Med Ole Bull på laget

Krimhelten Alice Bratt har fått Ole Bull med på laget på det nye omslaget av Jentene fra balletten.

Alle tre bøkene om krimjournalist Alice Bratt er nå kommet i pocket

Den karakteristiske villaen med løkkuppeltårn, som Ole Bull fikk bygget i årene 1872-1873 ligger på øyen Lysøen i Lysefjorden i Os kommune. Øyen er på 700 mål, og det er bygget et nett av gangstier over øyen som har et utsiktstårn på sitt høyeste punkt som er 72 meter over havet. Gangstiene ble i sin tid dekket med selvlysende skjellsand fordi Ole Bull ikke ville at noen skulle tråkke utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten, som ble utgitt for første gang i 2012, er det selvsagt noen som klarer å tråkke utenfor den smale sti. Jentene fra balletten er den første krimboken i serien om BA-journalist Alice Bratt, og er nå reutgitt i pocket av mitt nye forlag, Cappelen Damm. Jentene fra balletten handler ikke om tåspisser og dans, men om unge jenter som er i ferd med å ødelegge seg selv uten at noen skjønner hvorfor. Og for boken femten år gamle Mina er det altså på Lysøen det starter, utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten vant Maurits Hansen-prisen for årets beste krimdebut da den ble utgitt.

For krimjournalist Alice Bratt i BA var historien om Mina bare begynnelsen. Jentene fra balletten er ikke den eneste i serien om Alice som nå er kommet i pocket. Den får følge av Gapestokk fra 2014 og Graven fra 2018.

Gapestokk er det Alice selv som får kjørt seg. Alice vinner deg høythengende presseprisen Gullparaplyen for en sak om fyllekjøring. Bare noen timer senere blir hun selv funnet overstadig beruset bak rattet på sin egen bil. Fra fyllearresten til gapestokken er veien kort. Alice selv husker ingenting.

Gullparaplyen eksisterer også i virkeligheten. Den er en årlig pressepris som utdeles av Bergen journalistlag. Litt artig at jeg selv sitter i juryen i år, samme år som Gapestokk blir reutgitt.

Graven ble utgitt i innbundet format i februar 2018. Den er også endelig i pocket, som den foreløpig siste i serien om Alice Bratt. Men du skal være trygg på at Alices historie ikke er ferdigfortalt.

I første del av Graven møter leserne en ung Alice Bratt som prøver seg som frilanser i BA. Året er 1993,  og noe av det første som skjer er at femten år gamle Pia forsvinner på uforklarlig vis.

Sytten år senere snubler Alice over levningene av et menneske da en sprengningsulykke blåser opp døren til et gammelt tilfluktsrom på Knappenfjellet i Bergen. Utenfor tilfluktsrommet har noen tent gravlys. Er det Pia som er funnet? Hvem har i tilfelle visst om henne i alle disse årene?

Bøkene om Alice Bratt er også tilgjengelig som ebøker og lydbøker.

https://www.tanum.no/tanum/search/search.action?query=Jentene+fra+balletten%2C+Monika+N.+Yndestad

Novelle: Død manns bilde

Novellen Død manns bilde om krimjournalist Alice Bratt, ble skrevet for BA i 2013, og publisert i påsken samme år. Den gjengis her i sin helhet.

 

Død manns bilde

av Monika N. Yndestad

Ingen hadde spissere paraplyer enn damene som skulle kjøpe fiskekaker hos Søstrene Hagelin. Krimjournalist Alice Bratt ble dyttet nok et hakk lengre bak i køen da det pep i telefonen.

Hun tok  telefonen opp fra jakkelommen samtidig som hun voktet plassen i køen. Alice burde ha visst bedre enn å stille seg i en av byens mest populære matkøer en onsdag ettermiddag. På blokken lå det notater til flere artikler som måtte skrives ut, og hun ville ikke klare det uten å jobbe overtid igjen. Meldingen kom fra et nummer hun ikke kjente. Hun åpnet den. Ved første øyekast så det ut til å være et portrettbilde uten tekst. Alice skjøv håret vekk fra ansiktet, forstørret bildet og glemte alle ønsker om fiskekaker. Det var en død manns ansikt som møtte henne.

– Hva?

Noe spisst stakk henne i ryggen. Alice snudde seg iltert. Kvinnen som stod bak henne i køen hadde sammenpressede lepper som pekte nedover. Hun nikket mot disken.

– Glem det, mumlet Alice.

Hun presset seg gjennom køen mot utgangsdøren. Damene fikk bare lure på hvorfor hun styrtet ut da det endelig var blitt hennes tur. Hvis de som hadde best tid ikke hadde sneket i køen,ville hun for lengst ha fått seg mat.

Alice krysset Strandgaten og småløp mot inngangen til BA. Da hun endelig fant nøkkelkortet, gikk heisen opp inne i gangen. Fotografen Hassan Mouri hastet mot henne. Rett bak fulgte en journaliststudent.

– Sykkelulykke. Osbanetraséen, sa han uoppfordret.

– Jeg tar den, svarte Alice.

Hassan så spørrende på henne.  Alice rakte ham mobilen sin.

– Shit, sa Hassan.

Mannen på bildet hadde et av byens mest kjente ansikter. Han var kledd i hvit helsetrøye, og det lå en sykkelhjelm ved siden av kroppen hans. Alice trodde ikke på tilfeldigheter. Nå måtte de bare bli kvitt studenten som stod litt forsagt ved utgangsdøren.

– Det kom et tips. Jeg var allerede på saken, sa Alice så hyggelig hun klarte.

Det var flere grunner til at hun ikke ville ha studenten i bilen. Da kunne hun ikke snakke fritt med Hassan. Hun måtte også jobbe underveis for å finne ut hva i helvete som foregikk.

De stod lange minutter i ettermiddagskøene som okkuperte sentrumsgatene,før de endelig kom seg i retning Fana. Flere utrykningskjøretøy passerte. Hassan klødde etter å følge rett etter den, men det var en øvelse fotografer hadde gjort før ham. Saken var sjelden stor nok til at den forsvarte boten som fulgte. Alice skjønte hva han tenkte. Denne kunne være det.

Hun dro presseblokken opp av lommen, og søkte opp nummeret meldingen var sendt fra.

– Det er hans egen telefon, sa hun.

– Men han er død.

– Ja.

Hassan skrudde opp lyden på politiradioen som stod i askebegeret i midtkonsollen. Det skrapte høyt i den. Alice ba ham skru ned mens hun ringte operasjonsleder.

– Hva vet du om sykkelulykken? spurte hun politimannen som svarte.

– Den i Fana?

– Er det flere?

– Ja, det har vært en mindre ulykke på Danmarksplass også. En syklist kjørte på en fotgjenger, men det gikk visst bra med begge to. Mulig det kommer en anmeldelse fra fotgjengeren.

– Hva kan du si om den i Fana?

– Bare at det har skjedd et dødsfall. Jeg vet ikke stort mer. Teknikere er på vei.

– Er det mistanke om noe kriminelt?

– Ikke slik jeg ser det. Det ser ut som en sykkelvelt med tragisk utgang. Avdøde ble funnet i en skråning ned mot Apeltunvannet. Det ser ut som han kom syklende i retning Krohnåsen. Ulykken skjedde like etter gangbroen.

– Var han sammen med flere?

– Jeg har ikke sagt noe om kjønn.

– Jeg mener syklisten.

Alice forbannet seg selv lydløst. Men glippen var ikke verre enn at den lot seg reparere. Det lå til bergensdialekten å kalle ukjente for han.

– Du forstår hva jeg mener.

– Jeg har ikke opplysninger om at de var flere som syklet sammen. Den forulykkede ble funnet av en fra kommunen.

– Hvem da?

– En som var på stedet på grunn av en byggesak.

– Så han hva som skjedde?

– Nei, etter det jeg har fått opplyst, kom han til etterpå.

– Vet dere hvem syklisten er?

– Ja, men de pårørende er ikke varslet.

Alice takket og la på. Hun bet seg i underleppen. Døde menn sendte ikke bilder av seg selv.

– Hva nå?

Hassan låtett opp til bilen foran uten at det hjalp det minste. Køen langs sjøsiden opp mot Lagunen var mer eller mindre stillestående.  Hassan la seg ut i venstre felt, uten at det hjalp stort.

Osbanetraseen hadde navn fra den tiden det gikk tog mellom Bergen og Os. Den var nå en populær gang-og sykkelsti som gikk gjennom deler av Fana. På Skjold gikk traseen på vanlig bilvei frem til Krohnåsen. Alice hadde fått flere tips om bråk på gangveien. Noen mente at den burde stenges for syklister som trente til ritt.

– Vet ikke.

Alice sendte en oppdatering til nettredaksjonen, men nevnte ikke noe om bildet.

De var bare et par hundre meter unna åstedet da nyhetsredaktør Janne Nord ringte.

–  Hva skjer? Jeg sendte en student på den ulykken.

Nyhetsredaktøren var avventende. De hadde jobbet lenge nok sammen til at hun visste at Alice ikke kastet til side alt annet uten grunn. En sykkelulykke krevde i utgangspunktet ingen krimjournalist, men kunne fint dekkes av en som var mindre erfaren. En ulykke var fellesstoff, og mest for nettavisen. Folk kjøpte ikke papiravisen for å lese gårsdagens nyheter med mindre vinklingen var en helt annen. Og det var den her.

Janne Nord hadde ingen innvendinger da hun hørte hvem den døde var.

Politiet hadde sperret av åstedet på så god avstand at det var umulig å se hva de drev med. Ambulansen stod parkert i enden av bilveien, helt inntil gangbroen innerst i Bjørnevegen. Bakdørene var åpnet. De to ambulansesjåførene pakket sammen utstyret. De kom til å kjøre tom tilbake. Alice regnet med at det snart ville dukke opp en bårebil. Foran ambulansen stod en personbil merket Bergen kommune. Hun trakk glidelåsen på jakken helt opp da hun gikk mot de fem menneskene og to hundene som stod foran sperrebåndet. Rett innenfor sperrebåndet stod en mann hun gjenkjente fra spaltene. Det var byggesakssjef Knut Haakonsen fra Bergen kommune. Det måtte være ham som hadde slått alarm.

Det manglet ikke på bergensere som hadde ønsket ham død. Leif Søvik hadde hatt fast spalte i BA i en årrekke. Selv hevdet han at han utfordret sannheter, mens andre mente at det snarere var slik at han trodde han hadde monopol på den. Alice la en stabel med ark på pulten sin. Det var utskrift av spalten fra det siste halve året. Hun hadde også skrevet ut en del motinnlegg. Mange mente at den største skammen var at BA ga ham spalteplass.

Det nærmet seg deadline. Magen hadde sluttet å rumle. Nå bare knurret den, selv om hun hadde jafset i seg en hotdog på vei tilbake til redaksjonen. Hun skummet kjapt gjennom spaltene.

– Finner du noe?

Hassan dro en stol inntil pulten hennes og plukket til seg utskriften som lå øverst i bunken.

– Altfor mye, egentlig.

Alice kvalte en gjesp og strøk håret vekk fra ansiktet. De halvlange, lyse krøllene gikk alltid i veien for henne.

– Ser den. Jeg søkte ham opp i fotoarkivet. Han har stukket nesen i det meste, men det er noe vi kanskje bør se på.

Hassan dro tasturet til seg og logget seg inn i fotoarkivet. Søkeordene Leif Søvik og Krohnåsen ga tre treff.

– Det er like ved ulykkestedet, sa han og pekte.

– Åstedet, rettet Alice automatisk.

Det første bildet viste en alvorlig Leif Søvik med hendene i kors. Han stod foran et malingslitt, brunt Rødlandshus fra 1960-tallet. Venstre bildekant viste deler av en eplehage. Leifen stod i helseskjorte, og det var grønne blader på trærne. Bildet var tatt sommeren før. Alice kjente stedet igjen med det samme. The Crown Hill Project hadde irritert flere enn Kurt Oddekalv. Hun studerte ham igjen. Helseskjorten var av den typen som så ut som om noen hadde truffet med et hagleskudd, og blitt et varemerke for spaltisten. Han bodde alene. Det ryktes at hun som engang hadde vært konen hans,hadde løpt sin vei ganske fort. Leif Søvik hadde fyldig,mørkt hår med hockeysveis.

– Det gikk igjennom, gjorde det ikke?

Hassan nikket. Han hadde vært mange turer i Krohnåsen det siste året.

– De har allerede startet grunnarbeidet, svarte han.

The Crown Hill Project lå i Øvre Krohnåsen, en åsside med panoramautsikt over Lagunen. Veien som svingte seg opp gjennom boligfeltet,var så bratt at de fleste husstander hadde mer enn en bil. Inntil i fjor sommer hadde ikke stedet skilt seg nevneverdig fra andre boligfelt som var blitt bygget ut på samme tid. Hver eiendom hadde opprinnelig vært på to mål, men de snart fem tiårene som var gått siden de første husene ble bygget,hadde fortettet deler av feltet. Snart ville alt bli helt annerledes. Hjernen bak The Crown Hill Project hadde ikke nøyd seg med vanlig eplehagerydding. Tre eldre villaer skulle rives til fordel for en terrasseblokk med et inngangsparti av marmor. I fjellet under blokken skulle det bygges parkeringsanlegg, og på takterrassen var det tegnet inn svømmebasseng.

Utbyggeren var en sak for seg selv. Kvinnen var i tyveårene. Alice husket at det på et morgenmøte var blitt hevdet at det var kløften som hadde hjulpet henne å få prosjektet godkjent. Crown Hill. Alice smilte for seg selv. Det var bare på papiret dette ville være en god adresse.

Leifen hadde tatt naboenes parti. Han mente luksusbygget sjenerte mer enn det gavnet.

Alice skummet raskt gjennom spaltene fra de siste månedene. Leifen skarret på r-ene, men var motstander av buekorps. Han mente det var en militant bevegelse som oppfordret til vold. Slikt sa du ikke høyt i Bergen, og du skrev det i all fall ikke i spalten din.  BA var nok den eneste avis i verden som hadde rettelse på trykk hvis de var kommet i skade for å skrive galt antall aktive i et buekorps.

Alice noterte seg også at han ivret etter å legge ned golfbanene i området. Leif hadde skrevet flere spalter om det han kalte rikmannsporten som la beslag på store naturressurser. Han mente at golfbanene burde gjøres om til folkeparker.

I den siste spalten hånet han kvinnelige toppolitikeres bruk av rød leppestift.

Alice rakk ikke å lese hvorfor, før nyhetsredaktør Janne Nord ropte. Navnet på den døde var frigitt.  To sekunder senere hadde Alice jourhavende jurist på tråden. Hun kjente ham så godt at hun ikke gadd presentere seg.

– Betegner politiet fortsatt dødsfallet i Krohnåsen som en ulykke?

– Hvorfor skulle vi ikke det? Leif Søvik syklet av veien, sa politijuristen.

– Hadde han mobiltelefon på seg da han ble funnet?

Alice hørte at han bladde i papirer.

– Nei, det står ikke noe om det i rapporten. Hvorfor spør du?

– Fordi jeg mottok et bilde fra hans mobil. Det ble sendt etter at han døde.

– Hvordan vet du det?

– Fordi det var et bilde av liket.

 

Kapittel 2

Førstesiden til BA slo godt fra seg i løssalgsstativet.

DØD

MANNS

BILDE

Hvem sendte BA bildetav den døde Leif Søvik (47) fra hans egen mobiltelefon?

Alice var fornøyd med at det varhennes sak det ble referert til på eteren dagen etterpå. Også de andre nettavisene hadde kastet seg på. Selv ikke politiet betegnet lenger saken som en ulykke, men som et mistenkelig dødsfall. Den nyheten hadde hun også vært alene om da papiravisen kom på gaten. Fra forsiden smilte en levende Leif mot dem. De hadde selvsagt ikke brukt bildet av ham som død.

Alice hvilte seg i baksetet på taxien mens hun vurderte nye vinklinger. Hun skulle treffe Hassan på åstedet. Han kom direkte fra en annen jobb. Alice regnet med at den hadde noe med Brann å gjøre.

Hassan stod allerede og ventet da taxien stoppet ved gangbroen innerst i Bjørnevegen, der traséen fortsatte som ren gang og sykkelsti. Den fuktige allværsjakken viste at han hadde vært utendørs også da det regnet. Det var fortsatt surt da de gikk mot åstedet, men det hadde i det minste sluttet å regne. Eneste tegn til at noe hadde skjedd var rester av et sperrebånd som blafret i vinden fra festet rundt rekkverket.

Det var ingen tente lys i veikanten, eller annet som markerte ulykkesstedet. Det var heller ingen krittmarkering som viste hvordan kroppen hadde ligget.

– Det må være her.

Hassan pekte litt ubestemmelig ut i luften. Alice tok frem mobilen og slo et nummer, men hørte ingen ringelyd.

– Noen må ha tatt den.

– Eller så er batteriet flatt. Hvis den har ligget ute, er det nok ikke mye liv i den nå, svarte Hassan.

Fotografen gikk litt nedover mot Apeltunvannet og løftet på noen løse greiner uten blader. Han løftet kameraet og tok noen bilder fra stedet.

– Hva er dette? spurte han plutselig.

Hassan rotet litt under de løse greinene og dro frem noe. Alice gikk ned til ham. I hendene holdt ham noe som så ut som en gjennomsiktig tråd.

– Fiskegøtt, forklarte han. – Sterkt som bare fy.

Alice trakk på skuldrene. Det lød skritt oppe i gangveien. Hun strakte hals. Det var den samme kvinnen som hadde stått ved sperringen dagen før. Hun gikk med hunden i langt bånd. Den løp fra side til side og snuste på usynlige spor.

– Det er vel noen som har fisket da, sa hun

– Med fiskegøtt?

– Hvorfor ikke?

Hassan svarte ikke med det samme. Han dro mer gøtt frem fra buskene. Det var tykkere enn vanlig. Da han studerte det nærmere,oppdaget han at det var fire gøtt som var flettet sammen.

– Se her.

Han viste Alice linen.

– Hva så?

– Jeg har hørt at det skal være gjedde og ørret her, men de som fisker bruker vel helst fiskestang. Og dette gøttet kan ikke være brukt til å fiske med. Det ser mer ut som om noen har laget…

Han tidde brått, og gikk opp i gangveien. Alice fulgte etter.

– Hva ser du etter?

– Det er vanskelig å se en line med fiskegøtt, mumlet han.

– Ja?

Alice kjente seg litt tungnem. Hun skjønte ikke hvor han ville før Hassan pekte mot en trestamme et par meter unna.

– Snubleline, sa hun.

Rundt trestammen lå den andre delen av fiskegøttet. Det var surretflere ganger rundt trestammen, og bundet fast. Snøret var kappet like nedenfor knuten. Hassan pirket i det.

– Vi bør varsle politiet, sa han.

Da de gikk tilbake mot bilen som stod parkert innerst i Bjørnevegen, kom kvinnen med hunden mot dem.

– Jeg har ventet på at noen skulle kjøre seg i hjel her, sa hun.

– Hvorfor det?

Kvinnen dro hunden litt til seg og kommanderte den til å sitte. Den brydde seg ikke.  Kvinnen smilte litt unnskyldende.

– Det er du som er Alice Bratt, er det ikke?

Alice nikket.

– Jeg ringte deg flere ganger i fjor, men jeg tror ikke det var du som skrev saken.

– Hvilken sak?

– Den om syklistene. Om råkjøringen. Det er verst om våren. Da er det mange som trener til all verdens ritt, og de tar ikke hensyn til noen. Bare skriker til oss at vi må komme oss av veien.

Kvinnen knep munnen sammen. Alice nikket. Hun husket både saken og kvinnen.

– Men Leif Søvik trente ikke til noe ritt, den døde altså, påpekte hun.

– Han må uansett ha syklet ganske så fort.

– Fordi han havnet utenfor veien, mener du?

– Mer det at han bare hadde helsetrøye på seg. Det var ganske kaldt i går, og han må ha syklet fort for å holde varmen.

– Går du ofte på tur her?

– Flere ganger hver dag. Doffen må ut, vet du.

Hun nikket mot den svarte pelsklumpen.

– Var du her da ulykken skjedde?

Kvinnen ristet på hodet.

– Nei, vi ble stoppet. Politiet hadde akkurat sperret av da vi kom.

Noe smalt i bakken et stykke bak dem. Alice snudde seg. Fra åstedet kunne hun se starten på The Crown Hill Project. Eplehageryddingen var i gang. Det var ikke mange trær igjen å felle før grunnarbeidet kunne starte.

På pulten hennes i redaksjonen lå det nå flere solide papirstabler. Alice var ingen tilhenger av det papirløse samfunnet. Hun syntes det var lettere å lese på papir enn på skjerm. Da kunne hun også notere i margen. Alice hadde skrevet ut alt hun fant om The Crown Hill Project. Det måtte være dit Leif Søvik hadde vært underveis. Prosjektet hadde opprørt ham så sterkt at han i en av spaltene sine hadde skrevet rett ut at noen i kommunen måtte ha fått en brun konvolutt eller to. Ankepunktene var mange. Utbygger Karina Totland hadde fått dispensasjon fra utnyttelse av arealet på en måte som sprengte alle grenser. Også i høyden. Huseierne bak ville miste både utsikt og kveldssol når det åtte etasjer høye bygget stod ferdig. De hadde protestert iherdig og fått god hjelp av Leif Søvik. Alice ga naboene honnør for at de ikke sa tvert nei til leilighetene. Det de sloss for, var å få fjernet de to øverste etasjene.

Leif Søvik hadde kalt prosjektet en skandale også fordi det brøt med all etablert byggeskikk i området. Kommunens forsvar var at alle gamle boligområder måtte fortettes. Bergen trengte sårt flere boliger. Leif Søviks svar var at dette var luksus og ikke fortetning. I de to øverste etasjene gikk leilighetene over to etasjer, og hver av dem var på størrelse med en romslig enebolig. Heller ikke leilighetene i etasjene under var for folk flest. De minste var på over 100 kvadratmeter og priset til drøye fem millioner. Det kunne ikke være det planlagte bybanestoppet ved Lagunen som hadde fått kommunen til å si ja. Menneskene i denne blokken kom aldri til å kjøre kollektivt.

Alice søkte seg inn på nummeropplysningen. The Crown Hill Project var registrert med flere telefonnumre.

– Ja?

Kvinnen som svarte på det ene mobilnummeret, presenterte seg ikke.

– Snakker jeg med Karina Totland?

– Ja.

– Mitt navn er Alice Bratt,og jeg ringer fra BA. Det gjelder byggeprosjektet i Krohnåsen, begynte Alice.

– Øvre Krohnåsen, rettet Karina Totland.  – Vi solgte den femte leiligheten i går. Det er et populært prosjekt, fortsatte hun.

– Jeg ringer i forbindelse med ulykken, sa Alice.

– Hvilken ulykke?

– Dødsfallet til Leif Søvik.

– Javel?

Karina Totland ble avvisende i stemmen.

– Jeg har forstått det slik at han var på vei for å møte deg da han omkom, bløffet Alice.

– Meg? Hvem har sagt det? Vi hadde ikke noen avtale.

– Han var svært kritisk til The Crown Hill Project.

– Som mye annet. Vi hadde ikke noe usnakket. Hvor har du det fra?

Karina Totland ga seg ikke.

– Jeg fikk et tips, mumlet Alice.

På en måte hadde hun det også. Fra seg selv. Det spilte uansett ingen rolle. Ikke engang en domstol kunne tvinge henne til å oppgi en kilde.

– Når snakket du med Leif Søvik sist?

Alice ville ikke slippe helt. Stemmen i den andre enden ble enda surere.

– Hør, Leif Søvik har snakket mye til meg, men det har mest vært gjennom pressen. Jeg har knapt sett mannen annet enn på bilder. Det er dessuten et glemt kapittel nå.

– Hva mener du?

– Hør, jeg synes det er trist når folk dør, men dette er ikke noe jeg vil bli blandet inn i.

– Det kan du ikke velge hvis han var på vei til deg.

Hun fikk ikke noe svar. Karina Totland hadde lagt på røret.

Mobilen ringte så raskt at hun først trodde at de var blitt brutt, og at det var utbyggeren som ringte tilbake. Men stemmen var en helt annen.

– Er jeg kommet til BA? spurte en ukjent mann.

– Til redaksjonen.

Alice presenterte seg.

– Du ville ha tips, sa han. – Om syklisten.

– Hvem snakker jeg med?

– Det kan være det samme, fortsatte den ukjente mannen. – Men det er folk i leiligheten hans.

Alice grep jakken og løp mot fotorommet. Hun møtte Hassan i døren. Han var på vei ut.

– Kom, mimet hun.

– Hvordan vet du at det er folk i leiligheten?

– Jeg hører at noen romsterer der.

– Bor du også der?

– La oss si det slik at jeg er i nærheten, sa mannen.

Leif Søvik bodde i Sandviken, der gatene var så trange at ingen kunne være sikker på å bli reddet av brannvesenet hvis det begynte å brenne i en av boligene. Det sørget parkerte biler på begge sider av veien for. Hassan tråklet seg mellom dem. I et utrykningskjøretøy ville han ikke hatt en sjanse.

Politiet var alt kommet frem. Utenfor oppgangen satt en gråhåret mann og røykte rullings. Rett over hodet hans ble et vindu åpnet. Et hodet dukket opp, men forsvant igjen.

– Slipp meg, helvetes purkejævel!

Vinduet smalt opp igjen. Denne gang med så stor kraft at den enkle ruten knuste. Biter fra ruten smalt i bakken rett ved siden av mannen med rullingsen.

 

Kapittel 3

Det hjalp ikke stort at han hadde håndjern på. Innbruddstyven sparket og spyttet etter de tre politibetjentene som halvveis dro og halvveis bar ham ut til cellebilen. Partneren fulgte rett bak ham. Han ble geleidet av to politifolk mot en annen ventende bil.

– Han er dau, for faen! brølte den første av mennene før bildøren smalt igjen bak ham.

Alice gikk bort til en av de mest erfarne betjentene. Han bare ristet på hodet.

– Gravrøveri, sa han kort.

Politikilden hennes trodde heller ikke at det var noen sammenheng mellom dødsfallet og innbruddet.

– Gamle kjente. De holder seg helst i Sandviken,og de visste at det ikke var noen hjemme. Kjeltringer følger også med på nyhetene, sa han tørt.

Det var ikke første gang døde ble robbet. Ofte skjedde det under begravelser. Da visste tyven at også resten av familien kom til å være borte. Leif Søvik hadde ikke hatt andre i leiligheten sin.

Alice gikk tilbake til utgangspunktet.

– Hva tror dere om gøttet? spurte hun.

– Det blir undersøkt. Det eneste jeg kan si er at det er sterkt nok til å stoppe en syklist i fart. Bare tenk på hvilke krefter det er i de store ruggene som trekkes opp fra havet, sa kilden.

Alice og Hassan hadde akkurat kjørt inn i bakgården da alarmen gikk på nytt. En syklist lå nede på Osbanetraséen. Utfra det som ble sagt på radioen var det omtrent på samme sted som sist.

Det var ingen sperrebånd som hindret dem denne gang. Allerede da Hassan parkerte hørte de sinte stemmer fra gangveien. De løp rundt svingen. Sykkelen som lå i grøften hadde svært tynne dekk og måtte være en form for konkurransesykkel. Eieren blødde fra et kutt på kinnet, men så ellers svært så levende ut. Han raste mot en kvinne og mann som stod i veikanten sammen med hundene sine.

– Dere tok nesten livet av meg, faen ta!

Syklisten løftet den ene armen og gikk nærmere paret. En uniformert politibetjent løp kjapt mellom.

– Nå roer vi oss, alle sammen, sa politimannen.

– Det er bare en her som hisser seg opp, kvitterte kvinnen.

Det slo Alice at hun så fornøyd ut. Det rykket oppover i munnvikene, som om kvinnen anstrengte seg for å skjule et smil. Paret var kledd i identiske grilldresser, og det var bare de grå innslagene i håret som viste alderen.

Alice gikk bort til en politibetjent som stod litt lengre unna.

– Hva har skjedd?

– Syklisten kjørte inn i båndet til en av hundene, og veltet. Det er vel det hele, sa politimannen.

Bak seg hørte hun syklisten rope enda høyere.

– Det er ikke for mye forlangt at dere holder hundene ut til siden når det kommer folk som skal forbi!

– Det gjør vi også, svarte mannen.

– Men det betinger at vi faktisk ser dem, og at de ikke kommer flygende.

Alice vekslet blikk med politibetjenten.

– Er det ofte utrykninger her?

Politibetjenten trakk på skuldrene.

– Det blir noen i løpet av året, mest munnhuggeri egentlig.

Da de kom tilbake i BA, skjulte Alice nummeret sitt før hun ringte byggesakssjef Knut Haakonsen igjen. Hun regnet med at hvis han gjenkjente et BA-nummer, kom han i hvert fall ikke til å ta telefonen. Da han svarte på andre ring, ble hun så perpleks at hun ikke sa noe de første sekundene.

– Hallo, sa Haakonsen igjen.

– Eeh, unnskyld. Mitt navn er Alice Bratt og jeg ringer fra redaksjonen i BA.

– Ja?

– Det gjelder dødsfallet til Leif Søvik, begynte hun.

– Jeg har forklart meg til politiet, og de er også de eneste jeg forholder meg til, avbrøt han.

– Jeg lurte bare på om du så andre i området…

Alice fikk ikke sagt mer før Haakonsen avbrøt henne.

– Jeg har ingen interesse av å snakke med pressen om dette. Adjø.

Han la på røret før hun fikk sagt mer.

Alice bet seg sint i leppen og ringte ham opp igjen. Hun hadde famlet som en nybegynner, og ikke engang fått stilt ham et ordentlig spørsmål. Og enten han ville eller ikke, kom han seg ikke unna at han hadde vært først på åstedet. Men denne gangen bare ringte det.

Hundeeieren Alice hadde snakket med dagen før,het Irene Smørås. Hun var også administrator av Facebook-siden ”Nei til syklister langs Osbanetraséen”. Øverst på siden lå flere linker fra nettavisenes dekning av dødsfallet til Leif Søvik.

Hun hentet seg en kopp dårlig automatkaffe, og begynte å lese gjennom kommentarene. Irene Smørås brukte hendelsen for alt den var verdt, og hun var ikke den eneste.

”Syklisten fikk som fortjent. Håper det blir en lærepenge for andre.”

”Hva hadde han der å gjøre?”

”Traséen må omreguleres til gangvei. Da plikter syklistene å holde gangfart.”

”Nå kjører han i hvert fall ikke på flere barn. La oss dytte alle av veien.”

”Årets første…og bedre enn hvitveis J”

Alice drakk siste rest av kaffen og scrollet seg videre ned i materien. Siden var startet året før, og det kunne se ut som om det var en påkjørsel som hadde fått Irene Smørås til å ta hatet ut i nettverdenen. Ikke en av kommentarene viste det minste snev av sympati for den døde. Men hun lot seg ikke lenger sjokkere av hvordan folk brukte nettet. Altfor mange brukte Facebook til venninneprat. Det var også lett å sjikanere når du selv satt gjemt bak en PC-skjerm. Noen ganger var ordbruken så grov at Alice tenkte at det burde være alkolås på PC-er også.

Gruppen hadde 319 medlemmer. Hun fant en halvt år gammel tråd som oppfordret medlemmene til å rydde syklistene av veien, men uten å spesifisere hvordan. Ingen av medlemmene hadde kommet med motforestillinger. Siden dette var en åpen gruppe, kunne også andre ha fått ideer.

Alice noterte seg for sikkerhets skyld ned navnet på noen av medlemmene, og tok et skjermbilde av kommentarfeltet. Hvitveis-kommentaren var skrevet av en kvinne. Alice sjekket henne på skattelisten. Kvinnen het Beatrice Olsen og hadde sin egen blogg der hun presenterte seg selv som livsgald. Alice regnet med at hun mente livsglad. Det var flere skrivefeil allerede i første avsnitt enn i kontrakten til en bruktbilselger. På bildene poserte kvinnen med to langhårede,hvite kattepuser. På veggen bak hang det flere portrettbilder av småbarn. Alice fant nummeret, og så at damemennesket bodde i en annen del av byen. Om ikke annet ville Beatrice kanskje få seg en lærepenge.

– Hei, svarte en leende kvinnestemme.

Alice presenterte seg.

– Jeg ser på Facebook at du feirer at en mann er død.

– Hæ?

Beatrice Olsen lo ikke lenger.

– Hvorfor omtaler du dødsfallet til Leif Søvik som bedre enn årets første hvitveis?

Det ble først helt stille i den andre enden.

– Altså, det…det var ikke sånn ment.

– Mener du ikke det du skriver?

– Jo, men altså…

– Hva?

– Det var bare en spøk. Jeg skal slette.

– Hvorfor hater du syklister?

– Gjør jeg vel ikke!

– Du er medlem i en gruppe som heter det?

– Det var ikke sånn ment. Facebook er jo for gøy, er det ikke? Jeg vet ikke engang hvor stedet er.

– Hva tror du familien til den døde synes om at du jubler over tragedien?

– Nei, altså…

Kvinnen begynte plutselig åle høyt.

– Nå skjønner jeg! Dette er en tulletelefon, ikke sant? Du er ikke fra BA, er du vel?

– Nå er jeg ikke helt med, svarte Alice.

– Ha! Du er bare sur for at jeg ikke gikk fem på, slik dere sier det på radioen.

– Så du tror at en radiostasjon bruker et dødsfall for å more lytterne?

Beatrice ble taus igjen.

– Du kødder nå, ikke sant?

– Kan jeg sitere deg på det?

– Sitere? Mener du, mener du at du skal skrive noe i avisen?

– Det hender slikt skjer når du blir oppringt av en journalist, sa Alice tørt.

Hun avsluttet samtalen uten å spørre om bilde. Det var nok av dem på nett somde kunne lage faksimile av. Nå fikk hun høre hva syklistene mente om hetsen.

 

Kapittel 4

Byens sykkelmiljø hadde ikke mye pent å si om turgåerne på Osbanen.

– Det er hundeeierne som er verst. De bruker så lange bånd på hundene sine i dag at de sperrer hele veien. Vi må bremse helt opp, og selv da bruker de tid på å kalle inn hundene. De går med mobilen til øret og verken ser eller hører noe som helst, sa lederen av Fana sykkelklubb.

– Vet du at det er en hatside på Facebook?

– Det er flere som har reagert på den, men hva kan vi gjøre?

– Flere av dem uttrykker glede over at en syklist er død.

– Det er bare fryktelig, fryktelig trist. Annet er det ikke å si.

Alice hadde akkurat skrevet ferdig saken da nyhetsredaktør Janne Nord kom glidende bort til arbeidspulten hennes.

– Har du noe?

Alice hentet fram Facebook-siden og vendte skjermen mot henne.

– Hatgruppe?

– Jepp. De er forbannet på råkjørerne, og mener tydeligvis at en hvilken som helst syklist er en potensiell villmann.

– Hva sier politiet?

– De holder fast ved at de ser på saken som et mistenkelig dødsfall, men de er ikke villig til å kalle det drap. Ikke enda.

– Og du?

Alice lo tørt.

– Hva tror du? Selv Leif Søvik ville ikke maktet å sende et bilde av seg selv som død. Og hvorfor til meg? Jeg har aldri snakket med mannen. Og så har vi fiskesnøre og masser av hat. Det frister ikke akkurat å dra på sykkeltur til Fana.

Neste morgen kjente Alice seg muggen,selv om hun hadde fått de første koppene med kaffe. Mat fikk vente til litt senere. Hun hadde drømt om svarte hunder som gryntet som griser, og det var noe med drømmen som hadde festet seg i hjernebarken. Det gnagde, men hun klarte ikke å sette ord på det.

Det var lørdag. Egentlig hadde hun ikke vakt, men hun var på jobb likevel. Alt tydet på at Leif Søvik hadde blitt drept. Han og sykkelen hadde vært et kjent syn i byen, men ingen hadde sett ham sykle særlig fort. Sykkel var mer et fremkomstmiddel enn trening. Kulen på magen under helsetrøyen viste også det. Folk kunne si mye om Leif Søvik, men ikke at mannen hadde vært i sitt livs form da han døde.

Hun helte resten av kaffen i vasken og skylte trakteren. Solen som brøt gjennom skydekket avslørte at hun ikke var mye hjemme. Alice burde ha vasket mer enn vindusrutene. Strengt tatt burde hun også ha gått seg en tur.  Alice bråstoppet i tankerekken. Kunne det være så enkelt?

Hun logget seg på nettet og sjekket adressen. Etterpå hentet hun frem et kart over området. Adressen lå midt i det nye byggefeltet på Apeltun. Kartet viste at det gikk flere snarveier ned til Osbanetraséen. Folk gikk ikke omveier, med mindre…

Alice fant mobilen mellom to sofaputer, og ringte Hassan. Etterpå prøvde hun byggesjefen igjen. Det ringte lenge. Alice fant nummeret hjem til ham. Det var en kvinne som svarte.

– Knut er ikke tilgjengelig, sa hun.

– Når er det mulig å få snakke med ham, da?

– Han er ikke tilgjengelig i dag, gjentok kvinnen.

– Når blir han det da?

– Det vet jeg ikke. Du får prøve en annen dag.

– Kan du be ham ringe meg? Jeg har bare et lite spørsmål, og det gjelder den døde han fant på Osbanen.

Alice ramset opp mobilnummeret sitt, men noe sa henne at kvinnen ikke engang noterte det ned. Tilgjengelig? Hvem brukte slike uttrykk? En mann var enten hjemme eller så var han det ikke.

Lavblokken lå ut mot bilveien. Hassan parkerte den slitne Audien på gjesteparkeringen, og slengte et kamera han hadde liggende i baksetet over skulderen. Det var ikke nødvendig med full utrustning.

Leiligheten lå i første etasje.  Det var først da Alice ringte på for andre gang,de hørte skritt på innsiden. Kvinnen hadde soveansikt da hun åpnet døren. Hun så spørrende på dem og dro morgenkåpen litt tettere rundt seg. Rundt øynene lå det rester av gårsdagens mascara. De hørte at noe tasset bak henne.

– Har det skjedd flere ulykker?

Irene Smørås spurte litt ut i luften. Hun så heller ikke direkte på dem. Blikket flakket, og Alice så at hun svelget hardt.

– Kan vi få komme inn?

– Det…det passer litt dårlig nå. Vi liker å ligge litt utpå i helgene. Kan vi ikke snakkes en annen dag?

– Er du ikke lenger interessert i Osbanetraséen?

– Jo, det er ikke det.

Irene Smørås så ned i gulvet. Hun sa ikke mer. Alice vekslet blikk med Hassan. Han løftet kameraet.

– Du får ikke ta bilder!

– Men det gjorde du.

Irene Smørås snudde seg mot hunden, og hysjet ham vekk fra gatedøren.

– Måtte du drepe for å bli hørt?

Alice spurte med vilje litt for høyt.

– Drepe?

Det kom nytt liv i øynene til Irene Smørås. Hun kikket ut i oppgangen før hun ba dem komme inn.

– Jeg skal bare kle ordentlig på meg, sa hun, og pekte med en håndflate inn mot stuen.

Alice og Hassan satte seg ytterst på sofaputene. Kombinasjonen av lyst stoff og sort hund var ikke den beste. Utsikten fra stuevinduene var mot blokken ved siden av. Alice hørte lyden av rennende vann fra badet.

Irene Smørås hadde kledd på seg jeans og en T-skjorte som var på vrangen da hun kom tilbake. Kvinnen så fortsatt ikke helt våken ut.

– Vil dere ha kaffe, te eller noe?

Irene Smørås tok det tydeligvis for gitt at de ville si nei. Hun ventet ikke på svar før hun satte seg i en lenestol vis a vis sofaen. Hunden hoppet opp på fanget hennes. Hun klappet ham på hodet.

– Fin gutt, ikke sant?

Alice og Hassan satt tause. De ventet fortsatt på svar på spørsmålet som ble stilt i gangen. Irene Smørås flyttet litt urolig på seg. Hun så ned på hunden sin, og ikke på dem.

– Jeg har da ikke drept noen. Hvordan kan dere tror det?

Da hun først begynte å snakke,var stemmen så lav at det var vanskelig å oppfatte hva hun sa. Alice bøyde seg over bordet. Hun ville ikke røpe hvorfor helt ennå.

 

Kapittel 5

Den lille hunden hoppet ned fra eierens fang og gikk mot terrassedøren som vendte ut mot en liten bakhage.

– Unnskyld meg, sa Irene Smørås.

Hun tok bånd på hunden og slapp ham ut. Selv ble hun stående i døråpningen mens den vesle kroppen tisset ferdig.

– Når pleier dere å gå tur? spurte Alice.

– Det har ikke du noe med.

– Går du alltid ned snarveien ved skolen?

– Det er vel ikke forbudt.

– Gjorde du det ulykkesdagen også?

– Hvorfor vil du vite det?

Irene Smørås satte seg på huk og brukte tid på å ta båndet av hunden.  Alice ventet. Ofte var taushet bedre enn spørsmål. Folk følte seg ofte tvunget til å fylle dem.

– Doffen liker seg ikke i bilveien. Det er derfor vi går så mye langs Osbanen, sa kvinnen etter en stund.

– Så du går ikke langs Bjørnevegen?

– Nei, der er det altfor smalt og trafikkert.

– Og det gjorde du heller ikke ulykkesdagen?

– Nei.

– Hva skjedde?

– Hva mener du?

– Hvorfor måtte han dø?

Irene Smørås rykket til.

– Det vet vel ikke jeg.

– Men du var der.

– Ikke da han døde.

– Når kom du?

– Det har jeg allerede sagt. Etter at politiet kom.

Irene Smørås stakk haken frem.

– Så du ham da han syklet oppover?

Hundeieren ristet på hodet.

– Jeg har allerede sagt at jeg ikke gikk den veien.

– Bare så vi har det helt klart, så du Leif Søvik i det hele tatt ulykkesdagen?

Irene Smørås ristet på hodet.

– Hvordan visste du da at han var kledd i helsetrøye?

– Det…det må jeg ha lest et sted.

– Politiet har ikke gått ut med det.

Irene Smørås bleknet merkbart. Hun holdt leppene sammenpresset, som hun ville hindre seg selv i å snakke i vei.

– Fisker du?

Hassan brøt inn i samtalen. Kvinnen så vantro på ham.

– Jeg vil at dere skal gå.

– Greit.

Alice reiste seg.

– Vil du ha sitatene opplest før jeg trykker saken, eller?

– Hvilken sak?

– Jeg kommer til å skrive at du ikke kan forklare hvordan du visste om helsetrøyen.

– Det kan du ikke.

Irene Smørås krympet enda mer sammen. Det var som om hun pustet ut alt hun hadde av luft.

– Vær snill og sett deg, hvisket hun.

Irene Smørås reiste seg og gikk bort til en bokhylle som stod inntil den ene veggen. Den var fylt med både bøker og papirer. Under den ene stabelen med løse papirer lå en smarttelefon. Hun rakte den til Alice, og satte seg tungt ned i lenestolen igjen.

– Jeg angrer slik, sa hun.

Alice holdt mobiltelefonen opp. Det var en Sony og den var fremdeles påslått.

– Dette er?

– Ja, den lå ved siden av ham. Må ha falt ut av en lomme eller noe. Jeg kunne aldri…dere må tro meg…han var død da jeg kom. Jeg trodde han var en av dem, at han hadde kjørt seg i hjel.

– Var det du som tok bildet?

– Ja.

Irene Smørås svelget hardt flere ganger.

– Hvorfor?

– Jeg ville være sikker på at dere brydde dere. At dere ville skrive mye.

– Fordi du trodde at det ville hjelpe din egen sak?

– Ja. Jeg vil ha syklistene vekk.

– Så du andre der?

– Nei, ikke jeg. Men…

Irene Smørås holdt litt inne før hun fortsatte.

– Men Doffen knurret.

Alice og Hassan var tause da de kjørte tilbake til BA-redaksjonen. Batteriet på Leif Søviks mobil lyste rødt. De måtte finne strøm før de kunne undersøke den nærmere. Strengt tatt burde de ha levert den rett til politiet.

Det var tomt i redaksjonslokalet. Helgevaktene i redaksjonen måtte være ute på jobb, og det var for tidlig til at det var kommet folk på sporten og i kulturredaksjonen. Alice satte seg ved pulten sin og tok en ny kikk på bildene Hassan hadde tatt fra åstedet. Det var bare to av menneskene ved sperringene hun kunne identifisere.

Hassan kom tilbake med en lader, og plugget i.

– Vi får gi den noen minutter, sa han.

Alice nikket. Hun studerte fortsatt bildene. Det var fem mennesker på dem. Det ene så ut til å være et eldre par. Kvinnen støttet seg til en krykke, og Alice tippet at de bodde like i nærheten. Det var tett med boliger langs hele Bjørnevegen.

– Jeg lurer mest på om hun snakker helt sant, sa Alice.

– Du tenker på hundeeieren?

– Det er ikke første gang folk pynter på sannheten. Ofte kommer innrømmelsene litt etter litt.

– Men hun hadde ikke behøvd å snakke med oss i det hele tatt.

– Drapsmenn gjør gjerne det. De vil være så tett på som mulig.

Hassan trakk på skuldrene.

– Jeg kan vanskelig se henne lure rundt bevæpnet med fiskegøtt. Hun ville vel bare gitt ham en dytt.

Alice bevilget seg en sen frokost mens hun ventet på at mobilen skulle lade. Det billigste ville vært å lage seg noe selv, men hun tvilte på at brødet hun hadde i kjøkkenskuffen fortsatt var spiselig. Innkjøp hadde ikke stått øverst på listen de siste dagene. Bakeriet over gaten var et tryggere valg. Hun hadde fortsatt en halv bagett igjen da Hassan kom ut fra fotorommet. Mobilen hadde ladet seg nesten helt opp. Den var heller ikke låst med noen form for koder.

– Her er bildet du fikk.

Hassan holdt skjermen opp mot Alice. Det var sendt klokken 13:58. Han tastet videre.

– Det er et album merket The Crown Hill, sa han etter noen minutter.

De bøyde seg over skjermen. Det lå 23 bilder i albumet, men ingen Alice reagerte på. Det så ut til å være bilder fra Krohnåsen som viste nabogrenser og utsikt. De var sikkert tatt da byggesaken ble behandlet.

Alice var begynt å angre på at de ikke bare hadde gitt mobilen til politiet da Hassan plystret lavt.

– Hva er det?

– Vent, sa han.

Nyhetsredaktør Janne Nord kom på jobb akkurat da videoen begynte å rulle på PC-skjermen til Alice.

– Hvor har dere fått den fra?

Alice mumlet noe utydelig. De hadde brutt flere regler enn hun orket å tenke på. Filmen var kornet. Det så ut som om det var blitt filmet fra en mobil. Rommet lå i halvmørket, men det var likevel mulig å gjenkjenne de to som laget lyd fra sofaen.

– Vet du når politiet fikk den første meldingen? spurte Janne Nord etterpå.

Alice sjekket. Det kom fire minutter før Irene Smørås sendte henne bildet av den døde. Ikke rart hunden hadde knurret. Morderen måtte ha vært rett i nærheten.

Rekkehuset var gulmalt.Det lå nederst i en rekke av helt like bygg der solen fortsatt ikke hadde nådd helt frem. En personbil med solskjermer med Disneyfigurer stod i innkjørselen. Enten hadde han startet sent, eller så var det kull nummer to han nå bodde sammen med. Mannen var selv i midten av femtiårene.

– Hei!

Det satt en gutt i passasjersetet på bilen. Han hadde vinduet nedrullet og så ut til å være i laveste laget til å sitte fremme.

– Vi skal på fisketur, sa han uoppfordret.

– Hvem er dere?

Alice slapp å svare. Gatedøren gikk opp. Knut Haakonsen bar på en gammeldags kjølebag med store røde blomster på sidene. Han stoppet tvert da han så dem. Hassan løftet kameraet, og tok en serie med bilder. Haakonsen satte kjølebagen ned på trappen.

– Pappa, kom! ropte gutten i bilen.

Det luktet nybakte boller fra kjølebagen. Haakonsen svarte ikke sønnen. Han ventet rolig på at BA-teamet skulle komme frem til ham, kanskje fordi de da ville være utenfor hørevidde for små ører.

– Jeg er ikke på jobb nå, prøvde han kjekt.

Den vanligvis så mørke byråkratstemmen hadde ikke samme kraft som forrige gang. Det var kommet et snev av usikkerhet i den.

– Var det på grunn av en byggesak du var ved Osbanen onsdag? spurte Alice.

Han så litt granskende på henne før han svarte.

– Du kommer vel ikke på døren på en lørdag for å spørre om det?

– Du svarer ikke på telefon.

Haakonsen stakk haken litt frem, og strakte seg etter kjølebagen.

– Vi kan gjøre en avtale over helgen. Nå har jeg en sønn som venter.

– Det er ikke godt nok, svarte Alice.

Haakonsen satte kjølebagen ned igjen. Han minnet om en hund som hadde forsynt seg med kaker fra bordet, og som prøvde å late som ingenting.

– Hvor lenge har du og Karina Totland hatt et forhold? spurte Alice.

– Dere har funnet mobilen, sa han tonløst.

– Ja.

– Det er ikke slik det ser ut. Vi…vi…det var ikke noe…

– Var det derfor hun fikk byggetillatelse?

– Nei! Ikke i det hele tatt. Det var enighet i kommunen om det. Saken var hos Fylkesmannen også, det vet dere.

– Hvorfor var du på Osbanen drapsdagen?

Alice gjentok spørsmålet.

– En byggesak, mumlet han.

– En ny?

– Ja.

– Hvor da?

– Krohnåsen.

– Hvorfor parkerte du da i enden av Bjørnevegen, før gangveien? Det er en omvei.

Haakonsen så resignert fremfor seg. Han svarte ikke på spørsmål.

– Alle vil ha flere boliger, men ingen ønsker endring i eget nabolag, sa han omsider.

– Hvem filmet?

– Jeg, men bare på gøy. Jeg aner ikke hvordan videoen kom på avveie.

– Anropsloggen viser at Søvik ringte deg en time før han døde.

– Han ville aldri ha gitt seg. Han så en mulighet for å stoppe alt, meg og byggingen. Forstår dere? Han ville ødelagt meg helt. Det ville alltid ha heftet en skygge ved meg, hvisket han.

– Pappa!

Gutten i bilen ropte høyere nå. Bak ham ble gatedøren åpnet. En mørkhåret kvinne så vitende på dem. Haakonsen satte seg tungt ned i trappen, med den ene armen over kjølebagen. Kvinnen kom ut på trappen.

– Han filmet dem alle, sa kvinnen.

Haakonsen var rødkantet i øyene da han så opp på konen. Det ene kinnet var også blitt fuktig.

– Du?

Hun bare ristet på hodet, og gikk inn igjen. Gatedøren kneppet nesten umerkelig i lås etter henne.

Alice gikk noen skritt tilbake. I øyekroken så hun at Hassan også fjernet seg. Det var ikke deres sak å ringe politiet. Det fikk han gjøre selv hvis da ikke politiet kom ham i forkjøpet. Han hadde hatt tid nok på å forberede en forklaring. Hun så på klokken på mobilen. Det var over en time siden hun hadde levert den inn på sentralvakten. Det kunne være at politiet allerede hadde funnet videoen.

– Det er visst noe i at bak enhver mann…

– Tja, en sterk kvinne ville vel bare forlangt at han sluttet å treffe den andre, repliserte Alice.

Hassan skulle akkurat til å kjøre vekk da han så blålys i sladrespeilet. Han slukket motoren og kastet seg mot baksetet etter kameraet. Det fikk ikke hjelpe at bilen stod halvveis oppe på fortauet. Disse bildene var verdt en bot.