Med Ole Bull på laget

Krimhelten Alice Bratt har fått Ole Bull med på laget på det nye omslaget av Jentene fra balletten.

Alle tre bøkene om krimjournalist Alice Bratt er nå kommet i pocket

Den karakteristiske villaen med løkkuppeltårn, som Ole Bull fikk bygget i årene 1872-1873 ligger på øyen Lysøen i Lysefjorden i Os kommune. Øyen er på 700 mål, og det er bygget et nett av gangstier over øyen som har et utsiktstårn på sitt høyeste punkt som er 72 meter over havet. Gangstiene ble i sin tid dekket med selvlysende skjellsand fordi Ole Bull ikke ville at noen skulle tråkke utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten, som ble utgitt for første gang i 2012, er det selvsagt noen som klarer å tråkke utenfor den smale sti. Jentene fra balletten er den første krimboken i serien om BA-journalist Alice Bratt, og er nå reutgitt i pocket av mitt nye forlag, Cappelen Damm. Jentene fra balletten handler ikke om tåspisser og dans, men om unge jenter som er i ferd med å ødelegge seg selv uten at noen skjønner hvorfor. Og for boken femten år gamle Mina er det altså på Lysøen det starter, utenfor den smale sti.

Jentene fra balletten vant Maurits Hansen-prisen for årets beste krimdebut da den ble utgitt.

For krimjournalist Alice Bratt i BA var historien om Mina bare begynnelsen. Jentene fra balletten er ikke den eneste i serien om Alice som nå er kommet i pocket. Den får følge av Gapestokk fra 2014 og Graven fra 2018.

Gapestokk er det Alice selv som får kjørt seg. Alice vinner deg høythengende presseprisen Gullparaplyen for en sak om fyllekjøring. Bare noen timer senere blir hun selv funnet overstadig beruset bak rattet på sin egen bil. Fra fyllearresten til gapestokken er veien kort. Alice selv husker ingenting.

Gullparaplyen eksisterer også i virkeligheten. Den er en årlig pressepris som utdeles av Bergen journalistlag. Litt artig at jeg selv sitter i juryen i år, samme år som Gapestokk blir reutgitt.

Graven ble utgitt i innbundet format i februar 2018. Den er også endelig i pocket, som den foreløpig siste i serien om Alice Bratt. Men du skal være trygg på at Alices historie ikke er ferdigfortalt.

I første del av Graven møter leserne en ung Alice Bratt som prøver seg som frilanser i BA. Året er 1993,  og noe av det første som skjer er at femten år gamle Pia forsvinner på uforklarlig vis.

Sytten år senere snubler Alice over levningene av et menneske da en sprengningsulykke blåser opp døren til et gammelt tilfluktsrom på Knappenfjellet i Bergen. Utenfor tilfluktsrommet har noen tent gravlys. Er det Pia som er funnet? Hvem har i tilfelle visst om henne i alle disse årene?

Bøkene om Alice Bratt er også tilgjengelig som ebøker og lydbøker.

https://www.tanum.no/tanum/search/search.action?query=Jentene+fra+balletten%2C+Monika+N.+Yndestad

Ikke alltid blodig alvor

Krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner hever ikke alltid kniven. I hennes krimserie om privatdetektiv Oliva Henriksen er humor og prosecco et viktigere våpen.

Av Monika N. Yndestad

LeneLKjørner

Lene Lauritsen Kjølner foretrekker latter fremfor kniv.

Høyt henger de fra 2014 er den første boken i serien om Oliva, som Lene selv betegner som en etter hvert svært så god venninne. Senere er det kommet fire bøker til, og hun skriver fortsatt. Manuset til Olivia 6, Sort gryte, er ferdigskrevet. Snart er også førsteutkastet til Oliva 7 klart.

– Olivia opererer i barndomsparadiset mitt i skjærgården utenfor Nøtterøy. At hun ble diplomatfrue skyldes nok at jeg selv har reist mye. For Olivia er en blanding av venninner og meg selv, som igjen har fått litt mer krydder. Jeg har det kjempegøy i selskap med henne, og historien hennes er på ingen måte ferdigfortalt. Jeg har lenge tenkt at det skal bli ti bøker om henne, men det kan også bli tolv. Jeg har i alle fall nok av ideer.

Med Olivia-serien har Lene skapt sin egen sjanger. Hun skyter ikke. Hun ler.

– For meg er det helt naturlig å bruke humor i det jeg skriver. Hvorfor skulle ikke en privatdetektiv ha humoristisk sans? Eller være en forholdsvis vanlig dame som bruker selvironi for å overleve? Det er viktig for meg at Oliva ikke har noen traumer eller er alkoholiker. Hun er glad i vin, men hun har full kontroll, sier Lene.

Forfatteren tåler ikke blod.

– Jeg kan ikke fordra blod. Jeg har faktisk besvimt hos legen etter en blodprøve og jeg er en slik som blir uvel av å høre hjerteslag. Visst er det tåpelig, og det betyr ikke at jeg ikke tåler smerte. Jeg fødte faktisk min yngste sønn hjemme og det kunne jeg ha gjort igjen hvis jeg var noen år yngre, sier Lene.

Det går heller ikke inflasjon i antall lik i bøkene hennes.

– Nei, jeg begrenser meg til et lik per bok og ofrene blir tatt av dage på ganske renslige måter. I første bok er det en advokat som henger, men bortsett fra noen feite marker, så er det ikke mye gørr. Det er ingen innvoller eller hjernemasse som flyter rundt. Og i den siste boken ligger det en mann ganske så stillferdig midt i en kornsirkel. Litt blod er det riktignok, men ingen motbydelige detaljer. For jeg har ikke sansen for utbroderinger av for eksempel en obduksjon, eller hvordan du stikker ut øynene på folk. Slikt gir ikke meg noen ting, og tilbakemeldinger fra lesere som «Endelig en bok som ikke drukner i blod!» eller «Jeg lo høyt flere ganger!» viser at jeg ikke er alene om det. Leserne mine er tydelig på at de gjerne vil ha mer prosecco, sier Lene.

Selv er hun inspirert av forfattere som Agatha Christie, Jules Verne og Alexandre Dumas. Etter Donald, da.

– Og jeg digger Håkan Nesser, han skriver fantastisk og er i tillegg en hyggelig mann. De er også mange norske som står høyt i kurs, men når ingen er nevnt er heller ingen glemt.

Lene finner persongalleriet overalt. På toget, på kafé, på et kulturarrangement. Og i politikken, hvor hun også er aktiv.

– Jeg tviler likevel på at noen kjenner seg igjen, ikke annet enn trekk ved seg selv. For jeg er nøye med å forkle dem. Men jeg tok livet av en SV-politiker i Hvorfor spurte de ikke Evensen? og det var ren terapi. Noen tror de vet hvem, men karakteren er et sammensurium av mange politikere. For jeg er ikke slem, i alle fall ikke så ofte.

Neste ut i serien om Olivia er pocketen til Ingen til bords, som kom som innbundet i fjor sommer. Den er i salg fra 10. januar.

– Utgivelsen er blitt utsatt på grunn av forlagsomstendigheter. Veldig moro at den endelig kommer ut, sier Lene Lauritsen Kjølner.

President i Rivertonklubben, krimforfatter Tom Egeland, ser gjerne flere sjangeroverskridelser innenfor krim.

– Et av problemene med norsk krim, er at mye er likt. Å utfordre sjangerkonvensjonene og skape sine helt unike litterære universer, er strålende. Å skrive krim med glimt i øyet, kan nok være en utfordring fordi drap og latter i utgangspunktet ikke hører sammen. Likevel kan kombinasjonen være svært så vellykket hvis den bare håndteres riktig. I USA har for eksempel Cart Hiaasen slått seg opp som suksessrik forfatter av «humorous crime». Her hjemme er Knut Nærum og Lene Lauritsen Kjølner gode eksempler på forfattere som har klart å utnytte krimformatet til å skrive bøker jeg vil kalle lekne. Både Knut og Lene har jo dessuten evnet å lage boktitler som er en litterær sjangerlek. Titler som Døde menn går på skiog Hvorfor spurte de ikke Evensen?er i seg selv små perler for kjennere av historisk krim, sier Tom Egeland.

Det er rundt 150 medlemmer i Rivertonklubben.

– Vi har ingen oversikt over hvordan alle disse ulike stemmene fordeler seg på krimmens mange undersjangere – her er vel det meste representert: klassisk krim, historisk krim, finanskrim, journalistkrim, police procedurals, advokatkrim og slik kan jeg fortsette og fortsette. Mange krimforfattere skriver jo med innslag av glimt i øyet og humor, men uten at jeg derved vil rubisere bøkene deres som «humoristisk krim».

Tom Egeland debuterte selv i 1988, og begynte å gi ut bøker om arkeologen Bjørn Beltø på 2000-tallet. Så langt er det kommet åtte bøker om Beltø.

– I løpet av denne tiden har krimlitteraturen både nasjonalt og internasjonalt utviklet seg i ulike undersjanger-retninger. Det virker som krim blir mer og mer spesialisert, og at forfatterne kanskje velger seg ulike typer universer. Gjennom 1980- og 1990-tallet har jo også kvinnelige krimforfattere markert seg med styrke i denne ellers svært så mannsdominerte sjangeren, sier Tom Egeland.

Humor eller blod. Eller noe annet. Rivertonpresidenten er tydelig på hva en god krimbok må inneholde:
– Et godt språk og gode litterære figurer og et kløktig mysterium.

Lene Lauritzen Kjølners bøker

 

 

Ikke alle får rettferdighet

Ikke alle drapsofre får rettferdighet. Ikke alle familier får noen gang fred. Magnus Ellingsen fra Slåtthaug i Bergen er en av dem som aldri kom hjem. Drapet er fortsatt uløst.

Av Monika N. Yndestad • Foto er hentet fra boken Drapsmysterier i Bergensområdet

Magnus-saken1Første halvdel av 1960-tallet er Magnus Ellingsen en kjent skikkelse i Nesttun-området. Magnus er det som på den tiden blir kalt tilbakestående. Han er på mange måter en glad gutt som finner glede i små ting. Han leser mye, og han husker bilnumrene på alle bussene i området. De faste sjåførene husker han også navnene på.

Magnus vokser opp i Slåtthaugveien, der familien på fire har en enebolig. Familien er svært sammensveiset. Et bilde fra den gang viser Magnus kledd i strikkejakke. Han ser rett i kameraet, men er forsiktig med å smile selv om kameraet fanger opp et lykkelig øyeblikk. Han er sammen med familien. Stuebordet er dekket med hvitt servise. Mor Astrid og lillesøster Aud er de som smiler bredest mot kameraet, lillesøsteren har pyntet seg med perlehalsbånd. På den andre siden av Magnus sitter faren Hans i rutete skjorte.

Magnus-saken2.jpg

Vinteren 1965/1966 er Magnus blitt førti år. Han jobber som løpergutt hos Erling Monsens bilverksted på Nesttun, og blir slik kjent med mange i bygden. På fritiden går han mye på ski. Magnus blir ofte sett med skiene på ryggen mens han skynder seg for å nå toget til Trengereid. Da snakker han gjerne med seg selv. Hjemover går han over Gulfjellet. I fjellheimen blir den vennlige mannen kjent med andre skigåere.

I februar dør moren Astrid. Det blir begynnelsen på en tung periode for den vesle familien. Likevel er det ingen som forestiller seg hvor ille det skal bli.

Magnus pakker skiene bort da våren kommer. Midt i sorgen gleder han seg til at hverdagskjøringen på Nesttunbanen skal begynne. For vår betyr travsport. Magnus pleier å være tilstede på traverbanen hver eneste uke. Han samler på bilder av hester og kusker og han følger godt med på løpene.

Fredag 29. april 1966 er det klart for årets første hverdagskjøring. Og Magnus er like klar. Han bryr seg ikke om at det regner og blåser, og stiller som en av rundt 1000 tilskuere. Det er ni starter og tilskuerne kjøper bonger for til sammen 96.493 kroner. Magnus også. Han spiller alltid for det samme beløpet; to kroner. Han har sin faste ståplass på tribunen og han noterer flittig i programmet sitt.

Så hører folk som står rundt Magnus at han jubler. V5-potten er denne kvelden på drøye fire tusen kroner, og det at han jubler uhemmet vekker oppsikt. Kan han ha tatt potten? Det kan se ut som om noen tror det. De som ikke kjenner Magnus vet ikke at han jubler høyt bare han vinner tilbake de to kronene han har satset.

Straks løpene er over, begynner Magnus på hjemveien. Klokken nærmer seg ti om kvelden. I Fanaveien blir han tilsnakket av en ukjent mann, kledd i frakk. Hva mannen sier til Magnus er det ingen som vet, men han er tydelig blitt skremt av noe. Magnus skynder seg videre hjemover, og han passerer politistasjonen uten å be om hjelp. Det ligger i Magnus sin natur å heller søke hjem til faren sin.

På veien treffer han kjente.

– Hva er det med deg da, Magnus? spør de.

Magnus bare brummer noe til svar. Han ser oppkavet og redd ut, og ligner ikke seg selv. Men nå er han snart hjemme. Det tar bare noen minutter å gå det siste stykket, som er en avsidesliggende sti.

Han kommer aldri hjem. Magnus blir angrepet bakfra og slått mot et piggtrådgjerde. Han kjemper seg løs, men den ukjente ransmannen angriper på nytt. Magnus ender på rygg i en liten myrbekk. Her blir han først sparket og trampet på. Så fraranet lommeboken. Magnus kan se hjem da han mister bevisstheten.

Det er så vidt han klarer å karre seg hjem da han kommer til seg selv. Hodet er dekket av merker etter slag og spark. Underkjeven er brukket. Enda verre er skadene i brystet. Magnus blir innlagt på Haukeland sykehus, der han kjemper for livet.

Da politiet undersøker åstedet finner de eiendelene til Magnus strødd over et større område. Luen ligger et sted, en rem fra fotoapparatet et annet sted. Selve apparatet ligger også slengt i terrenget. Bare lommeboken er borte. Flere vitner melder seg, blant annet en person som så Magnus sin kamp for livet, men som ikke grep inn fordi han trodde det var et oppgjør mellom to fylliker.

På sykehuset blir Magnus stadig dårligere. Tre uker etter overfallet gir kroppen tapt. Om kvelden 20. mai dør Magnus Ellingsen av skadene. Den vennlige sjelen er ikke mer. «Alle på Nesttun kjente Magnus Ellingsen og han var avholdt som få, som det gode og snille mennesket han var,» står det i avisenes minneord.

Den sønderknuste faren får ikke fred i sinnet. Politiet kommer ingen vei. Det eneste de vet med sikkerhet er at gjerningsmannen var stor og kraftig. Trolig rundt 180 centimeter høy, det samme som Magnus. Faren Hans bestemmer seg for å holde vakt selv. Han er tidligere verksmester og en belest mann, og han vet at gjerningsmenn ofte kommer tilbake til åstedet for å forvisse seg om at de ikke har etterlatt seg spor.

I flere netter sitter han vakt på åstedet. Men ingen kommer.

Det nærmeste familien kommer et svar er at en ungdom først tilstår, bare for å trekke tilståelsen tilbake dagen etter. Snart er det ingen som lenger stiller spørsmål om Magnus. Familien forsøker to år senere å få etterforskningen gjenopptatt, men får nei av Justisdepartementet. Begrunnelsen er at saksmappen ikke er komplett. Samme vår dør også Hans Ellingsen. Mannen som i løpet av få måneder mistet både kone og sønn, får en knekk han aldri kommer over.

Magnus-saken er fortsatt uløst. Etterforskningsdokumentene er heller aldri funnet.

Historien om Magnus er en av 25 drapsmysterier som belyses i Drapsmysterier fra Bergensområdet. Dette er en forkortet versjon.