Novelle: Den enes død

Den enes død

Av Monika N. Yndestad

Det lyste fra kjøkkenvinduet i leiligheten. Lyset burde ha fått Cecilie Jensen til å skynde seg de siste meterne hjem, men i stedet stanset hun helt opp. Snøen som hadde dekket Bergen i noen timer, var i ferd med å regne vekk. Slapset på fortauet trengte gjennom skinnet i skoene, men Cecilie ble likevel stående. Lyset ønsket henne ikke velkommen, det ga henne bare lyst til å snu. Det var som et ondt forvarsel. Cecilie gjorde seg så liten hun kunne inne i den halvlange ullkåpen som heller ikke var laget for regn, og ønsket at lyset skulle slukne. Hun tenkte stadig oftere på det, drømte om å komme hjem til en mørklagt leilighet.

Skoene ble gjennomvåte før hun fortsatte. Hun hadde ikke ork til å gjøre annet. Cecilie trykket inn dørkoden og gikk inn i den hvitmalte oppgangen. Kunsten på veggene var like godt skrudd fast som på hoteller i London, selv om det var reproduksjoner. Det siste av krefter forsvant i heisen opp til toppleiligheten. Cecilie noterte seg at hun ikke kunne vente lenger. Hun måtte få bestilt time hos fastlegen.

Døren ble åpnet innenfra mens hun prøvde å huske koden. Det måtte være det at hun frøs slik som lammet tankene.

– Jeg hadde ventet deg hjem tidligere?

Stemmen til kvinnen hun delte leilighet, men ikke seng med, var mildt bebreidende, men samtidig unnskyldende. Linda formet alt hun sa som et spørsmål, men snakket gjorde hun like fullt.

– Du vet at det varierer når jeg er ferdig.

– I meldingen sa du ikke noe om at du ville bli sen?

Cecilie hadde egentlig ikke svart på meldingen, ikke annet enn med enstavelsesord. Hun mente å huske at hun hadde svart ”som vanlig” for å være hyggelig. Cecilie var sykt lei av sms-en som tikket inn i totiden hver eneste arbeidsdag. Linda forlangte å få vite når hun kom hjem. De var ikke gift. De var kun samboere av praktiske hensyn. Det hadde ikke vært meningen at de skulle ha noen felles husholdning. Likevel var det blitt slik.

Det luktet som hjemme hos farmor. Cecilie satte vesken fra seg og tok demonstrativt opp pakken med sushi som hun hadde kjøpt med seg. Syv biter. Hun håpet hun ville klare å presse dem ned. Sushi hjalp mot kvalmen.

– Jeg har laget levergryte. Du husker vel at det er retromåned? spurte Linda.

– Du vet at du ikke trenger tenke på meg.

Protesten var bare halvveis. Cecilie hadde gjentatt seg selv daglig i mange måneder. Dessuten likte hun ikke retromat. Hun kunne leve godt uten levergryte og nakkekoteletter som nesten var kokt i stykker.  Hun tok sushien med seg inn på kjøkkenet. Linda hadde dekket bordet til to og tent lys. Det dampet av glasskålen potetene lå i. I vinduene stod det tett med potteplanter, alle med hvite blomster. Lindas julefavoritt som hun fikk til å blomstre også lenge etterpå.

Cecilie la sushien på tallerkenen, og tok spisepinnene ut av plastemballasjen. Det var kjøligere på kjøkkenet enn det pleide. Hun tittet bort på termostaten som regulerte gulvvarmen. Den var skrudd ned flere grader.

– Vi må spare penger der vi kan. Som på ferdigmat.

Hun så megetsigende på sushibitene. Cecilie tok en på rent trass, men slet med å tygge og svelge den ned.

– Vi du ha litt vann?

– Jeg kan hente selv.

Linda kom tilbake med to glass. Vannet skvulpet i glasset da hun satte det ned foran Cecilie. Stolbeina skrapte mot parketten da hun satte seg tungt.

– Jeg har visst laget altfor mye mat, sa hun lidende.

Linda forsynte seg og begynte å spise. Måten hun tygget på fikk Cecilie til å gripe hardere rundt spisepinnene. Hun tok seg i å ønske å stikke dem i henne. Til hundeblikket stilnet og slafsingen opphørte. Cecilie slapp spisepinnen og tørket seg rundt munnen med den gule servietten. Hun hadde bare klart å tvinge ned tre små biter.

– Du må spise, sa Linda.

Hun hadde fortsatt munnen full av mat. Noe ble spyttet ut med ordene. Cecilie skjøv stolen så umerkelig hun kunne litt lenger bakover.  Linda kvalte et nys som tok fra henne siste rest av matlyst.

– Jeg er ikke sulten.

Cecilie smilte tvunget. Hun hadde mest lyst til å bare reise seg og gå. Det som hadde virket som en god ide for ett års tid siden, hadde utviklet seg til et mareritt. Linda oppførte seg akkurat som en ektefelle. Cecilie skjulte seg bak servietten for ikke å vise avskyen hun følte.

– Kanskje du heller vil ha levergryte likevel?

– Det er ikke det. Jeg er bare kvalm.

– Du er mye kvalm?

– Ja.

Det var sant nok. Cecilie hadde kjent seg mer og mer uvel de siste ukene, mest kvalm, men hun hadde også blødninger. Uregelmessige blødninger som hun tidde om. Men hun hadde mistet matlysten lenge før det.

Linda skrapte gaffelen over tallerkenen og fylte munnen med en ubestemmelig masse av noe brunt og grønt, sannsynligvis purreløk. Linda elsket purreløk. Cecilie pleide å plukke den vekk, men uten å si noe.

– Hva har du gjort i dag?

Cecilie tvang seg til å vise en interesse hun ikke hadde, til å fremstå som hyggelig. Linda la gaffelen ned.

– Laget mat og ordnet her, husmorting, smilte hun.

Cecilie grøsset, men var påpasselig med å ikke vise det.

– Har du vært på Nav?

– Ingen vits i.

– Du må prøve.

Linda trakk på skuldrene.

– Det blir ikke flere oljejobber av det.

– Du kan finne noe i en annen bransje. Du må i alle fall søke.

– Ja.

Det hørtes ikke ut som hun mente det. Cecilie studerte samboeren i smug. Det var ikke bare oppførselen som hadde endret seg etter at Linda ble arbeidsledig. Hun sminket seg ikke. Det så ikke engang ut som om hun vasket håret. Alt ved henne hadde forfalt. Den tidligere slanke skikkelsen hun kunne byttelåne klær med, var blitt til et fettberg. Hun brukte ikke engang BH, men lot brystene henge fritt under t-skjorten hun alltid brukte. Tunge og dissende. Joggebuksene hun var begynt å bruke måtte være minst fire størrelser større enn de hun brukte da hun faktisk trente.. Kvalmt.

Cecilie bar tallerkenen bort til utslagsvasken og passet på å skylle den grundig, selv om hun bare hadde brukt den til sushi, før hun satte den i oppvaskmaskinen. I stuen sto tv-en på, den gjorde alltid det. Hun satte seg i den ene av de to svarte skinnsofaene, de hadde hver sin som stod mot hverandre. I midten stod et ovalt bord med keramikkplate med ruter i det som engang hadde vært festlige farger. Cecilie skiftet kanal og skrudde opp lyden, men hørte likevel at Linda romsterte på kjøkkenet, akkurat som om det hastet med å rydde.  Cecilie fant hvilestillingen. Snart ble tv-bildene utydelige. Hun gjespet. Det måtte være blødningene som gjorde henne så evig trett.

Cecilie nøs opp blomsterstøv da hun flyttet på en av julerosene som stod i potter i ulike farger. Selv brydde hun seg ikke om planter, men for Linda var det en lidenskap. Cecilie hadde visst at de var ulike, men de hadde kjent hverandre i mange år, og nettopp det at de hadde så ulike interesser hadde hun trodd ville bli en styrke.

– Det var blod i trusene dine.

Linda satte ubedt en kopp med urtete foran henne. Cecilie så skarpt på henne. Skittentøyskurven stod på rommet hennes. De vasket sine egne klær, det var i alle fall det som var avtalen.

– Jeg vasket like godt dine klær også. Og skiftet på sengetøyet ditt.

Cecilie mistet taleevnen et øyeblikk. Hun trodde ikke det hun hørte, hun hadde ikke forestilt seg muligheten for at Linda også skulle begynne å snoke i hennes private ting. Det brant i kinnene av tanken på hva annet av privat karakter hun kunne ha sett, hvis hun også hadde åpnet nattbordskuffen.

– Det mener du ikke, så drøy har du ikke vært, spyttet hun ut.

Linda så på henne med hundeblikket sitt. Munnen var skjult bak et tekrus som luktet annerledes enn hennes eget. På bordet ved siden av henne lå en krimbok med bilde av vannliljer på coveret.

– Drøy? Jeg ville bare hjelpe til, jeg trodde det var meningen at vi skulle hjelpe hverandre?

Cecilie kjente hvordan knuten i magen hardnet. Hun begynte å syde av sinne og reiste seg så brått at hun svimlet. Pekefingeren skalv da hun forsøkte å understreke det siste som ville bli sagt fra hennes side denne kvelden.

– Det eneste vi har er en økonomisk avtale og løftet om at vi skulle respektere hverandres privatliv. Jeg finner meg ikke i at du tråkker over grenser, minegrenser.

Cecilie satte hendene i siden. Hun ristet på hodet.

– Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil ikke ha sms-er eller noen form for oppdekning. Jeg vil kunne ta en brødskive med makrell i tomat til middag om jeg føler for det. Du må slutte å tvinge deg på meg.

– En brødskive er ikke middag. Du må da ha noe næringsrikt? innvendte Linda.

Hun så uforstående ut. Hundeblikket vokste, kom nærmere og nærmere. Cecilie snublet vekk, og inn på sitt eget rom. Det luktet syntetisk sommer av sengetøyet, selv om det var sludd på ruten. Cecilie låste døren før hun kledde av seg, og krøp under dynen. Det banket på døren. Hun svarte ikke. Da det banket igjen, la hun puten over hodet. Det var ikke behagelig, men det ga i alle fall en viss form for fred. Cecilie ble liggende en stund og kjenne på hvor trett hun var.

 

Cecilie geipet til det noen og tretti år gamle ansiktet i speilet i garderoben på advokatkontoret hun jobbet, og frisket opp leppene med litt mer farge. Ansiktet stirret blekt tilbake på henne. Selv de gylne stripene i det lange, blonde håret, så livløse ut. Hun strøk noen tuster vekk fra pannen, og gikk ut av garderoben og bort til arbeidsplassen sin. Det kjentes ikke som å komme på jobb, men som å slippe fri fra noe hun ikke helt klarte å sette ord på. Begge telefonene kimte. De neste timene trøstet Cecilie pårørende, berammet straffesaker og skrev innberetninger i dødsbo. Hun passet på å smile og svare adekvat på slengbemerkninger. Kontoret var ikke stort. De var tre advokater og to saksbehandlere, som også tok det nødvendige kontorarbeidet. Cecilie visste hun var heldig som hadde en sikker jobb, en jobb som ikke var avhengig av oljepriser. Nedgangstider ga ofte advokater mer å gjøre, i alle fall hvis de som arbeidsgiverne hennes, også jobbet med konkurser og dødsbo. Den enes død ga gode inntekter for andre.

Toalettbesøket rett før lunsj ble en ny påminnelse om at hun ikke lenger kunne utsette å ringe legen. Cecilie måtte støtte seg til veggen da hun reiste seg. Hun kjente seg svimmel og uvel, og svetten piplet frem fra hårfestet. Hun tørket den vekk med litt papir, og vasket ansiktet lett i kaldt vann.

– Du ser pjusk ut, Cecilie.

Hun så fortumlet på advokaten som stod ved siden av henne i unisex-garderoben. Først ville hun bare nikke og la seg lede ut av kontoret og inn i en taxi, men så husket hun hva som ventet henne hjemme.

– Jeg er bare litt kvalm. Det må ha vært noe galt med sushien jeg spiste i går.

Hun presset frem et smil som skulle fremstå som beroligende. Advokaten så ikke overbevist ut.

– Det er ikke omgangssyke, da?

– Det kjennes ikke slik ut. Det hjalp med litt vann i ansiktet.

Hun smilte falskt. Cecilie ville ikke si at hun hadde kjent seg kvalm i ukesvis, om ikke enda lenger. Kvalmen hadde kommet snikende. Først hadde hun bortforklart den med noe hun hadde spist, som i dag.

– Blir du verre, synes jeg du skal gå hjem.

– Det lover jeg.

Cecilie gikk inn på spiserommet, som var like overdådig innredet som resepsjonsområdet der hun selv satt, med massive møbler i mørkt treverk. Det hang tre portretter på veggen. Mennene var de første sakførerne på kontoret, fra en tid der advokater var noe opphøyd.

– Romvenninnen din ringte. Hun hadde sendt melding, men ikke fått svar.

Den andre saksbehandler skjøv en rosa post-it-lapp bort til henne. Cecilie stirret lamslått på den. Det måtte være Linda hun mente. Hun sjekket mobilen. Linda hadde ganske riktig sendt melding, og det enda tidligere enn den vanlige sms-en. På post-it-lappen hadde kollegaen skriblet ordet kruspersille. Cecilie så spørrende på henne.

– Det var visst noe hun hadde glemt å kjøpe, men som var en viktig ingrediens i dagens middag. Skal si du blir stelt godt med, humret  kollegaen mens hun åpnet matpakken.

Knitringen av papiret skar mot ørene. Cecilie fornemmet en begynnende hodepine, men mest av alt kjente hun på et sinne mer glødende enn noen gang før. Hun hadde først forsvart Linda, så forsøkt å snakke med henne. Cecilie hadde ikke tall på alle samtalene hun hadde tatt initiativet til, der hun hadde påpekt hva som var den opprinnelige avtalen. De skulle ikke ha felles husholdning eller felles forpliktelser overfor hverandre. Alt hadde endret seg da Linda mistet jobben.

Cecilie skulle til å svare at hun såvisst kunne vært Linda foruten, men hun hentet seg inn akkurat i tide.

– Ja, hun er omsorgsfull som få, sa hun sukkersøtt.

Cecilie beholdt pokerfjeset gjennom resten av lunsjen, mens en plan begynte å ta form. Straks hun satte seg bak dataskjermen igjen, begynte hun å google. De kunne selvsagt selge leiligheten, men da måtte de være enige om det, det stod i kontrakten, og det kom ikke Linda til å gå med på. Cecilie var sikker på det. Linda muret seg inne og tok opp all plass, all luft, i deres felles hjem. Dessuten orket ikke Cecilie tanken på leiemarkedet igjen. Da måtte hun på ny ta til takke med noe mye mindre og mer usikkert.

Hun smilte. Samboerkontrakten hadde også et annet punkt.

 

Cecilie skrek ut mot skyggen som ruvet foran henne, foran sengen hun hvilte middag i. Noe rispet henne i huden. Det kjentes ut som klør. Taggede, uklippede klør. Hun slo dem vekk før hun rakk å våkne ordentlig. Skyggen forsvant, men ikke før den hadde satt nok et uønsket tekrus på nattbordet hennes.

Cecilie stormet ut på badet og sank sammen foran toalett. Det lille hun hadde fått i seg av middag, kom rett opp, men magekrampene ga seg ikke. Hun kjente seg fuktig mellom beina, og trengte ikke engang se for å skjønne at hun blødde enda mer enn før. De uregelmessige blødningene bare økte, og det uten at hun hadde fått bestilt legetime.

Etter at hun hadde kledd av seg, stupte Cecilie inn i dusjen og lot seg skålde i noen minutter før hun såpet inn hver eneste centimeter av kroppen. Vannet fjernet dusjsåpen, men ikke ubehaget.

Hun følte seg ikke ren da hun vaklet tilbake på soverommet. Med ett så hun noe som ikke stemte. Nøkkelen lå på gulvet. Hun hadde vært sikker på at hun hadde låst døren da hun la seg til å hvile etter middagen med kruspersille, og at nøkkelen hadde stått i låsen på innsiden. Med ustø ben bøyde Cecilie seg og plukket den opp, og låste døren på nytt.

Alt Cecilie lengtet etter, var å få sove i fred, men selv om puten var myk og urteteen var blitt så kald at den ikke lenger duftet, ble hun liggende våken. Hun kjente på et altoppslukende hat, en avsky som vokste for hvert åndedrag. Linda måtte dø. Det var bare slik hun kunne bli kvitt henne og samtidig beholde leiligheten. De hadde tegnet gjensidig gjeldsforsikring i tilfelle noe skulle skje med en av dem. Cecilie ville ikke bare bli kvitt halve gjelden, hun ville også kunne overta Lindas halvdel til inngangsprisen. Leiligheten var nok allerede verdt flere millioner mer nå enn da de hadde kjøpt den. Hun kunne klare å beholde den hvis hun refinansierte.

Spørsmålet var bare hvordan. Cecilie hadde googlet drapsmetoder, men det var på jobbmaskinen. Hun hadde slettet søkefeltet etterpå, men det kunne uansett forklares med faglig interesse. Tross alt jobbet hun med kriminelle, drapsmenn også. Det kunne ikke være fysisk kamp, ikke med tanke på den tungvekteren Linda var blitt. Cecilie ville ikke ha en sjanse. Det var også utelukket å prøve å dytte henne ned fra terrassen. Det kunne bli sett av noen, og dessuten var det ikke sikkert at den digre samboeren hennes ville bli drept i fallet selv om de bodde i fjerde etasje.

Det måtte se ut som et innbrudd der de begge ble angrepet. Og det måtte skje snart. Planen kom luskende. Allerede neste kveld skulle hun prøve å skjenke Linda full, under dekke av at det var en slags forsoning. En full Linda var en forsvarsløs Linda. Cecilie likte tanken på det så godt at hun fant frem mobilen og sendte melding til en venninne som avskydde Linda nesten like intenst som henne selv, og som nektet å komme på besøk så lenge trollet, som hun kalte henne, var til stedet. Fingrene fløy over tastaturet da Cecilie inviterte henne på fredags-tapas:

”Linda kommer ikke til å være tilstede,” understreket hun i meldingen.

Svaret kom under et minutt senere: ”Gleder meg. Er du kvitt trollet for godt?”

Cecilie hadde mest lyst til å svare ja, men hun måtte besinne seg. Jublet hun for tidlig ville det bare slå tilbake til seg selv. Hun nøyde seg med å svare at Linda var bortreist, men hun skrev ikke hvor bortreist. Kanskje hun skulle pakke noen klær i ryggsekken før hun ringte politiet, si at Linda hadde planlagt å dra med Kystbussen til Stavanger eller noe for å undersøke arbeidsmarkedet der? Hun nikket til seg selv. Kroppen slappet mer av enn på lenge. Kort etter sov hun dypt.

Cecilie kjente seg helt desorientert da hun satte seg opp i sengen med en følelse av å ha forsovet seg. Mobilen lå ikke på nattbordet. Hun kunne heller ikke huske at den hadde ringt, men det måtte den ha gjort. Det var lyst ute, og det var det ikke når hun gikk på jobb om morgenen. Det var fortsatt noen uker til klokken skulle stilles til sommertid.

– Godt du endelig våknet.

Linda kom inn med et frokostbrett, dekket med hvite blomster som så ut til å være klippet av en potteplante. Det var også et telys på brettet, og kaffe og smørbrød.

– Hvordan kom du deg inn? kvekket Cecilie.

Hun prøvde å ikke være altfor uvennlig. Linda kunne få litt vennlighet den siste dagen hun levde.

– Jeg låste meg inn, sa Linda enkelt.

– Men hvordan?

Cecilie var sikker på at hun hadde husket å låse kvelden før. Hun strakte hals. Nøkkelen lå på gulvet, akkurat slik som forrige gang. Knuten i magen begynte å hardne igjen.

– Hvor er mobilen min? spurte hun.

– Jeg tok den ut slik at du ikke ble forstyrret. Du er ikke frisk, og da trenger du hvile.

Cecilie ville si at hun bestemte selv hva hun trengte, men en krampe i magen fikk henne til å tie. Hun var ikke i form, det var sikkert. Kanskje hun trengte å tilbringe dagen i sengen, det ville gi et enda bedre alibi. Hun kjente på pannen. Den var ikke varm, selv om det kjentes som om kroppen hadde en form for feber.

Linda smilte moderlig til henne.

– Du føler deg sikkert bedre når du har spist.

– Jeg må få gitt beskjed til jobben.

– Det har jeg allerede gjort.

Cecilie bet i seg et sint svar, og slo dynen vekk.

– Jeg synes ikke du skal stå opp ennå, sa Linda moderlig.

– Jeg vil hente mobilen.

– Det kan jeg gjøre.

Linda forsvant ut døren. Cecilie prøvde å spise litt av smørbrødet som så omsorgsfullt var skåret i trekanter. Hun fikk nesten litt dårlig samvittighet da hun så det. Hun svelget brødet ned med litt av kaffen, men klarte ikke mye før det begynte å brenne enda mer i magen. Hun ynket seg. Det måtte ha gått flere minutter, men Linda var ikke kommet tilbake med mobilen.

Det kjentes som om beina når som helst skulle svikte under henne, da hun klarte å stå opp. Cecilie måtte holde seg fast i sengegavlen og ta museskritt mot toalettet. Hun var gjennomsvett da hun hadde fått kledd seg i en anstendig dongeribukse og en kosegenser med julemotiv, selv om det nærmet seg påske.

Linda satt på kjøkkenet, med ryggen til. Radioen stod på. Cecilie hørte en programleder le tvunget. Hun tok et skritt frem, men klarte ikke å løfte foten over dørstokken. Tærne var som limt til gulvet, og så ga også knærne etter, slik de hadde truet med fra hun stod opp.

Lampen danset mot kjøkkentaket da hun segnet om på gulvet. Buksen kjentes mer enn fuktig, og da hun tok på den ble fingertuppene røde. Hun blunket mot ryggen til Linda som fortsatt satt ved kjøkkenbordet. Det ene benet av joggebuksen var sklidd opp og viste en legg dekket med mørke hår. Cecilie ville rope for å få Lindas oppmerksomhet, men hun klarte ikke å røre seg. Hun lot hodet hvile mot den brune parketten hun hadde vært så stolt av. I den omtåkete hjernen merket hun varmen i gulvet og husket at det hadde vært godt å gå barfot.

Da det også ble vanskelig å puste, lukket Cecilie øyene. Det kjentes som om hun var i ferd med å gå i dvale. Alt gikk saktere. Pusten. Hjerterytmen. Lydene ble dempet. Det var nesten litt deilig. Cecilie pustet ut, og ville først bare stilne stemmen som plutselig fylte hodet hennes. Hun trodde de kom fra henne selv.

– Tror du ikke jeg også ønsket deg død?

Stemmen lignet Lindas, men kunne ikke være det. Linda snerret ikke. Linda snakket i setninger formet som spørsmålstegn der toneleiet steg mot slutten, nærmest som om hun unnskyldte seg. Ikke hatsk og hardt, slik som denne stemmen. Det måtte være hennes egne tanker som hadde fått Lindas stemmedrakt.

– Tror du ikke jeg så forakten som speilet min egen, for deg? Tror du jeg trivdes med å fylle dagene med å lage middag som du bare viste avsky for?

Stemmen økte tempoet, ble høyere også. Parketten vibrerte under Cecilies øre. Noe nærmet seg. Stemmens kropp, som likevel ikke var hennes egen. Med en kraftanstrengelse  åpnet Cecilie øynene. Hun ville åpne munnen også, for å protestere. Men det klarte hun ikke.

– Trollet kan lese, visste du ikke det? Men jeg blir gjerne med på fredags-tapas, det er du som ikke vil være i stand til det.

Linda holdt opp mobilen hennes og lo. Latteren lød ondskapsfull. Cecilie kjente noe vått mellom beina som ikke var blod, noe varmt som sildret nedover lårene på innsiden av dongeribuksen. Hun måtte ha tisset på seg.

– Det tar ikke lang tid nå, sa Linda.

Noe glimtet i øynene hennes, en anelse triumf. Likevel tok det litt tid før Cecilie skjønte hva hun mente. Kroppen spente seg uvilkårlig. Hun hev etter den siste rest med pust. Skriket som fylte hodet hennes var hennes eget, og neppe hørbart for andre. Hun fektet med kraftløse fingre i tomme luften.

Linda kom nærmere. Hun holdt noe i hendene som hun drysset over henne. I sitt siste våkne øyeblikk så Cecilie at hun hadde hansker på. De hvite blomsterbladene traff henne på nesen, i øyet, i pannen. De luktet … de luktet som teen Cecilie hadde fått servert de siste ukene.

– Synd for deg at du aldri skjønte hvor giftig julerosen er, den politiet vil finne veltet på nattbordet ditt med frø strødd utover lakenet. Giftfrø som både fremkalte blødninger og stanser hjertet ditt og som jeg ikke engang visste at du hadde. Det var jo ditt soverom, og vi respekterte jo hverandres privatliv. Det var jo det som var avtalen.

Linda hørtes mer bestemt enn noen gang før, usikkerheten var borte.

– I gamle dager kurerte den også sinnssykdom, men for deg finnes det ingen bot, fortsatte Linda.

Stemmen svant hen. Cecilie tok det aller siste spørsmålet med seg inn i døden. Hun kjente allerede svaret på det. Det siste hun beklaget var at hun aldri hadde skjønt hvor lik Linda egentlig var henne selv, hvor likt de tenkte.

*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s