Sommerens krimfavoritter

Sommer er lesetid også for meg. Da min kommende krimbok, Ulmebrann, gikk til trykk for en måned siden, kunne jeg endelig begynne å lese andres krimbøker. Her er mine tre krimfavoritter:

 

1. Sølvi Jacobsen, Big Time Trøbbel

Sølvi Jacobsen har lang fartstid som krimredaktør, men hun skriver også selv. I denne novellesamlingen har Sølvi samlet noveller som tidligere har vært publisert i ukeblader. Historiene er finurlige og overraskende, og viser at Sølvi Jacobsen til fulle behersker novellesjangeren. Den røde tråden er kvinner som blir utnyttet av menn. Som Connie som er Det perfekte offer i den første novellen. Eller er hun ikke det? Og Rikke som drar til fjells i Fred og ingen fare og får det alt annet enn fredelig. Eller Meredith som i tittelnovellen Big Time Trøbbel oppdager at mannen har tuklet med bremsene på bilen hennes.

Finanskrisen møter du Ingunn, som sitter alene igjen med eks-gubbens regninger som hun er ansvarlig for. Det hagler med post fra Satans Innkrevingssentral (nei, ingen skrivefeil) og inkassoselskapet Gotherr:

Ingunn grøsset og så for seg en bedrift utelukkende bestående av ansatte gother med likhvite ansikter, svarte øyne og hår som draperte tepper over kister, folk som siklet når de skrev ut dødsdommen til ulykkelige gjeldsofre som henne selv.

Selvsagt betaler ikke Ingunn. Hun gjør noe helt annet, men det må du lese selv. Sannsynligvis vil du også flire for deg selv og nikke anerkjennende.  Det er i alt syv noveller i samlingen som på forsommeren ble utgitt som ebok, og som egner seg ypperlig som lettfordøyelige avbrekk nå på sensommeren. Sølvi Jacobsen viser at krim ikke trenger være bloddryppende for å underholde. Her er det ingen mannlige etterforskere med ødelagte forhold bak seg og en hang til whisky og depresjon.

 

2. Belinda Bauer, Snap (Bristepunktet)

Jeg leser gjerne engelskspråklig krim på originalspråket, selv om boken også er oversatt til norsk, slik denne er. Snap snublet jeg over på salgsbordene til Waterstones i Putney utpå nyåret, men det var først under årets sommerferie på Geilo at boken ble åpnet. Snakk om skivebom å la den ligge! Snap er en av de beste bøkene jeg har lest de siste årene. Den overrasker og den utfordrer.

Belinda Bauer slo gjennom internasjonalt med debutboken Blacklands i 2011, der 12 år gamle Steven leter etter stedet onkelen ble begravd som barn av en seriemorder. I Snap er det en annen ung, sår stemme leseren får møte.

Jack er elleve år og eldstemann i en søskenflokk på tre. Det er han som får ansvaret da bilen moren, som er høygravid, kjører bryter sammen på motorveien, og hun må gå for å finne en nødtelefon. Morens tanke er at Jack skal passe småsøknene i toppen en time, men hun kommer aldri tilbake. Jack tar småsøknene med seg og går på leting etter moren. Det er steikende varmt, og tungt å bære lillesøster på to år. Bilene som kjører forbi søskenflokken senker ikke farten, og det er bare en forsmak på de vanskelige årene som skal komme. For det er ikke bare bilistene som kjører forbi. Faren takler heller ikke tapet, og en dag forlater ham dem også.

Jack tar fortsatt ansvar. Han klarer å holde skjult at søsknene bor alene, og han forsørger dem med å begå innbrudd. Ingen av søknene går på skole. Ingen spør etter dem. De er glemt av storsamfunnet frem til den dagen Jack snubler over kniven han er overbevist om ble brukt til å drepe moren hans og hans ufødte søster.

 

3. Steve Cavanagh, Thirteen

Eddie Flynn er på ingen måte en A4-advokat, men det er heller ikke drapssaken han lar seg overtale til å bistå i. Ikke fordi det er en filmstjerne som er anklaget for dobbeltdrap, men fordi den virkelige morderen sitter i juryen.

Det er utgangspunktet for et forrykende thriller og et rettssalsdrama som til tider minner litt om Michael Connellys Betongblondinnen. Thirteen ble også kjøpt i England, og Steve Cananagh var et helt nytt navn for meg. Men snakk om lykketreff! Thirteen er en slukebok i ordets rette forstand.

Cavanagh driver historien frem gjennom to høyst ulike fortellerstemmer, advokatens og morderens. Leseren får ta del i morderens forberedelser, fra han på snedig vis gjennomgår postsekken med juryinnkallelser og til en rettssak han tror vil være plankekjøring.

Lenge ser det også slik ut. Eddie Flynns klient nekter for drap, men lyger om noe. Det ser ganske så svart ut frem til Eddie oppdager at DNA på en dollarseddel funnet i munnen til en av de drepte tilhører en drapsmann som ble henrettet mange år før seddelen ble trykket.

Cavanagh har et drivende tempo og en plottmester av de sjeldne. Her blir leseren både revet med og revet overende. En absolutt krimfavoritt!

I ettertid har jeg oppdaget at de to første bøkene om Eddie Flynn er utgitt på norsk som ebøker, under titlene Tilståelsen og Forsvareren. Snart skal de også leses.

Bokanmeldelse: The Killing Place

thekillingplaceTESS GERRITSEN

The Killing Place

Kriminalroman

 

Reklamens makt

Gode bøker finnes de fleste steder, men at jeg skulle finne en ny favorittforfatter på togtur i England, hadde jeg ikke trodd.

De siste elleve årene har jeg reist mye med tog i England, mellom Gatwick og Bodmin Parkway i Cornwall. Ved årsskiftet 2010/2011 oppdaget jeg for alvor også hvor mange togstasjoner det er på strekningen.

Det var en salgsplakat som fikk meg til å begynne å telle. Hver eneste gang toget senket farten fordi det nærmet seg en stasjon dukket det nemlig opp reklame for den nye boken til en for meg ukjent forfatter; Tess Gerritsen. Plakaten var blå og reklamerte for boken The Killing Place på følgende måte:

You´re cold. You´re scared. You´re lost. You´re just where the killer wants you.

Jeg prøvde å overse de første femti-seksti plakatene, men reklamens makt var sterkere enn meg og da jeg nærmet meg togbytte i Reading, hadde jeg overgitt meg helt. Jeg holdt ikke armene i været, men det var ikke mye om å gjøre. Jeg hadde virkelig overgitt meg.

På stasjonen i Reading var det akkurat tid nok til å gå innom bokhandleren, og jeg trengte ikke lete etter The Killing Place. Det lå høye stabler av pocketboken rett innenfor døren. Noen pund skiftet eier, og jeg la boken i ryggsekken, fortsatt usikker på hva dette var for noe.

Jeg begynte å lese på flyet hjem. Mens Norwegians fløy mot Flesland, dro jeg til iskalde Wyoming. Der ble jeg kjent med rettsmedisineren Maura Isles som er på kjøretur med en gruppe venner. Et sted i fjellene tok de feil av veien, og midt i ødemarken ble de fanget av en snøstorm.

De banet seg vei gjennom meterhøy snø til det de trodde var en landsby, men det de fant var en forlatt rekke på tolv hus. I husene stod bordene dekket og det lå mat på tallerkenene, men det var ikke et eneste levende menneske å se. De så ut til å ha forsvunnet i løse luften.

Flyturen hjem var for en gang skyld irriterende kort. Vel hjemme var jeg ikke tilsnakkende den neste uken. Jeg befant meg i Wyoming og da boken var ferdiglest hadde jeg funnet meg en ny favoritt. Etterpå leste jeg The Silent Girl og Last to Die. Begge var like intenst spennende som den første.

Det er i alt tolv bøker i Tess Gerritsens serie om Maura Isles og etterforsker Jane Rizzoli i Chicago. På norsk finnes The Killing Place som ebok.

Monika N. Yndestad 17.11.2018

Bokanmeldelse: En sympatisk purk

B.Bottolvs_Med-ansikt-mot-dødenBJØRN BOTTOLVS

Med ansikt mot døden

Kriminalroman

 

En sympatisk purk

For å si det på bergensk: Bjørn Bottolvs tiende krimbok om gatepurken Jo Kaasa er knall i padden.

For om det sies at alle gode ting er tre, så er tallet ti for Bottolvs del. Allerede i første setning er blålysene på, og forfatteren slipper aldri gasspedalen. Med ansikt mot døden har et driv og tempo som gjør den vanskelig å legge fra seg. Forfatteren har et godt språk og strålende dialoger.

Det er i Oslo det skjer. Jo Kaasa og makkeren Kaisa Riitta Sara finner et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet. På brystet til den døde er det plassert et telys. Den ukjente mannen må ha ligget død i naustet i flere dager. Da politiet sokner i vannet finner de også liket av en død kvinne.

Likfunnene er bare opptakten i denne svært autentiske politiromanen. Forfatteren er selv pensjonert førstebetjent, og det vises på boksidene. Bottolvs skildrer en virkelighet fra gaten de færreste har kjennskap til og skaper gjennom det et persongalleri som skiller seg ut.

Det gjelder ikke bare denne boken. Jeg har fulgt Bjørn Bottolvs forfatterskap siden debuten i 1999, og bøkene hans ble raskt blant mine favoritter fordi de oppleves som så realistiske. Synsvinkelen er gjennomgående gatens. Jo Kaasa sliter ikke ut møterommene på politihuset. Han har knapt nok tid til annet enn å skrive rapporter før det må kjøres blått igjen.

Det blir spenning av slikt. Mye spenning. Jeg er allerede begynt å glede meg til den neste. For som det også sies i boken: Jo Kaasa er en sympatisk purk. Det er forresten forfatteren også.

Monika N. Yndestad 17.11.2018