Gapestokk til topps

Det er et eventyr! I dag gikk Gapestokk helt til topps på Storytel. Også Jentene fra balletten er blant de ti bøkene det blir lyttet mest til denne uken.

Det er kanskje ikke helt uventet at det er krim fra Bergen som dominerer topplisten ved inngangen til påske. For ikke bare er fenomenet påskekrim ganske så helnorsk. Det er også en bergensk oppfinnelse.

Det hele begynte for 96 år siden, nærmere bestemt lørdag 24. mars 1923. Da våknet folk til følgende tekst på forsiden av Aftenposten: «Bergenstoget plyndret inat». Folk flest oppfattet teksten som en overskrift. Engstelige pårørende kontaktet NSB for å få vite mer. Det folk ikke la merke til var at det under teksten stod: «Pris 2 kroner, Gyldendal». For det var ikke en nyhet de leste, men en bokannonse. Vår aller første påskekrim.

Bak stuntet stod tre bergensere, to forfattere og en forlagsmann. Påskekrimmen var skrevet under psedonymet Johathan Jerv, som skjulte de to forfatterne Nordahl Grieg og Nils Lie. Og selv om de ikke hadde plyndret bergenstoget annet enn litterært, så hadde de gjort et kupp. Boken solgte 7000 eksemplarer de første ti dagene.  Det ville også i dag vært svært gode salgstall.

Og vi har fortsatt å lese påskekrim. Hvorfor nordmenn er så mye mer sugne på krim i påsken enn folk i andre land, er det mange meninger om. En teori er at det har sammenheng med at vi også er født en ski på beina, og at mange er på fjellet i påsken. Du skal ikke langt tilbake i tid før det ikke var vanlig med firhjulstrekkere og brøytede vegger inn til hyttedøren. Folk gikk på ski, ofte langt, for å nå frem til hytten. Og da var det bedre å pakke noen lette krimlefser som ikke var innbundet i sekken, fremfor ordentlig bøker med stive permer, som jo var mye tyngre.

Selv bidrar jeg med påskekrim både på papir og på lyd. Jentene fra balletten og Gapestokk kan kjøpes som pocket i din lokale bokhandler, eller lyttes til gjennom Storytel. Skuespiller Lykke Kristine Moen gjør en fantastisk jobb som innleser. Den tredje boken i serien om BA-journalist Alice Bratt kommer på Storytel i mai, men er tilgjengelig både som innbundet bok og som pocket.

Men det er ikke bare oppdiktede historier jeg bidrar med. Jeg har også en helt ny podcastserie på Storytel: Drapsmysterier. Serien er på seks episoder, og omhandler virkelige drapssaker. Innleser er Lasse Lindtner. Den eldste saken er fra 1850-tallet. Historien til Guldbrand Eriksen Mørstad er like spektakulær som stortingsløvene han hugget.

Det samme kan sies om dramaet i Sunnfjord i 1986. Et ektepar var forsvunnet, antatt drept og dumpet i Vilnesfjorden som noen steder er over 300 meter dyp. For politiet ville det vært adskillig enklere å lete etter en nål i en høystakk. Spørsmålet i denne saken er om den velkjente lensmannen Harald Andersen virkelig vil klare det umulige.

De fire andre sakene i podcast-serien er Schnitler-saken, Hollekim-saken, Siren-saken og Hetle-saken. Den siste saken er et av Norges aller verste justismord. Eller som forfatter Hans Seland en gang skrev: Noregs raraste rettssak.

Serien tar utgangspunkt i dokumentaren Drapsmysterier fra bergensområdet og en artikkelserie jeg skrev i Bergensavisen, men episodene på Storytel er skrevet eksklusivt for Storytel og inneholder mye ny informasjon.

Dokumentaren Drapsmysterier fra bergensområdet ble trykket i nytt opplag i 2017 og kan kjøpes i bokhandelen, fra Kakapo forlag eller direkte fra meg.

Jeg ønsker alle lyttere og lesere en god påske!

Ikke alltid blodig alvor

Krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner hever ikke alltid kniven. I hennes krimserie om privatdetektiv Oliva Henriksen er humor og prosecco et viktigere våpen.

Av Monika N. Yndestad

LeneLKjørner

Lene Lauritsen Kjølner foretrekker latter fremfor kniv.

Høyt henger de fra 2014 er den første boken i serien om Oliva, som Lene selv betegner som en etter hvert svært så god venninne. Senere er det kommet fire bøker til, og hun skriver fortsatt. Manuset til Olivia 6, Sort gryte, er ferdigskrevet. Snart er også førsteutkastet til Oliva 7 klart.

– Olivia opererer i barndomsparadiset mitt i skjærgården utenfor Nøtterøy. At hun ble diplomatfrue skyldes nok at jeg selv har reist mye. For Olivia er en blanding av venninner og meg selv, som igjen har fått litt mer krydder. Jeg har det kjempegøy i selskap med henne, og historien hennes er på ingen måte ferdigfortalt. Jeg har lenge tenkt at det skal bli ti bøker om henne, men det kan også bli tolv. Jeg har i alle fall nok av ideer.

Med Olivia-serien har Lene skapt sin egen sjanger. Hun skyter ikke. Hun ler.

– For meg er det helt naturlig å bruke humor i det jeg skriver. Hvorfor skulle ikke en privatdetektiv ha humoristisk sans? Eller være en forholdsvis vanlig dame som bruker selvironi for å overleve? Det er viktig for meg at Oliva ikke har noen traumer eller er alkoholiker. Hun er glad i vin, men hun har full kontroll, sier Lene.

Forfatteren tåler ikke blod.

– Jeg kan ikke fordra blod. Jeg har faktisk besvimt hos legen etter en blodprøve og jeg er en slik som blir uvel av å høre hjerteslag. Visst er det tåpelig, og det betyr ikke at jeg ikke tåler smerte. Jeg fødte faktisk min yngste sønn hjemme og det kunne jeg ha gjort igjen hvis jeg var noen år yngre, sier Lene.

Det går heller ikke inflasjon i antall lik i bøkene hennes.

– Nei, jeg begrenser meg til et lik per bok og ofrene blir tatt av dage på ganske renslige måter. I første bok er det en advokat som henger, men bortsett fra noen feite marker, så er det ikke mye gørr. Det er ingen innvoller eller hjernemasse som flyter rundt. Og i den siste boken ligger det en mann ganske så stillferdig midt i en kornsirkel. Litt blod er det riktignok, men ingen motbydelige detaljer. For jeg har ikke sansen for utbroderinger av for eksempel en obduksjon, eller hvordan du stikker ut øynene på folk. Slikt gir ikke meg noen ting, og tilbakemeldinger fra lesere som «Endelig en bok som ikke drukner i blod!» eller «Jeg lo høyt flere ganger!» viser at jeg ikke er alene om det. Leserne mine er tydelig på at de gjerne vil ha mer prosecco, sier Lene.

Selv er hun inspirert av forfattere som Agatha Christie, Jules Verne og Alexandre Dumas. Etter Donald, da.

– Og jeg digger Håkan Nesser, han skriver fantastisk og er i tillegg en hyggelig mann. De er også mange norske som står høyt i kurs, men når ingen er nevnt er heller ingen glemt.

Lene finner persongalleriet overalt. På toget, på kafé, på et kulturarrangement. Og i politikken, hvor hun også er aktiv.

– Jeg tviler likevel på at noen kjenner seg igjen, ikke annet enn trekk ved seg selv. For jeg er nøye med å forkle dem. Men jeg tok livet av en SV-politiker i Hvorfor spurte de ikke Evensen? og det var ren terapi. Noen tror de vet hvem, men karakteren er et sammensurium av mange politikere. For jeg er ikke slem, i alle fall ikke så ofte.

Neste ut i serien om Olivia er pocketen til Ingen til bords, som kom som innbundet i fjor sommer. Den er i salg fra 10. januar.

– Utgivelsen er blitt utsatt på grunn av forlagsomstendigheter. Veldig moro at den endelig kommer ut, sier Lene Lauritsen Kjølner.

President i Rivertonklubben, krimforfatter Tom Egeland, ser gjerne flere sjangeroverskridelser innenfor krim.

– Et av problemene med norsk krim, er at mye er likt. Å utfordre sjangerkonvensjonene og skape sine helt unike litterære universer, er strålende. Å skrive krim med glimt i øyet, kan nok være en utfordring fordi drap og latter i utgangspunktet ikke hører sammen. Likevel kan kombinasjonen være svært så vellykket hvis den bare håndteres riktig. I USA har for eksempel Cart Hiaasen slått seg opp som suksessrik forfatter av «humorous crime». Her hjemme er Knut Nærum og Lene Lauritsen Kjølner gode eksempler på forfattere som har klart å utnytte krimformatet til å skrive bøker jeg vil kalle lekne. Både Knut og Lene har jo dessuten evnet å lage boktitler som er en litterær sjangerlek. Titler som Døde menn går på skiog Hvorfor spurte de ikke Evensen?er i seg selv små perler for kjennere av historisk krim, sier Tom Egeland.

Det er rundt 150 medlemmer i Rivertonklubben.

– Vi har ingen oversikt over hvordan alle disse ulike stemmene fordeler seg på krimmens mange undersjangere – her er vel det meste representert: klassisk krim, historisk krim, finanskrim, journalistkrim, police procedurals, advokatkrim og slik kan jeg fortsette og fortsette. Mange krimforfattere skriver jo med innslag av glimt i øyet og humor, men uten at jeg derved vil rubisere bøkene deres som «humoristisk krim».

Tom Egeland debuterte selv i 1988, og begynte å gi ut bøker om arkeologen Bjørn Beltø på 2000-tallet. Så langt er det kommet åtte bøker om Beltø.

– I løpet av denne tiden har krimlitteraturen både nasjonalt og internasjonalt utviklet seg i ulike undersjanger-retninger. Det virker som krim blir mer og mer spesialisert, og at forfatterne kanskje velger seg ulike typer universer. Gjennom 1980- og 1990-tallet har jo også kvinnelige krimforfattere markert seg med styrke i denne ellers svært så mannsdominerte sjangeren, sier Tom Egeland.

Humor eller blod. Eller noe annet. Rivertonpresidenten er tydelig på hva en god krimbok må inneholde:
– Et godt språk og gode litterære figurer og et kløktig mysterium.

Lene Lauritzen Kjølners bøker