Gapestokk til topps

Det er et eventyr! I dag gikk Gapestokk helt til topps på Storytel. Også Jentene fra balletten er blant de ti bøkene det blir lyttet mest til denne uken.

Det er kanskje ikke helt uventet at det er krim fra Bergen som dominerer topplisten ved inngangen til påske. For ikke bare er fenomenet påskekrim ganske så helnorsk. Det er også en bergensk oppfinnelse.

Det hele begynte for 96 år siden, nærmere bestemt lørdag 24. mars 1923. Da våknet folk til følgende tekst på forsiden av Aftenposten: «Bergenstoget plyndret inat». Folk flest oppfattet teksten som en overskrift. Engstelige pårørende kontaktet NSB for å få vite mer. Det folk ikke la merke til var at det under teksten stod: «Pris 2 kroner, Gyldendal». For det var ikke en nyhet de leste, men en bokannonse. Vår aller første påskekrim.

Bak stuntet stod tre bergensere, to forfattere og en forlagsmann. Påskekrimmen var skrevet under psedonymet Johathan Jerv, som skjulte de to forfatterne Nordahl Grieg og Nils Lie. Og selv om de ikke hadde plyndret bergenstoget annet enn litterært, så hadde de gjort et kupp. Boken solgte 7000 eksemplarer de første ti dagene.  Det ville også i dag vært svært gode salgstall.

Og vi har fortsatt å lese påskekrim. Hvorfor nordmenn er så mye mer sugne på krim i påsken enn folk i andre land, er det mange meninger om. En teori er at det har sammenheng med at vi også er født en ski på beina, og at mange er på fjellet i påsken. Du skal ikke langt tilbake i tid før det ikke var vanlig med firhjulstrekkere og brøytede vegger inn til hyttedøren. Folk gikk på ski, ofte langt, for å nå frem til hytten. Og da var det bedre å pakke noen lette krimlefser som ikke var innbundet i sekken, fremfor ordentlig bøker med stive permer, som jo var mye tyngre.

Selv bidrar jeg med påskekrim både på papir og på lyd. Jentene fra balletten og Gapestokk kan kjøpes som pocket i din lokale bokhandler, eller lyttes til gjennom Storytel. Skuespiller Lykke Kristine Moen gjør en fantastisk jobb som innleser. Den tredje boken i serien om BA-journalist Alice Bratt kommer på Storytel i mai, men er tilgjengelig både som innbundet bok og som pocket.

Men det er ikke bare oppdiktede historier jeg bidrar med. Jeg har også en helt ny podcastserie på Storytel: Drapsmysterier. Serien er på seks episoder, og omhandler virkelige drapssaker. Innleser er Lasse Lindtner. Den eldste saken er fra 1850-tallet. Historien til Guldbrand Eriksen Mørstad er like spektakulær som stortingsløvene han hugget.

Det samme kan sies om dramaet i Sunnfjord i 1986. Et ektepar var forsvunnet, antatt drept og dumpet i Vilnesfjorden som noen steder er over 300 meter dyp. For politiet ville det vært adskillig enklere å lete etter en nål i en høystakk. Spørsmålet i denne saken er om den velkjente lensmannen Harald Andersen virkelig vil klare det umulige.

De fire andre sakene i podcast-serien er Schnitler-saken, Hollekim-saken, Siren-saken og Hetle-saken. Den siste saken er et av Norges aller verste justismord. Eller som forfatter Hans Seland en gang skrev: Noregs raraste rettssak.

Serien tar utgangspunkt i dokumentaren Drapsmysterier fra bergensområdet og en artikkelserie jeg skrev i Bergensavisen, men episodene på Storytel er skrevet eksklusivt for Storytel og inneholder mye ny informasjon.

Dokumentaren Drapsmysterier fra bergensområdet ble trykket i nytt opplag i 2017 og kan kjøpes i bokhandelen, fra Kakapo forlag eller direkte fra meg.

Jeg ønsker alle lyttere og lesere en god påske!

Finsk interesse for bergensmysterier

Saken om Isdalskvinnen slutter aldri å fascinere. True crime appeller kanskje spesielt til unge mennesker. Finske Teemu fra Turku som her har intervjuet Monika N. Yndestad har lest Drapsmysterier ved hjelp av begrensede svensk-kunnskaper og google translate. 

Fantastisk at bergenshistoriene når så vidt!

Intervjuet kan leses på nettsiden Mysteries, Crimes, Curiosities:

https://mysteriescrimescuriosities.com/2018/11/27/interview-with-monika-nordland-yndestad/

 

Isdalskvinnens mange ansikter

Noen drapssaker løses kun i fantasien. Mysteriet i Isdalen i Bergen er et av dem. I dag er det 48 år siden Isdalskvinnen sjekket ut av Hotel Hordaheimen.

Av Monika N. Yndestad

Så langt har mysteriet resultert i fire romaner, og to tegneserieromaner. Den siste utgitt på Bodini i høst. I forfatter og tidligere journalist Finn Bjørn Tønders Utide er Isdalskvinnen en jødisk flyktning. Det kan ikke utelukkes at det også er løsningen på det virkelige mysteriet.

Finn Bjørn Tønder

– Jeg er født og oppvokst i Bergen og var tolv år da Isdalskvinnen ble funnet. For meg ble dette en spennende historie som aldri slapp helt taket i meg. Saken hang i meg da jeg begynte som journalist, og jeg begynte å grave. Det resulterte i ny etterforskning, sier forfatter Finn Bjørn Tønder.

Den nye etterforskningen fører ikke til oppklaring av gåten. Journalisten Tønder graver videre.

– I Utide stiller tidligere politimester Oscar Hordnes, som i boken er dement, spørsmål vet om hun ikke var fra Møhlenpris. Den løsningen jeg presenterer i roman, er den løsningen jeg også fant som journalist, men som ikke kunne bevises, sier Tønder.

Isdalskvinnen sjekket ut fra Hotel Hordaheimen 23. november 1970. Tegning: Gro Vik. (Fra Drapsmysterier i Bergensområdett)

For hva er det egentlig som skjer i Bergen høsten 1970? Det er ikke mange turister i Bergen på denne årstiden, og de få som kommer blir lagt merke til. En av dem er en mørkhåret kvinne med brune øyne og søreuropeiske trekk. Kvinnen har smal midje og brede hofter. Et kjennetegn er markert mellomrom mellom fortennene. Hun kan være rundt tretti år og hun varierer frisyren med flere ulike parykker. Isdalskvinnen bor på flere hoteller i Bergen, og hun reiser under flere ulike identiteter. På Hotel Neptun oppgir hun å være Alexia fra Belgia. På Hotel Rosenkrantz oppgir hun også å være belgisk, men nå heter hun Elisabeth.

Isdalskvinnens siste kjente oppholdssted i Bergen er Hotel Hordaheimen. Isdalskvinnen er ikke fornøyd med det første rommet hun blir tilbudt, og ber om å få et større da hun sjekker inn torsdag 19. november. Stuepikene synes hun lukter eiendommelig. Parfymen minner om duften av østeuropere på gruppereise.

Tidlig om morgenen mandag 23. november spør hun i resepsjonen etter nærmeste bank. Etterpå sjekker hun ut, og hun ber om at det bestilles drosje. Fra hotellet drar hun til jernbanestasjonen, der hun setter to kofferter inn på oppbevaringen.

Søndag samme uke går en far og døtrene hans tur i Isdalen. Søndagsturen ender i det som blir kalt Dødsdalen. Navnet stammer fra en ulykke tidlig på 1900-tallet, da en gruppe skiløpere tok feil av veien i tåkehavet på Ulriken og stupte i døden.

Denne gang er det ingen skiløpere som blir funnet, men en kvinne. Hun ligger med armene i bokserstilling sterkt forbrent på restene av et bål. Den døde kroppen bærer preg av å ha vært utsatt for kortvarig, men intens varme. Alt hår på hodet er brent, bare restene av en hestehale holdt sammen av en lyseblå hårsløyfe, er igjen. Klærne er det også bare rester av.

Ved siden av den døde står det to hvite vannflasker, en kvartflaske med Kloster-likør og en smeltet hvit plastkopp. Åstedsgranskere finner også rester av et Norgesglass med bensin, og under den døde ligger det opptenningspapir.

Ved siden av liket ligger det en herreklokke av merket Solo. Urverket har stoppet på tiden 12.32. Tidspunktet stemmer med når en oppsynsmann mener å ha sett røyk i Isdalen. Politiet konkluderer med at hun døde den samme mandagen hun sjekket ut av hotellet.

Politiet slår full drapsalarm. Isdalskvinnen etterlyses også internasjonalt. Koffertene hun har plassert på jernbanestasjonen blir nøye undersøkt. Klærne er for det meste både praktiske og rimelige, og laget av ull. Det eneste oppsiktsvekkende er at alle identitetsmerker er omhyggelig klippet av. I koffertene finner politiet skillemynt fra flere europeiske land. Det viser seg at Isdalskvinnen har reist rundt under åtte forskjellige identiteter. Det blir også funnet en notatblokk med en mystisk rekke av tall og bokstaver i bagasjen, som politiet mener er en kode for reiseruten.

Den endelige obduksjonen er klar fem uker senere. Det blir funnet litt alkohol i blodet, og i magesekken er det tolv uoppløste sovepiller av typen Fenemal, som ikke blir solgt i Norge. Trolig hadde Isdalskvinnen inntatt mellom 50 og 70 sovepiller. Dosen er dødelig. Dødsårsaken er en blanding av forgiftning av sovepiller og kulloksid og forbrenning. Rettsmedisineren mener at Isdalskvinnen kan ha begått selvmord.

Isdalskvinnen ble begravet på Møllendal gravplass. (Bilde fra Drapsmysterier i Bergensområdet)

Kort etter kommer politiet til samme konklusjon. De henlegger saken som selvmord, og jobber kun videre med kvinnens identitet og gjøremål. I februar 1971 blir Isdalskvinnen begravet på Møllendal gravplass. Kisten bæres av politifolk. Seremonien ledes for sikkerhets skyld av en katolsk prest. Kvinnen ingen vet hvem er blir lagt i en umerket grav. Politiet tar bilder av seremonien, og lager et album det er meningen å gi familien hennes. Men som ingen noen gang spør etter.

For Isdalskvinnen blir aldri meldt savnet. Fortsatt er det ingen som vet hvem hun er eller hva hun gjorde i Bergen. Fortsatt er mysteriet det samme som for snart 50 år siden. Senest i vår ble det utgitt en dokumentar om Isdalskvinnen. Forfatter Dennis Askes teori er at hun var prostituert.

Krimforfatterne har helt andre teorier. Den første som utga krimbok om Isdalskvinnen var Tore Osland, sønnen til hovedetterforskeren av saken. I Isdalskvinnen: Operasjon Isotopsy konkluderer han med at hun var en spion som ble drept. I 2015 kom romanen Bålet av Pål Gerhard Olsen. Der dikter han opp det han mener er en troverdig forklaring på mysteriet, og hans sannhet er at det dreier seg om sykelig sjalusi og forkvalket kjærlighet,

7 Fjell (Varg Veum): De dødes dal – tegneseriebok (2004)

Forfatter Gunnar Staalesen har latt seg inspirere av mysteriet rundt Isdalskvinnen ved flere anledninger. Det er Isdalskvinnen som er rammehistorien i to av bøkene i tegneserien 7 fjell. I siste bind av Bergenstriologien: 1999 Aftensang bruker han også det uløste mysteriet. I den boken er Isdalskvinnen en israelsk agent på jakt etter gamle nazister. Han legger ikke skjul på at mysteriet fascinerer.

– I dag er nok Isdalskvinnen bare et begrep for mange, men det er et veldig uoppklart mysterium. Hovedspørsmålet er om var det selvmord eller drap? Og hvem var hun? Hvorfor var hun i Bergen? Og ikke minst; hvorfor var hun i Isdalen på det tidspunktet, sier forfatter Gunnar Staalesen.

Stedet hun ble funnet ligger rundt fem kilometer fra jernbanestasjonen og er ganske utilgjengelig. Et ganske ugjestmild fjellside for en turist i november måned. Staalesen tviler på at hun døde da politiet tror.

– Det er dessuten en veldig knapp kort tidsramme fra hun sjekket ut fra hotellet og frem til oppsynsmannen så røyk. Og hvordan kan hun ha gått inn i Isdalen uten at noen så henne? spør Staalesen.

Gunnar Staalesen (Foto: Helge Skodvin)

Forfatteren tror ikke saken noen gang vil bli oppklart.

– Det er så lenge siden at de fleste involverte nok er døde, så hvis de ikke har etterlatt seg et dokument som oppklarer saken, så vil vi nok aldri få vite sannheten. Da er det mer sannsynlig at hun blir identifisert. NRK har DNA-materialet hennes. Da er det mulig å finne slektninger som kan vite at en kvinne i familien forsvant i 1970, sier Staalesen.

Men det er ikke sikkert. Det at Isdalskvinnen aldri er blitt meldt savnet er også et ubesvart spørsmål.

– Hun kan ha vært et isolert menneske. Eller så ville ikke familien vite av henne, sier Staalesen.

Igjen spørsmål. Igjen mangel på svar. De få spørsmålene som kan besvares leder gjerne til andre spørsmål.

– Noen vet, eller visste. Det er jeg overbevist om, sier Finn Bjørn Tønder.

• • •

Gunnar Staalesen oppklarer mysteriet i Aftensang.

Finn Bjørn Tønder oppklarer mysteriet i Utide

Isdalskvinnen er en av 25 saker som er omtalt i boken Drapsmysterier fra Bergensområdet av Monika N. Yndestad