoppet ved Lagunen som hadde fått kommunen til å si ja. Menneskene i denne blokken kom aldri til å kjøre kollektivt.

Alice søkte seg inn på nummeropplysningen. The Crown Hill Project var registrert med flere telefonnumre.

– Ja?

Kvinnen som svarte på det ene mobilnummeret, presenterte seg ikke.

– Snakker jeg med Karina Totland?

– Ja.

– Mitt navn er Alice Bratt,og jeg ringer fra BA. Det gjelder byggeprosjektet i Krohnåsen, begynte Alice.

– Øvre Krohnåsen, rettet Karina Totland.  – Vi solgte den femte leiligheten i går. Det er et populært prosjekt, fortsatte hun.

– Jeg ringer i forbindelse med ulykken, sa Alice.

– Hvilken ulykke?

– Dødsfallet til Leif Søvik.

– Javel?

Karina Totland ble avvisende i stemmen.

– Jeg har forstått det slik at han var på vei for å møte deg da han omkom, bløffet Alice.

– Meg? Hvem har sagt det? Vi hadde ikke noen avtale.

– Han var svært kritisk til The Crown Hill Project.

– Som mye annet. Vi hadde ikke noe usnakket. Hvor har du det fra?

Karina Totland ga seg ikke.

– Jeg fikk et tips, mumlet Alice.

På en måte hadde hun det også. Fra seg selv. Det spilte uansett ingen rolle. Ikke engang en domstol kunne tvinge henne til å oppgi en kilde.

– Når snakket du med Leif Søvik sist?

Alice ville ikke slippe helt. Stemmen i den andre enden ble enda surere.

– Hør, Leif Søvik har snakket mye til meg, men det har mest vært gjennom pressen. Jeg har knapt sett mannen annet enn på bilder. Det er dessuten et glemt kapittel nå.

– Hva mener du?

– Hør, jeg synes det er trist når folk dør, men dette er ikke noe jeg vil bli blandet inn i.

– Det kan du ikke velge hvis han var på vei til deg.

Hun fikk ikke noe svar. Karina Totland hadde lagt på røret.

Mobilen ringte så raskt at hun først trodde at de var blitt brutt, og at det var utbyggeren som ringte tilbake. Men stemmen var en helt annen.

– Er jeg kommet til BA? spurte en ukjent mann.

– Til redaksjonen.

Alice presenterte seg.

– Du ville ha tips, sa han. – Om syklisten.

– Hvem snakker jeg med?

– Det kan være det samme, fortsatte den ukjente mannen. – Men det er folk i leiligheten hans.

Alice grep jakken og løp mot fotorommet. Hun møtte Hassan i døren. Han var på vei ut.

– Kom, mimet hun.

– Hvordan vet du at det er folk i leiligheten?

– Jeg hører at noen romsterer der.

– Bor du også der?

– La oss si det slik at jeg er i nærheten, sa mannen.

Leif Søvik bodde i Sandviken, der gatene var så trange at ingen kunne være sikker på å bli reddet av brannvesenet hvis det begynte å brenne i en av boligene. Det sørget parkerte biler på begge sider av veien for. Hassan tråklet seg mellom dem. I et utrykningskjøretøy ville han ikke hatt en sjanse.

Politiet var alt kommet frem. Utenfor oppgangen satt en gråhåret mann og røykte rullings. Rett over hodet hans ble et vindu åpnet. Et hodet dukket opp, men forsvant igjen.

– Slipp meg, helvetes purkejævel!

Vinduet smalt opp igjen. Denne gang med så stor kraft at den enkle ruten knuste. Biter fra ruten smalt i bakken rett ved siden av mannen med rullingsen.

 

Kapittel 3

Det hjalp ikke stort at han hadde håndjern på. Innbruddstyven sparket og spyttet etter de tre politibetjentene som halvveis dro og halvveis bar ham ut til cellebilen. Partneren fulgte rett bak ham. Han ble geleidet av to politifolk mot en annen ventende bil.

– Han er dau, for faen! brølte den første av mennene før bildøren smalt igjen bak ham.

Alice gikk bort til en av de mest erfarne betjentene. Han bare ristet på hodet.

– Gravrøveri, sa han kort.

Politikilden hennes trodde heller ikke at det var noen sammenheng mellom dødsfallet og innbruddet.

– Gamle kjente. De holder seg helst i Sandviken,og de visste at det ikke var noen hjemme. Kjeltringer følger også med på nyhetene, sa han tørt.

Det var ikke første gang døde ble robbet. Ofte skjedde det under begravelser. Da visste tyven at også resten av familien kom til å være borte. Leif Søvik hadde ikke hatt andre i leiligheten sin.

Alice gikk tilbake til utgangspunktet.

– Hva tror dere om gøttet? spurte hun.

– Det blir undersøkt. Det eneste jeg kan si er at det er sterkt nok til å stoppe en syklist i fart. Bare tenk på hvilke krefter det er i de store ruggene som trekkes opp fra havet, sa kilden.

Alice og Hassan hadde akkurat kjørt inn i bakgården da alarmen gikk på nytt. En syklist lå nede på Osbanetraséen. Utfra det som ble sagt på radioen var det omtrent på samme sted som sist.

Det var ingen sperrebånd som hindret dem denne gang. Allerede da Hassan parkerte hørte de sinte stemmer fra gangveien. De løp rundt svingen. Sykkelen som lå i grøften hadde svært tynne dekk og måtte være en form for konkurransesykkel. Eieren blødde fra et kutt på kinnet, men så ellers svært så levende ut. Han raste mot en kvinne og mann som stod i veikanten sammen med hundene sine.

– Dere tok nesten livet av meg, faen ta!

Syklisten løftet den ene armen og gikk nærmere paret. En uniformert politibetjent løp kjapt mellom.

– Nå roer vi oss, alle sammen, sa politimannen.

– Det er bare en her som hisser seg opp, kvitterte kvinnen.

Det slo Alice at hun så fornøyd ut. Det rykket oppover i munnvikene, som om kvinnen anstrengte seg for å skjule et smil. Paret var kledd i identiske grilldresser, og det var bare de grå innslagene i håret som viste alderen.

Alice gikk bort til en politibetjent som stod litt lengre unna.

– Hva har skjedd?

– Syklisten kjørte inn i båndet til en av hundene, og veltet. Det er vel det hele, sa politimannen.

Bak seg hørte hun syklisten rope enda høyere.

– Det er ikke for mye forlangt at dere holder hundene ut til siden når det kommer folk som skal forbi!

– Det gjør vi også, svarte mannen.

– Men det betinger at vi faktisk ser dem, og at de ikke kommer flygende.

Alice vekslet blikk med politibetjenten.

– Er det ofte utrykninger her?

Politibetjenten trakk på skuldrene.

– Det blir noen i løpet av året, mest munnhuggeri egentlig.

Da de kom tilbake i BA, skjulte Alice nummeret sitt før hun ringte byggesakssjef Knut Haakonsen igjen. Hun regnet med at hvis han gjenkjente et BA-nummer, kom han i hvert fall ikke til å ta telefonen. Da han svarte på andre ring, ble hun så perpleks at hun ikke sa noe de første sekundene.

– Hallo, sa Haakonsen igjen.

– Eeh, unnskyld. Mitt navn er Alice Bratt og jeg ringer fra redaksjonen i BA.

– Ja?

– Det gjelder dødsfallet til Leif Søvik, begynte hun.

– Jeg har forklart meg til politiet, og de er også de eneste jeg forholder meg til, avbrøt han.

– Jeg lurte bare på om du så andre i området…

Alice fikk ikke sagt mer før Haakonsen avbrøt henne.

– Jeg har ingen interesse av å snakke med pressen om dette. Adjø.

Han la på røret før hun fikk sagt mer.

Alice bet seg sint i leppen og ringte ham opp igjen. Hun hadde famlet som en nybegynner, og ikke engang fått stilt ham et ordentlig spørsmål. Og enten han ville eller ikke, kom han seg ikke unna at han hadde vært først på åstedet. Men denne gangen bare ringte det.

Hundeeieren Alice hadde snakket med dagen før,het Irene Smørås. Hun var også administrator av Facebook-siden ”Nei til syklister langs Osbanetraséen”. Øverst på siden lå flere linker fra nettavisenes dekning av dødsfallet til Leif Søvik.

Hun hentet seg en kopp dårlig automatkaffe, og begynte å lese gjennom kommentarene. Irene Smørås brukte hendelsen for alt den var verdt, og hun var ikke den eneste.

”Syklisten fikk som fortjent. Håper det blir en lærepenge for andre.”

”Hva hadde han der å gjøre?”

”Traséen må omreguleres til gangvei. Da plikter syklistene å holde gangfart.”

”Nå kjører han i hvert fall ikke på flere barn. La oss dytte alle av veien.”

”Årets første…og bedre enn hvitveis J”

Alice drakk siste rest av kaffen og scrollet seg videre ned i materien. Siden var startet året før, og det kunne se ut som om det var en påkjørsel som hadde fått Irene Smørås til å ta hatet ut i nettverdenen. Ikke en av kommentarene viste det minste snev av sympati for den døde. Men hun lot seg ikke lenger sjokkere av hvordan folk brukte nettet. Altfor mange brukte Facebook til venninneprat. Det var også lett å sjikanere når du selv satt gjemt bak en PC-skjerm. Noen ganger var ordbruken så grov at Alice tenkte at det burde være alkolås på PC-er også.

Gruppen hadde 319 medlemmer. Hun fant en halvt år gammel tråd som oppfordret medlemmene til å rydde syklistene av veien, men uten å spesifisere hvordan. Ingen av medlemmene hadde kommet med motforestillinger. Siden dette var en åpen gruppe, kunne også andre ha fått ideer.

Alice noterte seg for sikkerhets skyld ned navnet på noen av medlemmene, og tok et skjermbilde av kommentarfeltet. Hvitveis-kommentaren var skrevet av en kvinne. Alice sjekket henne på skattelisten. Kvinnen het Beatrice Olsen og hadde sin egen blogg der hun presenterte seg selv som livsgald. Alice regnet med at hun mente livsglad. Det var flere skrivefeil allerede i første avsnitt enn i kontrakten til en bruktbilselger. På bildene poserte kvinnen med to langhårede,hvite kattepuser. På veggen bak hang det flere portrettbilder av småbarn. Alice fant nummeret, og så at damemennesket bodde i en annen del av byen. Om ikke annet ville Beatrice kanskje få seg en lærepenge.

– Hei, svarte en leende kvinnestemme.

Alice presenterte seg.

– Jeg ser på Facebook at du feirer at en mann er død.

– Hæ?

Beatrice Olsen lo ikke lenger.

– Hvorfor omtaler du dødsfallet til Leif Søvik som bedre enn årets første hvitveis?

Det ble først helt stille i den andre enden.

– Altså, det…det var ikke sånn ment.

– Mener du ikke det du skriver?

– Jo, men altså…

– Hva?

– Det var bare en spøk. Jeg skal slette.

– Hvorfor hater du syklister?

– Gjør jeg vel ikke!

– Du er medlem i en gruppe som heter det?

– Det var ikke sånn ment. Facebook er jo for gøy, er det ikke? Jeg vet ikke engang hvor stedet er.

– Hva tror du familien til den døde synes om at du jubler over tragedien?

– Nei, altså…

Kvinnen begynte plutselig åle høyt.

– Nå skjønner jeg! Dette er en tulletelefon, ikke sant? Du er ikke fra BA, er du vel?

– Nå er jeg ikke helt med, svarte Alice.

– Ha! Du er bare sur for at jeg ikke gikk fem på, slik dere sier det på radioen.

– Så du tror at en radiostasjon bruker et dødsfall for å more lytterne?

Beatrice ble taus igjen.

– Du kødder nå, ikke sant?

– Kan jeg sitere deg på det?

– Sitere? Mener du, mener du at du skal skrive noe i avisen?

– Det hender slikt skjer når du blir oppringt av en journalist, sa Alice tørt.

Hun avsluttet samtalen uten å spørre om bilde. Det var nok av dem på nett somde kunne lage faksimile av. Nå fikk hun høre hva syklistene mente om hetsen.

 

Kapittel 4

Byens sykkelmiljø hadde ikke mye pent å si om turgåerne på Osbanen.

– Det er hundeeierne som er verst. De bruker så lange bånd på hundene sine i dag at de sperrer hele veien. Vi må bremse helt opp, og selv da bruker de tid på å kalle inn hundene. De går med mobilen til øret og verken ser eller hører noe som helst, sa lederen av Fana sykkelklubb.

– Vet du at det er en hatside på Facebook?

– Det er flere som har reagert på den, men hva kan vi gjøre?

– Flere av dem uttrykker glede over at en syklist er død.

– Det er bare fryktelig, fryktelig trist. Annet er det ikke å si.

Alice hadde akkurat skrevet ferdig saken da nyhetsredaktør Janne Nord kom glidende bort til arbeidspulten hennes.

– Har du noe?

Alice hentet fram Facebook-siden og vendte skjermen mot henne.

– Hatgruppe?

– Jepp. De er forbannet på råkjørerne, og mener tydeligvis at en hvilken som helst syklist er en potensiell villmann.

– Hva sier politiet?

– De holder fast ved at de ser på saken som et mistenkelig dødsfall, men de er ikke villig til å kalle det drap. Ikke enda.

– Og du?

Alice lo tørt.

– Hva tror du? Selv Leif Søvik ville ikke maktet å sende et bilde av seg selv som død. Og hvorfor til meg? Jeg har aldri snakket med mannen. Og så har vi fiskesnøre og masser av hat. Det frister ikke akkurat å dra på sykkeltur til Fana.

Neste morgen kjente Alice seg muggen,selv om hun hadde fått de første koppene med kaffe. Mat fikk vente til litt senere. Hun hadde drømt om svarte hunder som gryntet som griser, og det var noe med drømmen som hadde festet seg i hjernebarken. Det gnagde, men hun klarte ikke å sette ord på det.

Det var lørdag. Egentlig hadde hun ikke vakt, men hun var på jobb likevel. Alt tydet på at Leif Søvik hadde blitt drept. Han og sykkelen hadde vært et kjent syn i byen, men ingen hadde sett ham sykle særlig fort. Sykkel var mer et fremkomstmiddel enn trening. Kulen på magen under helsetrøyen viste også det. Folk kunne si mye om Leif Søvik, men ikke at mannen hadde vært i sitt livs form da han døde.

Hun helte resten av kaffen i vasken og skylte trakteren. Solen som brøt gjennom skydekket avslørte at hun ikke var mye hjemme. Alice burde ha vasket mer enn vindusrutene. Strengt tatt burde hun også ha gått seg en tur.  Alice bråstoppet i tankerekken. Kunne det være så enkelt?

Hun logget seg på nettet og sjekket adressen. Etterpå hentet hun frem et kart over området. Adressen lå midt i det nye byggefeltet på Apeltun. Kartet viste at det gikk flere snarveier ned til Osbanetraséen. Folk gikk ikke omveier, med mindre…

Alice fant mobilen mellom to sofaputer, og ringte Hassan. Etterpå prøvde hun byggesjefen igjen. Det ringte lenge. Alice fant nummeret hjem til ham. Det var en kvinne som svarte.

– Knut er ikke tilgjengelig, sa hun.

– Når er det mulig å få snakke med ham, da?

– Han er ikke tilgjengelig i dag, gjentok kvinnen.

– Når blir han det da?

– Det vet jeg ikke. Du får prøve en annen dag.

– Kan du be ham ringe meg? Jeg har bare et lite spørsmål, og det gjelder den døde han fant på Osbanen.

Alice ramset opp mobilnummeret sitt, men noe sa henne at kvinnen ikke engang noterte det ned. Tilgjengelig? Hvem brukte slike uttrykk? En mann var enten hjemme eller så var han det ikke.

Lavblokken lå ut mot bilveien. Hassan parkerte den slitne Audien på gjesteparkeringen, og slengte et kamera han hadde liggende i baksetet over skulderen. Det var ikke nødvendig med full utrustning.

Leiligheten lå i første etasje.  Det var først da Alice ringte på for andre gang,de hørte skritt på innsiden. Kvinnen hadde soveansikt da hun åpnet døren. Hun så spørrende på dem og dro morgenkåpen litt tettere rundt seg. Rundt øynene lå det rester av gårsdagens mascara. De hørte at noe tasset bak henne.

– Har det skjedd flere ulykker?

Irene Smørås spurte litt ut i luften. Hun så heller ikke direkte på dem. Blikket flakket, og Alice så at hun svelget hardt.

– Kan vi få komme inn?

– Det…det passer litt dårlig nå. Vi liker å ligge litt utpå i helgene. Kan vi ikke snakkes en annen dag?

– Er du ikke lenger interessert i Osbanetraséen?

– Jo, det er ikke det.

Irene Smørås så ned i gulvet. Hun sa ikke mer. Alice vekslet blikk med Hassan. Han løftet kameraet.

– Du får ikke ta bilder!

– Men det gjorde du.

Irene Smørås snudde seg mot hunden, og hysjet ham vekk fra gatedøren.

– Måtte du drepe for å bli hørt?

Alice spurte med vilje litt for høyt.

– Drepe?

Det kom nytt liv i øynene til Irene Smørås. Hun kikket ut i oppgangen før hun ba dem komme inn.

– Jeg skal bare kle ordentlig på meg, sa hun, og pekte med en håndflate inn mot stuen.

Alice og Hassan satte seg ytterst på sofaputene. Kombinasjonen av lyst stoff og sort hund var ikke den beste. Utsikten fra stuevinduene var mot blokken ved siden av. Alice hørte lyden av rennende vann fra badet.

Irene Smørås hadde kledd på seg jeans og en T-skjorte som var på vrangen da hun kom tilbake. Kvinnen så fortsatt ikke helt våken ut.

– Vil dere ha kaffe, te eller noe?

Irene Smørås tok det tydeligvis for gitt at de ville si nei. Hun ventet ikke på svar før hun satte seg i en lenestol vis a vis sofaen. Hunden hoppet opp på fanget hennes. Hun klappet ham på hodet.

– Fin gutt, ikke sant?

Alice og Hassan satt tause. De ventet fortsatt på svar på spørsmålet som ble stilt i gangen. Irene Smørås flyttet litt urolig på seg. Hun så ned på hunden sin, og ikke på dem.

– Jeg har da ikke drept noen. Hvordan kan dere tror det?

Da hun først begynte å snakke,var stemmen så lav at det var vanskelig å oppfatte hva hun sa. Alice bøyde seg over bordet. Hun ville ikke røpe hvorfor helt ennå.

 

Kapittel 5

Den lille hunden hoppet ned fra eierens fang og gikk mot terrassedøren som vendte ut mot en liten bakhage.

– Unnskyld meg, sa Irene Smørås.

Hun tok bånd på hunden og slapp ham ut. Selv ble hun stående i døråpningen mens den vesle kroppen tisset ferdig.

– Når pleier dere å gå tur? spurte Alice.

– Det har ikke du noe med.

– Går du alltid ned snarveien ved skolen?

– Det er vel ikke forbudt.

– Gjorde du det ulykkesdagen også?

– Hvorfor vil du vite det?

Irene Smørås satte seg på huk og brukte tid på å ta båndet av hunden.  Alice ventet. Ofte var taushet bedre enn spørsmål. Folk følte seg ofte tvunget til å fylle dem.

– Doffen liker seg ikke i bilveien. Det er derfor vi går så mye langs Osbanen, sa kvinnen etter en stund.

– Så du går ikke langs Bjørnevegen?

– Nei, der er det altfor smalt og trafikkert.

– Og det gjorde du heller ikke ulykkesdagen?

– Nei.

– Hva skjedde?

– Hva mener du?

– Hvorfor måtte han dø?

Irene Smørås rykket til.

– Det vet vel ikke jeg.

– Men du var der.

– Ikke da han døde.

– Når kom du?

– Det har jeg allerede sagt. Etter at politiet kom.

Irene Smørås stakk haken frem.

– Så du ham da han syklet oppover?

Hundeieren ristet på hodet.

– Jeg har allerede sagt at jeg ikke gikk den veien.

– Bare så vi har det helt klart, så du Leif Søvik i det hele tatt ulykkesdagen?

Irene Smørås ristet på hodet.

– Hvordan visste du da at han var kledd i helsetrøye?

– Det…det må jeg ha lest et sted.

– Politiet har ikke gått ut med det.

Irene Smørås bleknet merkbart. Hun holdt leppene sammenpresset, som hun ville hindre seg selv i å snakke i vei.

– Fisker du?

Hassan brøt inn i samtalen. Kvinnen så vantro på ham.

– Jeg vil at dere skal gå.

– Greit.

Alice reiste seg.

– Vil du ha sitatene opplest før jeg trykker saken, eller?

– Hvilken sak?

– Jeg kommer til å skrive at du ikke kan forklare hvordan du visste om helsetrøyen.

– Det kan du ikke.

Irene Smørås krympet enda mer sammen. Det var som om hun pustet ut alt hun hadde av luft.

– Vær snill og sett deg, hvisket hun.

Irene Smørås reiste seg og gikk bort til en bokhylle som stod inntil den ene veggen. Den var fylt med både bøker og papirer. Under den ene stabelen med løse papirer lå en smarttelefon. Hun rakte den til Alice, og satte seg tungt ned i lenestolen igjen.

– Jeg angrer slik, sa hun.

Alice holdt mobiltelefonen opp. Det var en Sony og den var fremdeles påslått.

– Dette er?

– Ja, den lå ved siden av ham. Må ha falt ut av en lomme eller noe. Jeg kunne aldri…dere må tro meg…han var død da jeg kom. Jeg trodde han var en av dem, at han hadde kjørt seg i hjel.

– Var det du som tok bildet?

– Ja.

Irene Smørås svelget hardt flere ganger.

– Hvorfor?

– Jeg ville være sikker på at dere brydde dere. At dere ville skrive mye.

– Fordi du trodde at det ville hjelpe din egen sak?

– Ja. Jeg vil ha syklistene vekk.

– Så du andre der?

– Nei, ikke jeg. Men…

Irene Smørås holdt litt inne før hun fortsatte.

– Men Doffen knurret.

Alice og Hassan var tause da de kjørte tilbake til BA-redaksjonen. Batteriet på Leif Søviks mobil lyste rødt. De måtte finne strøm før de kunne undersøke den nærmere. Strengt tatt burde de ha levert den rett til politiet.

Det var tomt i redaksjonslokalet. Helgevaktene i redaksjonen måtte være ute på jobb, og det var for tidlig til at det var kommet folk på sporten og i kulturredaksjonen. Alice satte seg ved pulten sin og tok en ny kikk på bildene Hassan hadde tatt fra åstedet. Det var bare to av menneskene ved sperringene hun kunne identifisere.

Hassan kom tilbake med en lader, og plugget i.

– Vi får gi den noen minutter, sa han.

Alice nikket. Hun studerte fortsatt bildene. Det var fem mennesker på dem. Det ene så ut til å være et eldre par. Kvinnen støttet seg til en krykke, og Alice tippet at de bodde like i nærheten. Det var tett med boliger langs hele Bjørnevegen.

– Jeg lurer mest på om hun snakker helt sant, sa Alice.

– Du tenker på hundeeieren?

– Det er ikke første gang folk pynter på sannheten. Ofte kommer innrømmelsene litt etter litt.

– Men hun hadde ikke behøvd å snakke med oss i det hele tatt.

– Drapsmenn gjør gjerne det. De vil være så tett på som mulig.

Hassan trakk på skuldrene.

– Jeg kan vanskelig se henne lure rundt bevæpnet med fiskegøtt. Hun ville vel bare gitt ham en dytt.

Alice bevilget seg en sen frokost mens hun ventet på at mobilen skulle lade. Det billigste ville vært å lage seg noe selv, men hun tvilte på at brødet hun hadde i kjøkkenskuffen fortsatt var spiselig. Innkjøp hadde ikke stått øverst på listen de siste dagene. Bakeriet over gaten var et tryggere valg. Hun hadde fortsatt en halv bagett igjen da Hassan kom ut fra fotorommet. Mobilen hadde ladet seg nesten helt opp. Den var heller ikke låst med noen form for koder.

– Her er bildet du fikk.

Hassan holdt skjermen opp mot Alice. Det var sendt klokken 13:58. Han tastet videre.

– Det er et album merket The Crown Hill, sa han etter noen minutter.

De bøyde seg over skjermen. Det lå 23 bilder i albumet, men ingen Alice reagerte på. Det så ut til å være bilder fra Krohnåsen som viste nabogrenser og utsikt. De var sikkert tatt da byggesaken ble behandlet.

Alice var begynt å angre på at de ikke bare hadde gitt mobilen til politiet da Hassan plystret lavt.

– Hva er det?

– Vent, sa han.

Nyhetsredaktør Janne Nord kom på jobb akkurat da videoen begynte å rulle på PC-skjermen til Alice.

– Hvor har dere fått den fra?

Alice mumlet noe utydelig. De hadde brutt flere regler enn hun orket å tenke på. Filmen var kornet. Det så ut som om det var blitt filmet fra en mobil. Rommet lå i halvmørket, men det var likevel mulig å gjenkjenne de to som laget lyd fra sofaen.

– Vet du når politiet fikk den første meldingen? spurte Janne Nord etterpå.

Alice sjekket. Det kom fire minutter før Irene Smørås sendte henne bildet av den døde. Ikke rart hunden hadde knurret. Morderen måtte ha vært rett i nærheten.

Rekkehuset var gulmalt.Det lå nederst i en rekke av helt like bygg der solen fortsatt ikke hadde nådd helt frem. En personbil med solskjermer med Disneyfigurer stod i innkjørselen. Enten hadde han startet sent, eller så var det kull nummer to han nå bodde sammen med. Mannen var selv i midten av femtiårene.

– Hei!

Det satt en gutt i passasjersetet på bilen. Han hadde vinduet nedrullet og så ut til å være i laveste laget til å sitte fremme.

– Vi skal på fisketur, sa han uoppfordret.

– Hvem er dere?

Alice slapp å svare. Gatedøren gikk opp. Knut Haakonsen bar på en gammeldags kjølebag med store røde blomster på sidene. Han stoppet tvert da han så dem. Hassan løftet kameraet, og tok en serie med bilder. Haakonsen satte kjølebagen ned på trappen.

– Pappa, kom! ropte gutten i bilen.

Det luktet nybakte boller fra kjølebagen. Haakonsen svarte ikke sønnen. Han ventet rolig på at BA-teamet skulle komme frem til ham, kanskje fordi de da ville være utenfor hørevidde for små ører.

– Jeg er ikke på jobb nå, prøvde han kjekt.

Den vanligvis så mørke byråkratstemmen hadde ikke samme kraft som forrige gang. Det var kommet et snev av usikkerhet i den.

– Var det på grunn av en byggesak du var ved Osbanen onsdag? spurte Alice.

Han så litt granskende på henne før han svarte.

– Du kommer vel ikke på døren på en lørdag for å spørre om det?

– Du svarer ikke på telefon.

Haakonsen stakk haken litt frem, og strakte seg etter kjølebagen.

– Vi kan gjøre en avtale over helgen. Nå har jeg en sønn som venter.

– Det er ikke godt nok, svarte Alice.

Haakonsen satte kjølebagen ned igjen. Han minnet om en hund som hadde forsynt seg med kaker fra bordet, og som prøvde å late som ingenting.

– Hvor lenge har du og Karina Totland hatt et forhold? spurte Alice.

– Dere har funnet mobilen, sa han tonløst.

– Ja.

– Det er ikke slik det ser ut. Vi…vi…det var ikke noe…

– Var det derfor hun fikk byggetillatelse?

– Nei! Ikke i det hele tatt. Det var enighet i kommunen om det. Saken var hos Fylkesmannen også, det vet dere.

– Hvorfor var du på Osbanen drapsdagen?

Alice gjentok spørsmålet.

– En byggesak, mumlet han.

– En ny?

– Ja.

– Hvor da?

– Krohnåsen.

– Hvorfor parkerte du da i enden av Bjørnevegen, før gangveien? Det er en omvei.

Haakonsen så resignert fremfor seg. Han svarte ikke på spørsmål.

– Alle vil ha flere boliger, men ingen ønsker endring i eget nabolag, sa han omsider.

– Hvem filmet?

– Jeg, men bare på gøy. Jeg aner ikke hvordan videoen kom på avveie.

– Anropsloggen viser at Søvik ringte deg en time før han døde.

– Han ville aldri ha gitt seg. Han så en mulighet for å stoppe alt, meg og byggingen. Forstår dere? Han ville ødelagt meg helt. Det ville alltid ha heftet en skygge ved meg, hvisket han.

– Pappa!

Gutten i bilen ropte høyere nå. Bak ham ble gatedøren åpnet. En mørkhåret kvinne så vitende på dem. Haakonsen satte seg tungt ned i trappen, med den ene armen over kjølebagen. Kvinnen kom ut på trappen.

– Han filmet dem alle, sa kvinnen.

Haakonsen var rødkantet i øyene da han så opp på konen. Det ene kinnet var også blitt fuktig.

– Du?

Hun bare ristet på hodet, og gikk inn igjen. Gatedøren kneppet nesten umerkelig i lås etter henne.

Alice gikk noen skritt tilbake. I øyekroken så hun at Hassan også fjernet seg. Det var ikke deres sak å ringe politiet. Det fikk han gjøre selv hvis da ikke politiet kom ham i forkjøpet. Han hadde hatt tid nok på å forberede en forklaring. Hun så på klokken på mobilen. Det var over en time siden hun hadde levert den inn på sentralvakten. Det kunne være at politiet allerede hadde funnet videoen.

– Det er visst noe i at bak enhver mann…

– Tja, en sterk kvinne ville vel bare forlangt at han sluttet å treffe den andre, repliserte Alice.

Hassan skulle akkurat til å kjøre vekk da han så blålys i sladrespeilet. Han slukket motoren og kastet seg mot baksetet etter kameraet. Det fikk ikke hjelpe at bilen stod halvveis oppe på fortauet. Disse bildene var verdt en bot.