Dopet på danskebåten

Historien til stavangerkvinnen Tine kunne ingen krimforfatter ha diktet opp. At hun blir dopet på danskebåten er bare begynnelsen på marerittet. For dette er virkeligheten. Det skjer i Bergen i 2018.

Av Monika N. Yndestad • Foto: Privat

Natt til søndag 6. mai i år pakker Tine ned matpakke og frukt i den svarte ryggsekken sin og kjører til fergeleiet. Tine skal ha et viktig møte i Bergen neste dag. Hun vil helst fly, men flyene er fulle fordi det er russetreff i Kongeparken. Da er danskebåten mellom Stavanger og Bergen er rimelig alternativ.

Tine parkerer på fergekaien, og går om bord. Fortsatt vet ikke Tine at reisen denne søndagen kommer til å koste langt mer enn billettprisen. Hun finner seg plass i en av salongene og kjøper seg noe å drikke. Tine spiser litt av matpakken, og slapper av. Klokken halv elleve ringer en venninne. De snakker sammen som normalt. Etterpå går hun en tur på toalettet.

Så blir alt svart. Søndag kveld er Tines familie i ferd med å melde henne savnet da hun endelig gir livstegn fra seg ved hjelp av en lånt mobil. Det er ti timer siden båten la til kai. Tine har ikke svart på oppringninger, hun har ikke åpnet snap-er fra barna eller svart på meldinger.

Det viser seg at Tine befinner seg i Bergen sentrum der hun får ringt etter hjelp via 1881. Hun er desorientert og hun har mistet sekken sin. I den ligger både mobil og lommebok. Blusen er blodig. Ansiktet kraftig forslått. Tine har en solid blåveis og kutt over øyet. Kuttet er plastret med noe som ser ut til å være mer solid enn et vanlig Norgesplaster. Hun er hektisk i væremåten, og forklarer blåveisen med at en russ løp henne ned i en trapp om bord. Blikket flakker. Tine ser ruset ut selv om hun ikke er beruset.

Hele dagen er et eneste stort svart hull. Tine har vært i Bergen i ti timer uten at hun vet hvor hun har vært. Hun husker ingenting, ikke engang at hun har gått i land. Det eneste hun nå vil er å sove.

Neste morgen tar Tine bussen til sentrum. Hun er like forvirret som kvelden før da hun går inn i ekspedisjonen på politihuset i sentrum, synlig forslått i ansiktet. Tine forteller at hun ikke vet hvor hun har vært, eller hvordan hun er blitt skadet. Hun blir ikke tatt med inn i et avhørsrom. I to timer må hun sitte i ekspedisjonen mens politiet bestemmer seg for hva de vil gjøre, og kjører henne til legevakten. Det blir tatt blodprøve av henne, men hun blir ikke undersøkt. Det som på dette tidspunktet stresser Tine mest er sekken hun savner. Den inneholder sensitive papirer hun ikke vil skal komme på avveie. Tine tenker ikke engang på å få sperret bankkort og kredittkort.  Det blir først gjort mandag ettermiddag, rett før hun flyr hjem igjen til Stavanger.

Tirsdag er Tine fortsatt desorientert og hun begynner å få mer og mer vondt i kroppen. Om kvelden bestemmer hun seg for å ringe bergenseren som lånte henne mobilen sin søndag kveld for å takke for hjelpen. Samtalen blir ikke som hun på forhånd tror.

Bergenseren er ingen tilfeldig forbipasserende, slik Tine har antatt. Han forteller at de møttes på båten, og at han tok henne med seg hjem til leiligheten sin i Fyllingsdalen og la henne i sengen sin fordi hun ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Bergenseren sier at hun drakk seks små bokser med øl om bord og at hun la seg til å sove på en benk utenfor terminalen. Han forklarer blåveisen med at hun falt ut av en taxi, og at sengetøyet var så blodig etter henne at det måtte kokevaskes.

Tine blir først lettet over å få svar på hvor hun har vært, men så begynner tvilen å melde seg. Hvorfor tok ikke bergenseren kontakt med personalet på terminalen? Eller med lege eller politi? Hvorfor tok han henne med seg hjem?

Langsomt synker alvoret inn. I ti timer har hun befunnet seg i en fremmed manns leilighet, timer hun selv ikke har noen minner fra.

Tine ringer politiet i Bergen. Hun har problemer med å gjøre seg forstått overfor vakthavende jurist på Felles Straffesaksinntak. Tine forteller usammenhengende om det bergenseren har sagt på telefonen.

Etterpå drar hun etter råd fra venner til voldtektsmottaket i Stavanger. Det er allerede gått to døgn, men det kan fortsatt finnes spor hvis hun er blitt utsatt for overgrep. Endelig blir Tine ordentlig undersøkt. Hun har blåmerker på lårene, brennmerker på knærne. Legen forteller henne at skadene i ansiktet ikke er forenlig med fall, men med slag fra en knyttet hånd. Kuttet over øyebrynet skulle dessuten ha vært sydd. På voldtektsmottaket blir det tatt ny blodprøve.

Bergenseren som har holdt henne i leiligheten sin er en mann i femtiårene, som er uføretrygdet. Politiet har fått både navn og nummer til mannen. Tine forventer at de drar hjem til han og ransaker leiligheten. Er kanskje den savnede sekken hennes der? Og finnes det noe i bergenserens medisinskap som viser hva hun har fått i seg? For Tine forstår nå selv at hun må ha blitt dopet med noe.

Ingenting av dette blir gjort. Det eneste som skjer er at politiets hittegodskontor ringer dagen etter. Sekken er blitt levert inn. Den undersøkes bare overfladisk før den leveres ut, med beskjed om at det ligger frukt i sekken som er i ferd med å råtne.

Sekkens overlates til Tines familie i Bergen. Det blir brukt engangshansker da den åpnes om ettermiddagen Kristi Himmelfartsdag. Tine er selv tilstede i rommet på Facetime. I sekken ligger mobil, lommebok, iPad, toalettsaker og frukt.

Men også en medisinsprøyte uten spiss som det lukter stramt av.

I sekken finner familien også en taxfree-pose, en uåpnet kartong med rødvin, en uåpnet parfymeflaske og en dansk tohundrelapp.

Det er ikke Tines ting. Som innlandspassasjer har ikke Tine adgang til taxfree-butikken. Hun vet ikke engang om den er åpen. Hun har heller ikke danske penger eller behov for det.

Og det skal bli enda verre: På mobilen finner familien en selfie tatt om bord. Det er ikke Tine som har tatt selfien, men bergenseren som tok henne med seg hjem.

Igjen blir politiet kontaktet. Igjen skjer det ingenting. Politiet sikrer ikke overvåkningsmaterialet fra terminalen. De kaller ikke bergenseren inn til avhør. Tine får inntrykk av at politiet helst tror hun har vært på heisatur.

– Det er så nedverdigende å ikke bli trodd. Jeg kommer til dem blodig i ansiktet, og så tar de meg ikke på alvor. De tror jeg bare har drukket meg full på båten, sier Tine fortvilet til legen sin.

For hun begynner å kjenne seg mindre og mindre. Hun har smerter over alt i kroppen og hun føler seg skitten og ekkel. Tine bader tre ganger i døgnet. Hun skrubber huden rød og sår med en grov kjøkkenskrubb. Nattesøvnen forsvinner da hun begynner å få usammenhengende flashbacks. Kroppen er i alarmberedskap. Det hjelper ikke med innsovningstabletter. Tine begynner å vandre om natten. Hun får ikke fred for tankene. I små glimt ser hun en erigert penis. Hun har en følelse av å ha blitt holdt nede. Og av reimer. Fantasi eller virkelighet? Tine vet ikke.

Tankene gir henne angst. Snart kommer også de første panikkanfallene. Reisen til Bergen er i ferd med å bli veldig kostbar.

Det tar mer enn to måneder før hun innkalles til avhør. 10. juli møter Tine og bistandsadvokaten hennes etterforskeren for første gang. Tine får vite at blodprøven er analysert. Hun er blitt dopet med Rivotril, voldtektsdopet.

En angstdempende medisin som blant annet gir sløvhet og hukommelsestap.

Det hun har fått i seg tilsvarer 20 valium. Tine kunne lett ha dødd. At hun ikke gjorde det skyldes en mageoperasjon noen år tidligere, og komplikasjoner som førte til at hun opparbeidet seg en viss terskel for bruk av smertestillende.

Tine får vite at bevis ikke er blitt sikret. Politiet har ikke engang snakket med bergenseren som tok henne med seg hjem. Det gjøres først i månedsskiftet juli/august. Bergenseren påstår at han bare ville hjelpe. Til politiet sier han at hun skadet ansiktet da hun falt mot en betongsøyle utenfor blokken.

Tines kropp forteller en annen historie. Nå er hun langtidssykemeldt. Diagnosen er post traumatisk stress-syndrom. Kroppen beholder ikke maten. Tine raser ned i vekt. Hun medisineres, men kroppen tar heller ikke opp medisinene. I oktober er Tine i så dårlig forfatning at hun må innlegges.

Når dette skrives er Tine fortsatt innlagt. Kvinnen som har jobbet i det offentlige i hele sitt voksne liv, vet ikke om hun noen gang vil komme seg tilbake på jobb selv om hun ikke er mer enn 47 år. Hun kan heller ikke lenger skjøtte sine offentlige verv. Noen uker etter innleggelsen ryker også det fem år lange samboerskapet.

Påkjenningene er blitt for store også for de som skulle stått henne nærmest. Panikkanfallene er blitt for mange. Angsten har vokst. Tine sliter med hukommelsen. Korttidsminnet er borte. Hun husker ikke engang hvordan hun skal vippse. På sykehuset har hun navneskilt på døren for å vite hvilket rom som er hennes.

Fortsatt sliter hun med stempelet hun fikk i Bergen, at hun var full.

Tine var ikke full, men et offer.

Sannsynligvis får hun aldri vite med sikkerhet hvem som dopet henne. Eller hvorfor. Ingen vil stilles til ansvar. Hun vil aldri få svar på hva som skjedde i de svarte timene, og det vil kreve alt hun kan mønstre av styrke å bli i stand til å leve videre med det.

Foreløpig kun for en halvtime av gangen.


Tine er et fiktivt navn for å beskytte fornærmede. Forfatteren kjenner Tine, og var den som ble oppringt om kvelden søndag 6. mai og som to dager senere anbefalte henne å kontakte voldtektsmottaket. Det var forfatteren som sporet opp mannen i Fyllingsdalen. Forfatteren var også tilstede da Tines familie åpnet ryggsekken.

Har du opplysninger i denne saken? Min epostadresse er: monika.yndestad@gmail.com

11 tanker på “Dopet på danskebåten

  1. Det er en rystende sak som setter seg i ryggmargen. Jeg har oppriktig vondt av henne.
    Det er utrolig skremmende. Det kunne skjedd hvem som helst av oss. At hun ikke blir tatt på alvor og ikke blir trodd, er et nytt overgrep.

  2. Dette var hjerteskjærende grusomt! Rett og slett djevelsk! At noe sånt kan skje på ferjen, hadde jeg ikke trodd. Men at det finnes mye ondskap vet vi jo. Dog allikevel … Stakkars, stakkars jente! Og på toppen ikke bli trodd. Så hjerteløst! Håper at hun en gang kommer over dette.

  3. Ja,en rystende historie,men en ting jeg IKKE skjønner. Hvorfor ,og hvor hadde hun tlf nr til denne fremmede mannen som hun ringte til,og som hun lånte tlf av???

  4. Dette forteller jo nok en gang om bergenspolitiets pågående handlingslammelse. Rett og slett LANG over grensen for kritikk og konsekvens. Dette er ikke første gangen de ikke gjør jobben sin!
    Hadde de gjort det, kunne fort saken stilt totalt annerledes!

  5. Jeg er så utrolig sjokkert over at hun kan bli behandlet på en slik måte. Så bra at du setter søkelyset på dette og at Tine får støtte og blir trodd! Sender varme klemmer videre til Tine

  6. Åh, noe så rystende å lese😱 her det mange instanser som ikke har fulgt opp saken, ble danskebåten noen gang kontaktet? Stakkar, stakkar Tina ❤ ønsker det vil gå henne bedre etter hvert,selv om dette nok er en traume hun vil bære med seg. Masse hilsener og gode klemmer til deg Tina. Sender deg gode tanker og energier 😘

  7. e faen ei skam,,sorry ordbruken…akt annet småpiss de bruker tid på så er 1000 mildere en dette….men når hun ringte bergenseren så må hun vel vite hvem det er?

  8. Synes saken er grusom, og stakkars dame som har blitt utsatt for noe slikt. Bergenspolitiet og di som er ansvarlige for å gjøre en slik dårlig jobb, bør stilles til ansvar. Ansvarlige saksbehandlere hos politiet i Bergen bør miste jobben sin. I en vanlig jobb hvor man ikke gjør jobben, stilles man jo til ansvar og i verste konsekvens mister man den. Jeg er sikker på at denne mannen har gjort slike ting før, og at di ikke har tatt han inn til avhør, eller undersøkt leiligheten hans er diger skam.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s