Krim fra virkeligheten

Som nedlastbare lydbøker presenterer Cappelen Damm en serie på 6 episoder med handling fra norsk rettshistorie, skrevet av Monika N. Yndestad. Lasse Lindtner leser.

Serien utkommer i 2019.

 

Titler:

Løvemannen – Drapsmannen som bygget Stortingsløvene 1856

Narrespillet – Siren-saken 1986

Bergens mest forhatte mann – Schnitler-saken 1962

På dypt vann – Drapene i Askvoll 1986

Dømt av bygdedyret – Hetlesaken 1906

Oppgjørets time – Hollekim-saken 1958

Kilde: Cappelen Damm 


 

Ikke alltid blodig alvor

Krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner hever ikke alltid kniven. I hennes krimserie om privatdetektiv Oliva Henriksen er humor og prosecco et viktigere våpen.

Av Monika N. Yndestad

LeneLKjørner

Lene Lauritsen Kjølner foretrekker latter fremfor kniv.

Høyt henger de fra 2014 er den første boken i serien om Oliva, som Lene selv betegner som en etter hvert svært så god venninne. Senere er det kommet fire bøker til, og hun skriver fortsatt. Manuset til Olivia 6, Sort gryte, er ferdigskrevet. Snart er også førsteutkastet til Oliva 7 klart.

– Olivia opererer i barndomsparadiset mitt i skjærgården utenfor Nøtterøy. At hun ble diplomatfrue skyldes nok at jeg selv har reist mye. For Olivia er en blanding av venninner og meg selv, som igjen har fått litt mer krydder. Jeg har det kjempegøy i selskap med henne, og historien hennes er på ingen måte ferdigfortalt. Jeg har lenge tenkt at det skal bli ti bøker om henne, men det kan også bli tolv. Jeg har i alle fall nok av ideer.

Med Olivia-serien har Lene skapt sin egen sjanger. Hun skyter ikke. Hun ler.

– For meg er det helt naturlig å bruke humor i det jeg skriver. Hvorfor skulle ikke en privatdetektiv ha humoristisk sans? Eller være en forholdsvis vanlig dame som bruker selvironi for å overleve? Det er viktig for meg at Oliva ikke har noen traumer eller er alkoholiker. Hun er glad i vin, men hun har full kontroll, sier Lene.

Forfatteren tåler ikke blod.

– Jeg kan ikke fordra blod. Jeg har faktisk besvimt hos legen etter en blodprøve og jeg er en slik som blir uvel av å høre hjerteslag. Visst er det tåpelig, og det betyr ikke at jeg ikke tåler smerte. Jeg fødte faktisk min yngste sønn hjemme og det kunne jeg ha gjort igjen hvis jeg var noen år yngre, sier Lene.

Det går heller ikke inflasjon i antall lik i bøkene hennes.

– Nei, jeg begrenser meg til et lik per bok og ofrene blir tatt av dage på ganske renslige måter. I første bok er det en advokat som henger, men bortsett fra noen feite marker, så er det ikke mye gørr. Det er ingen innvoller eller hjernemasse som flyter rundt. Og i den siste boken ligger det en mann ganske så stillferdig midt i en kornsirkel. Litt blod er det riktignok, men ingen motbydelige detaljer. For jeg har ikke sansen for utbroderinger av for eksempel en obduksjon, eller hvordan du stikker ut øynene på folk. Slikt gir ikke meg noen ting, og tilbakemeldinger fra lesere som «Endelig en bok som ikke drukner i blod!» eller «Jeg lo høyt flere ganger!» viser at jeg ikke er alene om det. Leserne mine er tydelig på at de gjerne vil ha mer prosecco, sier Lene.

Selv er hun inspirert av forfattere som Agatha Christie, Jules Verne og Alexandre Dumas. Etter Donald, da.

– Og jeg digger Håkan Nesser, han skriver fantastisk og er i tillegg en hyggelig mann. De er også mange norske som står høyt i kurs, men når ingen er nevnt er heller ingen glemt.

Lene finner persongalleriet overalt. På toget, på kafé, på et kulturarrangement. Og i politikken, hvor hun også er aktiv.

– Jeg tviler likevel på at noen kjenner seg igjen, ikke annet enn trekk ved seg selv. For jeg er nøye med å forkle dem. Men jeg tok livet av en SV-politiker i Hvorfor spurte de ikke Evensen? og det var ren terapi. Noen tror de vet hvem, men karakteren er et sammensurium av mange politikere. For jeg er ikke slem, i alle fall ikke så ofte.

Neste ut i serien om Olivia er pocketen til Ingen til bords, som kom som innbundet i fjor sommer. Den er i salg fra 10. januar.

– Utgivelsen er blitt utsatt på grunn av forlagsomstendigheter. Veldig moro at den endelig kommer ut, sier Lene Lauritsen Kjølner.

President i Rivertonklubben, krimforfatter Tom Egeland, ser gjerne flere sjangeroverskridelser innenfor krim.

– Et av problemene med norsk krim, er at mye er likt. Å utfordre sjangerkonvensjonene og skape sine helt unike litterære universer, er strålende. Å skrive krim med glimt i øyet, kan nok være en utfordring fordi drap og latter i utgangspunktet ikke hører sammen. Likevel kan kombinasjonen være svært så vellykket hvis den bare håndteres riktig. I USA har for eksempel Cart Hiaasen slått seg opp som suksessrik forfatter av «humorous crime». Her hjemme er Knut Nærum og Lene Lauritsen Kjølner gode eksempler på forfattere som har klart å utnytte krimformatet til å skrive bøker jeg vil kalle lekne. Både Knut og Lene har jo dessuten evnet å lage boktitler som er en litterær sjangerlek. Titler som Døde menn går på skiog Hvorfor spurte de ikke Evensen?er i seg selv små perler for kjennere av historisk krim, sier Tom Egeland.

Det er rundt 150 medlemmer i Rivertonklubben.

– Vi har ingen oversikt over hvordan alle disse ulike stemmene fordeler seg på krimmens mange undersjangere – her er vel det meste representert: klassisk krim, historisk krim, finanskrim, journalistkrim, police procedurals, advokatkrim og slik kan jeg fortsette og fortsette. Mange krimforfattere skriver jo med innslag av glimt i øyet og humor, men uten at jeg derved vil rubisere bøkene deres som «humoristisk krim».

Tom Egeland debuterte selv i 1988, og begynte å gi ut bøker om arkeologen Bjørn Beltø på 2000-tallet. Så langt er det kommet åtte bøker om Beltø.

– I løpet av denne tiden har krimlitteraturen både nasjonalt og internasjonalt utviklet seg i ulike undersjanger-retninger. Det virker som krim blir mer og mer spesialisert, og at forfatterne kanskje velger seg ulike typer universer. Gjennom 1980- og 1990-tallet har jo også kvinnelige krimforfattere markert seg med styrke i denne ellers svært så mannsdominerte sjangeren, sier Tom Egeland.

Humor eller blod. Eller noe annet. Rivertonpresidenten er tydelig på hva en god krimbok må inneholde:
– Et godt språk og gode litterære figurer og et kløktig mysterium.

Lene Lauritzen Kjølners bøker

 

 

Isdalskvinnens mange ansikter

Noen drapssaker løses kun i fantasien. Mysteriet i Isdalen i Bergen er et av dem. I dag er det 48 år siden Isdalskvinnen sjekket ut av Hotel Hordaheimen.

Av Monika N. Yndestad

Så langt har mysteriet resultert i fire romaner, og to tegneserieromaner. Den siste utgitt på Bodini i høst. I forfatter og tidligere journalist Finn Bjørn Tønders Utide er Isdalskvinnen en jødisk flyktning. Det kan ikke utelukkes at det også er løsningen på det virkelige mysteriet.

Finn Bjørn Tønder

– Jeg er født og oppvokst i Bergen og var tolv år da Isdalskvinnen ble funnet. For meg ble dette en spennende historie som aldri slapp helt taket i meg. Saken hang i meg da jeg begynte som journalist, og jeg begynte å grave. Det resulterte i ny etterforskning, sier forfatter Finn Bjørn Tønder.

Den nye etterforskningen fører ikke til oppklaring av gåten. Journalisten Tønder graver videre.

– I Utide stiller tidligere politimester Oscar Hordnes, som i boken er dement, spørsmål vet om hun ikke var fra Møhlenpris. Den løsningen jeg presenterer i roman, er den løsningen jeg også fant som journalist, men som ikke kunne bevises, sier Tønder.

Isdalskvinnen sjekket ut fra Hotel Hordaheimen 23. november 1970. Tegning: Gro Vik. (Fra Drapsmysterier i Bergensområdett)

For hva er det egentlig som skjer i Bergen høsten 1970? Det er ikke mange turister i Bergen på denne årstiden, og de få som kommer blir lagt merke til. En av dem er en mørkhåret kvinne med brune øyne og søreuropeiske trekk. Kvinnen har smal midje og brede hofter. Et kjennetegn er markert mellomrom mellom fortennene. Hun kan være rundt tretti år og hun varierer frisyren med flere ulike parykker. Isdalskvinnen bor på flere hoteller i Bergen, og hun reiser under flere ulike identiteter. På Hotel Neptun oppgir hun å være Alexia fra Belgia. På Hotel Rosenkrantz oppgir hun også å være belgisk, men nå heter hun Elisabeth.

Isdalskvinnens siste kjente oppholdssted i Bergen er Hotel Hordaheimen. Isdalskvinnen er ikke fornøyd med det første rommet hun blir tilbudt, og ber om å få et større da hun sjekker inn torsdag 19. november. Stuepikene synes hun lukter eiendommelig. Parfymen minner om duften av østeuropere på gruppereise.

Tidlig om morgenen mandag 23. november spør hun i resepsjonen etter nærmeste bank. Etterpå sjekker hun ut, og hun ber om at det bestilles drosje. Fra hotellet drar hun til jernbanestasjonen, der hun setter to kofferter inn på oppbevaringen.

Søndag samme uke går en far og døtrene hans tur i Isdalen. Søndagsturen ender i det som blir kalt Dødsdalen. Navnet stammer fra en ulykke tidlig på 1900-tallet, da en gruppe skiløpere tok feil av veien i tåkehavet på Ulriken og stupte i døden.

Denne gang er det ingen skiløpere som blir funnet, men en kvinne. Hun ligger med armene i bokserstilling sterkt forbrent på restene av et bål. Den døde kroppen bærer preg av å ha vært utsatt for kortvarig, men intens varme. Alt hår på hodet er brent, bare restene av en hestehale holdt sammen av en lyseblå hårsløyfe, er igjen. Klærne er det også bare rester av.

Ved siden av den døde står det to hvite vannflasker, en kvartflaske med Kloster-likør og en smeltet hvit plastkopp. Åstedsgranskere finner også rester av et Norgesglass med bensin, og under den døde ligger det opptenningspapir.

Ved siden av liket ligger det en herreklokke av merket Solo. Urverket har stoppet på tiden 12.32. Tidspunktet stemmer med når en oppsynsmann mener å ha sett røyk i Isdalen. Politiet konkluderer med at hun døde den samme mandagen hun sjekket ut av hotellet.

Politiet slår full drapsalarm. Isdalskvinnen etterlyses også internasjonalt. Koffertene hun har plassert på jernbanestasjonen blir nøye undersøkt. Klærne er for det meste både praktiske og rimelige, og laget av ull. Det eneste oppsiktsvekkende er at alle identitetsmerker er omhyggelig klippet av. I koffertene finner politiet skillemynt fra flere europeiske land. Det viser seg at Isdalskvinnen har reist rundt under åtte forskjellige identiteter. Det blir også funnet en notatblokk med en mystisk rekke av tall og bokstaver i bagasjen, som politiet mener er en kode for reiseruten.

Den endelige obduksjonen er klar fem uker senere. Det blir funnet litt alkohol i blodet, og i magesekken er det tolv uoppløste sovepiller av typen Fenemal, som ikke blir solgt i Norge. Trolig hadde Isdalskvinnen inntatt mellom 50 og 70 sovepiller. Dosen er dødelig. Dødsårsaken er en blanding av forgiftning av sovepiller og kulloksid og forbrenning. Rettsmedisineren mener at Isdalskvinnen kan ha begått selvmord.

Isdalskvinnen ble begravet på Møllendal gravplass. (Bilde fra Drapsmysterier i Bergensområdet)

Kort etter kommer politiet til samme konklusjon. De henlegger saken som selvmord, og jobber kun videre med kvinnens identitet og gjøremål. I februar 1971 blir Isdalskvinnen begravet på Møllendal gravplass. Kisten bæres av politifolk. Seremonien ledes for sikkerhets skyld av en katolsk prest. Kvinnen ingen vet hvem er blir lagt i en umerket grav. Politiet tar bilder av seremonien, og lager et album det er meningen å gi familien hennes. Men som ingen noen gang spør etter.

For Isdalskvinnen blir aldri meldt savnet. Fortsatt er det ingen som vet hvem hun er eller hva hun gjorde i Bergen. Fortsatt er mysteriet det samme som for snart 50 år siden. Senest i vår ble det utgitt en dokumentar om Isdalskvinnen. Forfatter Dennis Askes teori er at hun var prostituert.

Krimforfatterne har helt andre teorier. Den første som utga krimbok om Isdalskvinnen var Tore Osland, sønnen til hovedetterforskeren av saken. I Isdalskvinnen: Operasjon Isotopsy konkluderer han med at hun var en spion som ble drept. I 2015 kom romanen Bålet av Pål Gerhard Olsen. Der dikter han opp det han mener er en troverdig forklaring på mysteriet, og hans sannhet er at det dreier seg om sykelig sjalusi og forkvalket kjærlighet,

7 Fjell (Varg Veum): De dødes dal – tegneseriebok (2004)

Forfatter Gunnar Staalesen har latt seg inspirere av mysteriet rundt Isdalskvinnen ved flere anledninger. Det er Isdalskvinnen som er rammehistorien i to av bøkene i tegneserien 7 fjell. I siste bind av Bergenstriologien: 1999 Aftensang bruker han også det uløste mysteriet. I den boken er Isdalskvinnen en israelsk agent på jakt etter gamle nazister. Han legger ikke skjul på at mysteriet fascinerer.

– I dag er nok Isdalskvinnen bare et begrep for mange, men det er et veldig uoppklart mysterium. Hovedspørsmålet er om var det selvmord eller drap? Og hvem var hun? Hvorfor var hun i Bergen? Og ikke minst; hvorfor var hun i Isdalen på det tidspunktet, sier forfatter Gunnar Staalesen.

Stedet hun ble funnet ligger rundt fem kilometer fra jernbanestasjonen og er ganske utilgjengelig. Et ganske ugjestmild fjellside for en turist i november måned. Staalesen tviler på at hun døde da politiet tror.

– Det er dessuten en veldig knapp kort tidsramme fra hun sjekket ut fra hotellet og frem til oppsynsmannen så røyk. Og hvordan kan hun ha gått inn i Isdalen uten at noen så henne? spør Staalesen.

Gunnar Staalesen (Foto: Helge Skodvin)

Forfatteren tror ikke saken noen gang vil bli oppklart.

– Det er så lenge siden at de fleste involverte nok er døde, så hvis de ikke har etterlatt seg et dokument som oppklarer saken, så vil vi nok aldri få vite sannheten. Da er det mer sannsynlig at hun blir identifisert. NRK har DNA-materialet hennes. Da er det mulig å finne slektninger som kan vite at en kvinne i familien forsvant i 1970, sier Staalesen.

Men det er ikke sikkert. Det at Isdalskvinnen aldri er blitt meldt savnet er også et ubesvart spørsmål.

– Hun kan ha vært et isolert menneske. Eller så ville ikke familien vite av henne, sier Staalesen.

Igjen spørsmål. Igjen mangel på svar. De få spørsmålene som kan besvares leder gjerne til andre spørsmål.

– Noen vet, eller visste. Det er jeg overbevist om, sier Finn Bjørn Tønder.

• • •

Gunnar Staalesen oppklarer mysteriet i Aftensang.

Finn Bjørn Tønder oppklarer mysteriet i Utide

Isdalskvinnen er en av 25 saker som er omtalt i boken Drapsmysterier fra Bergensområdet av Monika N. Yndestad